(Bjarne Benjaminsens innlegg til Gateavisas 40-årsjubileum på Litteraturhuset tidligere i år. Nedtegnet etter notater og hukommelse, omtrent slik det ble holdt)
Opprør og overskridelse – to ord man kan slenge ut når man blir bedt om å oppgi et tema for et innlegg, og ikke helt vet hva man skal snakke om enda – men nå vet jeg det!
Jeg er altså medlem av Gateavisas redaksjon akkurat NÅ, dvs. jeg har vært med på å utgi siste nr. – det ser slik ut [holder opp siste nr av Gateavisa med kunstneren Tor Esaissen på forsida]. Anbefales!
Skal ikke snakke så mye mer om meg selv, det har vi ikke tid til, men vil bare nevne at bortsett fra å være redaxmedlem i Gateavisa er jeg en døgenikt og livsnyter som aller mest er opptatt av erotikk og poesi. Derfor begynner jeg med et dikt:
Lucifer
Jeg undrer
I fritt fall
Ei rødglødende elv går gjennom øynene mine
Jeg står ikke stille
Men hvem har sagt at
det å se
gjør verden rolig?
Hvem har sagt sjelen
innerst inne
er hel og ikke halv?
slapp og ikke spent?
linjert, ikke fraktal?
Underverdenen virker gjennom meg
Jeg er et åndelig kar for hormoner
Du vet hvem jeg er, jeg er
Lyset
som brenner i Hjertet Ditt,
så sterkt at du rives i stykker av latter
Jeg lar dette bli stående og tale for seg selv.
Men jeg tenkte jeg skulle si noe vettugt som ikke var poesi, også, og for å komme i gang med dét, må jeg begynne med å sitere fra den dikteren jeg har vært intenst opptatt av i hele vinter: Hafez, den persiske elskovsmystikeren som allerede på 1300-tallet gikk i rette med dogmatikerne og skjemtet med både Koranen og moskéen (noe som var ganske kontroversielt allerede den gang). Altså:
”Den bitre vinen sufiene kalte skjenselens mor
er for oss søtere enn jomfruers kyss
Søk forlystelse og beruselse i fattigdommens tid
Livets eliksir gjør selv tiggeren til en krøsus”
Selv tiggeren blir en krøsus når han er til stede, drikker vin og forlyster seg. De materielle begrensningene driter vi i! Dogmatikerne som kaller vinen for skjenselens mor, kan dra til Helvete! De rike herskerne har ingen makt over livsgnisten, viljen – hjertet er bildet Hafez bruker (et ganske populært bilde etter hvert).
Livsglede som opprør!
Tor Esaissen [holder opp Gateavisa igjen] – som ikke bare er vakker modell, men også skribent – skriver i siste Gateavisa: ”Forutsetningen for frihet, det er livsglede. Makter vi å kunne bli glad i alt levende liv, da kommer vår etterlengtede frihet til syne.”
Å være i opprør, å være opprørt, å være i indre bevegelse. Er ikke dette grunnleggende for det å være et handlende vesen? For det å ha en vilje, å være et selv om du vil? Slik myten om Lucifer peker på, og også syndefallsmyten (for de som husker så langt tilbake).
Det motsatte av opprør er energitap. Da stivner legemet og samfunnslegemet til en kald form, og samfunnsplanleggeren står oppe i tårnet sitt uten å legge merke til at smilene forsvinner fra menneskenes ansikter.
Evige utopier er ikke det opprøret jeg snakker om. For å ta et eksempel jeg selv ikke har vært med på (jeg liker eksempler jeg ikke selv har opplevd, for de er så klare): Under kommuniståket i Polen var katolisismen en politisk frigjørende kraft – men det er den ikke nå lenger! Katolisismen fungerer nå tvert imot som maktideologi. Opprøret er altså stadig nødvendig.
På dikterens vis:
”Kjærlighetens anarki skjelver
Makt kan ikke oppheves, bare anta nye former, derfor legger omstreiferen all makt til målet i seg selv”
Slik sett er det sanne opprør subjektivt. Men det betyr overhodet ikke at det er vilkårlig! Det sanne opprør handler om å finne frem til det som er viktig. Om å ikke la seg styre av fryktens tanker, men si det som bør sies, det som trengs å høres, uten omsvøp.
For igjen å ta et eksempel fra kommuniståket i Øst-Europa: Charter 77-bevegelsen i Tsjekkoslovakia gjorde ikke annet enn å utfordre regimet med sannheten, havne i fengsel for det, komme ut og utfordre regimet igjen. Regimet sa: ”Vi har frihet, vi er en rettsstat.” Men opprørerne sa:” Nei, her sitter folk i fengsel bare for å spille musikken sin.” Regimet sa: ”Folk er med oss.” Men opprørerne svarte: ”Nei, folk bare følger dere fordi de er redde, og fordi de ikke tør innrømme sin egen frykt.”
Charter 77-rebellene var standhaftige og fortsatte å vise til galskapen i kjernen av samfunnet de levde i. Og galskap er det i kjernen av vårt samfunn i dag også. Det er nok å nevne at vår livsstil baserer seg på en utarming av miljøet som ikke kan vedvare om vi vil fortsette å leve på jorda.
Så opprør er slett ikke vilkårlig, ikke mer enn kjærlighet eller poesi er vilkårlig.
Og kan man ikke først subjektivt overskride sine gitte betingelser og det samfunnsstyre man lever under, kan man heller ikke gjøre opprør og forandre på det.
Så mens fisken dør i Akerselva og algene dør i verdenshavene, er det fortsatt ikke praktisk politikk jeg ser som mitt kall, men denne [!] blekka her [!].
-Bjarne Benjaminsen