For en fristilt bevissthet

Stanislav Grof er ikke som andre psykiatere. Da kollegene forkastet LSD som ukontrollerbart, kom han frem til at det heller var modellene deres som var for snevre. Der kollegene har sett patologiske symptomer, har han ofte sett sympatiske forsøk på indre heling. Og der kollegene har forkastet åndelighet til fordel for det materialistiske verdensbildet, har han fusjonert de to og kommet opp med en  helt ny gren – transpersonlig psykologi. GA tok en prat med en av de mest positive skikkelsene i sitt felt.

Men først en skisse av mannens liv og virke – som du kan scrolle forbi hvis du vil hoppe rett til intervjuet.

Stanislav Grof (f. 1931) er en tsjekkiskfødt psykolog, psykiater og bevissthetsforsker, som praktiserte som dette i Praha frem til 1967, da han emigrerte til en professorstilling i USA og begynte å utvikle teoriene sine i bøker.

Etter å ha praktisert psykoanalyse over et tidsrom på midten av femtitallet, ble Grof skuffet over modellens begrensninger. Selv med flere femtiminutters sesjoner i uken over flere år, endte han opp med svært begrensede resultater hos pasientene. Gjennom legeutdannelsen sin hadde Grof lært at en kunne gjøre noe drastisk med problemer som en forstod fullt ut, men gjennom psykoanalysen ble han bedt om å tro at selv om en hadde full oversikt over problemene en jobbet med der, kunne en gjøre lite med dem selv over et langt tidsrom. Dette gjorde ham desillusjonert over retningen han hadde valgt.

Vendepunktet kom i 1956. Grof  meldte seg som forsøkskanin til et eksperiment der en skulle se om LSD ga økt innsikt i psykotiske tilstander. Han opplevde et overveldende møte med sin egen underbevissthet, i form av et imponerende mangfold av fargerike visjoner. Noen av dem var abstrakte og geometriske, mens andre var figurative og ladet til bristepunktet med mening. Det hele hadde en følelsesmessig intensitet som han ikke ante var mulig, og han følte at opplevelsen lærte ham mye om hans egen psyke.

En del av eksperimentet var å utsettes for stroboskopisk lys. Da sykepleieren slo på lampen, opplevde Grof å bli gjennomstrømmet av et lys som han har sammenlignet med senteret av en atomeksplosjon. Dette førte til at bevisstheten ble kastet ut av kroppen hans, der den identifiserte seg med hele kosmos. Ettersom sykepleieren varierte intensiteten på lyset, ble Grof oppslukt av indre, kosmiske dramaer, der han gjenopplevde Big Bang, forsvant gjennom sorte og hvite hull i universet og ble til eksploderende supernovaer. Sakte, men sikkert begynte han imidlertid igjen å danne seg konsepter om jordkloden, Tsjekkoslovakia, Praha og rommet han satt i, før bevisstheten hadde skrumpet tilstrekkelig inn til å falle på plass i hodet hans.

Stanislav Grof satt igjen nokså målløs, men med inntrykk av å ha opplevd noe av det mest spennende en i hans felt kunne komme ut for. Han følte at opplevelsen lignet beskrivelser fra forskjellige utenlandske mystiske tekster som han var kjent med, paradoksalt nok selv om han befant seg i et klinisk laboratorium i et helt sekularisert regime. Selv om ikke opplevelsen rokket ved det materialistiske og strengt vitenskapelige verdensbildet hans, bestemte han seg med dette for å spesialisere seg i ikkeordinære bevissthetstilstander. Hva var de, og kunne de ha noen verdi?

Et teleskop inn i bevisstheten

Grof slo seg sammen med en gruppe forskere som gjorde komparative studier av effektene til forskjellige typer psykedeliske stoffer. Gjennom arbeidet fikk han avkreftet flere myter om stoffgruppen som han tidligere hadde tatt for gitt. Blant annet sluttet han å lete etter standardeffekter som kunne tilskrives stoffet!

Uten Grofs forskning ville det for eksempel vært nærliggende å tolke de endrede synsinntrykkene en får på LSD som en standardeffekt ved stoffet, men Grof oppdaget at en rekke pasienter ikke opplevde dette, men heller hadde helt andre symptomer. Tidligere hadde det også vært vanlig å tolke de fysiske utslagene av LSD, som for eksempel utvidede pupiller eller forskjellige muskelreaksjoner, som direkte kjemisk stimulering av det selvstyrte nervesystemet. Grof analyserte nærmere 5.000 LSD-sesjoner, og konkluderte i stedet med at det ikke fantes noen fysiske symptomer på LSD som var så vanlige eller forutsigbare at de kunne tilskrives stoffet alene. Så hva skyldtes de?

På denne tiden var det vanlig å anta at LSD skapte en kjemisk psykose. En antok at effektene en observerte ble kunstig produsert av stoffets interaksjon med hjernekjemien. Grof merket seg imidlertid at det var en helt unik individuell variasjon mellom pasientenes reaksjoner. LSD så ikke ut til å skape kunstige opplevelser ved å gripe inn i hjernen. I stedet var det, tenkte Grof ut fra sine forutsetninger den gangen, som om stoffet trakk innhold fra det ubevisste opp i pasientens erkjennelsesevne, ved å øke energinivået i psyken.

Grof konkluderte derfor med at LSD var en generell bevissthetsforsterker, altså en generell forsterker av erkjennelsesevnen, og at det kunne forstås ikke ulikt mikroskopet eller teleskopet.

Liksom disse verktøyene, har han uttalt i et tidligere intervju, gjorde LSD det mulig å studere prosesser som ikke var en del av den normale hverdagslige opplevelsen av verden.

Med dette begynte Grof å vurdere LSD som et verktøy for å effektivisere psykoterapien. Fra den freudianske treningen visste han at hvis en gikk til de ubevisste kildene til forskjellige symptomer og mellommenneskelige problemer, så skulle dette ha en terapeutisk effekt. Med LSD hadde Grof et verktøy som han følte var både raskere og gikk dypere enn samtaleterapi. Etter å ha kommet frem til dette, begynte han å prøve ut stoffet på klienter som ikke hadde hatt utbytte av tradisjonelle terapiformer.

En ny tilnærming til psyken

Etter å ha praktisert psykoterapi med LSD over flere år i Tsjekkoslovakia, innså Grof at han måtte forlate metoden han hadde regnet med å bruke – der han på tradisjonelt vis skulle lytte til pasientenes beskrivelser og gi dem tolkninger. Dette fordi han kun forstod en liten del av det de opplevde, nemlig det biografiske materialet fra etter fødselen som utdannelsen hadde forberedt ham på. Under LSD-sesjonene opplevde han imidlertid at pasientene ofte var overbevist om at de var døende, i ferd med å bli gale eller at de aldri skulle komme tilbake til den normale virkeligheten igjen. I tillegg har Grof beskrevet at mange av dem opplevde den biologiske fødselen sin med voldsomme fysiologiske symptomer.

Som en følge av dette, bestemte han seg for å ha flere sesjoner med høye doser på egenhånd. D
isse tok ham blant annet til et område av under
bevisstheten som han senere har døpt perinatalt – altså med innhold fra før og under fødselsprosessen. Selv om disse sesjonene er blitt beskrevet som ekstremt utfordrende, følte han at de også var helende og transformerte ham. Som en følge av dette, ble han veldig bekvem med lignende tilstander hos andre, og følte seg kapabel til å støtte og veilede klientene sine hvor enn de indre reisene deres tok dem.

Etter at Grof emigrerte til USA i 1967, har han brukt flere bøker på å beskrive et utvidet kart over bevisstheten, med to lag som skiller det fra tradisjonelle psykoterapeutiske modeller.

Et utvidet kart over bevisstheten – med større vekt på fødsel og død

Et viktig begrep hos Grof, som gjennomsyrer alle bevissthetslagene, er det han kaller COEX Systems, eller Systems of Condensed Experience. Dette vil si dynamiske sammensetninger av minner og assosierte fantasier fra perioder i individets liv. Fellesnevneren, som binder minnene sammen i konstellasjoner, er en følelsesmessig spenning av samme kvalitet, intense fysiske sansninger av samme art eller andre viktige elementer.

Bak det individuelle ubevisste etter fødselen, har Stanislav Grof supplert den menneskelige erkjennelsesevnen med de perinatale fødselsmatrisene. Dette er minnebanker over tilstandene før og under fødselsprosessen, som kan påvirke den senere personlighetsutviklingen. Ved å gjennomgå fødselsprosessen i indre reiser, mener Grof at dette kan ha ringvirkninger på lagene nærmere bevisstheten gjennom COEX-systemene og føre til en helingsprosess som gjør en mer fristilt.

Han er også  veldig opptatt av hvordan fødselsprosessen er sammenfiltret med frykten for døden. Når livmoren blir trangere, oppleves det som en trussel mot den kosmiske enheten en følte tidligere, mens selve reisen gjennom  den trange fødselskanalen blir en kamp der en både vil tilbake til det trygge og gamle og samtidig gjennomgå en truende ferd for å komme seg ut. Dårlig integrering av fødselsmatrisene kan for eksempel føre til frykt for å jobbe seg gjennom problemer i livet, eller omvendt at en blir manisk og stormannsgal.

Selv om ikke alt en opplever i det perinatale stadiet kan reduseres til den biologiske fødselsprosessen, mener Grof at denne utgjør en kjerne i den indre død- og gjenfødelsesprosessen.

Det transpersonlige rom

Et så dypt møte med døden henger ofte sammen med en eksistensiell krise av voldsomme proporsjoner. Individet begynner å sette spørsmålstegn ved sine mest grunnleggende verdier og livsstilsvalg. Ifølge Grof kan denne krisen kun løses ved at en knytter seg opp mot dype, iboende åndelige dimensjoner i psyken. Personlighetsforvandlingen som følger, mener Grof er sammenlignbar med oldtidens tempelmysterier, initieringsriter og urinnvånernes overgangsriter, der en blir født på nytt. Men hva er disse åndelige dimensjonene i psyken?

Vanligvis føler mennesket at det eksisterer innenfor den fysiske kroppen og at opplevelsen av omgivelsene har et veldig begrenset omfang. Fellestrekket ved det Grof kaller transpersonlige opplevelser, er at individet føler at det har ekspandert bortenfor de vanlige egostengslene, altså bortenfor en følelse av begrenset identitet.

Som eksempler på dette, nevner Grof opplevelser av det kollektivt ubevisste, altså en underbevissthet med menneskelig fellesinformasjon.

I tillegg kan en oppleve cellebevissthet, samt minnene til forfedre eller rasen. Grof har også erfart at mennesker identifiserer seg med evolusjonistiske forfedre fra dyreriket.

Han har også opplevd at to bevisstheter fusjonerer, uten at den enkelte mister identitetsfølelsen, eller at en identifiserer seg med det som kan oppleves som bevisstheten til dyr, planter eller uorganiske objekter og prosesser. I ekstreme tilfeller kan en også oppleve å være hele skapelsen, planeten vår eller hele det materielle universet. På grunn av dette tror Grof at bevisstheten og den materielle virkeligheten er sammenflettet.

Opplevelsene kan også gå bortenfor den fenomenologiske virkeligheten. Grof nevner eksempler på møter med åndene til avdøde mennesker. En kan også ha visjoner av arketyper, bestemte guder og demoner og komplekse mytologiske sekvenser. Her kan det være greit å huske på at Grof ser på disse som symboler på noe bakenfor, slik at dette, i hvert fall i min tolkning, ikke postulerer et skille mellom ånd og materie.

Fra disse opplevelsene kan individet føre tilhørighet til større verdier og få ny motivasjon. Men har transpersonlige opplevelser noen objektiv gyldighet?

Kritikk av det mekanistiske paradigmet

Grof mener at mennesker med slike åndelige opplevelser ofte henter ut veldig detaljert informasjon om korresponderende aspekter ved det materielle universet. Detaljrikdommen har fått ham til å argumentere for et brudd med det gjeldende vitenskapsparadigmet, der bevisstheten vår er låst i kroppen.

Hans egen kommunikasjon med astronomen Carl Sagan kan illustrere konflikten med det tradisjonelle synet.

Etter flere år som meningsmotstandere, møttes de to til debatt. Sagan begynte med å legge frem en rekke eksempler på svindel og bedrag kamuflert som mystisisme, slik som en hest som angivelig mestret matematikk på høyt nivå. Grof innvendte at dette var veldig på sidelinjen, og at det aktuelle spørsmålet var den ontologiske statusen til transpersonlige opplevelser. Deretter nevnte han en hel rekke med det han mente var redelig og omstendelig dokumenterte eksempler på at mennesker med ut-av-kroppen- og nær-døden-opplevelser hadde gjort observasjoner fra andre steder og senere fått dem verifisert, noe de ikke kunne ha gjort gjennom det fysiske sanseapparatet.

Sagan parerte med at dette ikke kunne ha skjedd og at det var snakk om PR-triks, uten å ta hensyn til omfanget på dokumentasjonen eller troverdigheten til kildene. Derfra konkluderte Grof med at han ikke var vitenskapelig, men heller representerte en religiøs avart. Slik Grof ser det, er dette et godt eksempel på forholdet mellom ham selv og tradisjonell vitenskap.

Transpersonlig psykologi

I 1969 var Stanislav Grof med på å grunnlegge en ny gren innen psykologi, kalt transpersonlig psykologi. Dette skjedde i samarbeid med blant andre Abraham Maslow, grunnleggeren av humanistisk psykologi, som de betraktet den transpersonlige som en etterfølger til.

Transpersonlig psykologi har tidligere beskrevet seg selv som studiet av menneskets høyeste potensial, med anerkjennelsen, forståelsen og realiseringen av forenende, åndelige og transcenderende bevissthetsstadier innbefattet. I dag er transpersonlig psykologi inkorporert i en rekke fakulteter ved amerikanske og europeiske universiteter. Grener som ofte forbindes med den, er jungiansk psykologi, dybdepsykologi og psykosyntese.

Innad i transpersonlig psykologi har det ofte vært uenighet mellom de som representerer hierarkiske modeller for menneskelig utvikling, som Ken Wilber (som senere har distansert seg fra feltet til fordel for sitt eget), og de som representerer flate og pluralistiske modeller, som Ralph Metzner.

Med utgangspunkt i Wilber, har transpersonlige psykologer forsøkt å lage et skille mellom prerasjonelle psykiatriske problemer og autentiske transpersonlige problemer. Metzner, på sin side, har forkastet hele ideen om linear utvikling. I stedet bør man ha et mangfold av tilnær
minger, mener han.

Et annet moment som kan være verdt å nevne, er at transpersonlig psykologi forstår åndelighet som en sentral del av naturen vår. I resten av samfunnet er det vanlig å betrakte åndelighet som et trosspørsmål.

Høvding på kongressen

Siden slutten av 70-tallet har Stanislav Grof og kona hans, Christina, utviklet og holdt sesjoner med en pusteteknikk kalt Holotropic Breathwork, der målet er å skape en tilstand lignende den psykedeliske. I november 2007 fikk Stanislav Grof en ærespris for arbeidet sitt av the VIZE97 Foundation, en veldedig stiftelse som ble grunnlagt og drives av Tsjekkias tidligere president, Vaclav Havel. I talen sin begrunnet Havel det blant annet på følgende vis:  Denne prisen går til visjonære, til eventyrere, til mennesker som overstiger grensene og oppdager nye og uforutsette sammenhenger. Slike forskere tar risikoer, fordi de ofte angripes av bastante tradisjonelle som ikke kan forestille seg at vitenskapen kan gå bortenfor sine egne grenser. Disse menneskene kan til og med være fanatiske motstandere av alt som går utenfor tradisjonell tenkning. I rasjonalitetens navn kan de faktisk slåss mot nye ideer.

På World Psychedelic Forum i mars 2008 fikk GA lirket Grof inn på et enerom for en stakket halvtime, der vi spurte ham ut om den transpersonlige psykologiens posisjon og rolle i dagens samfunn, og ikke minst – hvilket syn han hadde på psykedelika i dagens kontekst, med et mylder av stoffrie metoder som forsøker å skape lignende bevissthetstilstander. God lesning.

Hva synes du er det viktigste skillet mellom transpersonlig psykologi og tradisjonelle former? Eller hva synes du er den største utfordringen for transpersonlig psykologi som fagfelt?

Jeg var en del av gruppen som utformet transpersonlig psykologi, sammen med Abraham Maslow, Anthony Sutich og flere andre. Da vi hadde grunnrisset til denne nye psykologien, var det største problemet vårt det skillet en har mellom psykologi som ga mye mening for oss og det vi kjente som det vitenskapelige verdensbildet. Slik ble transpersonlig psykologi veldig sårbart for angrep fra fagpersoner som kom med utsagn som dette er uvitenskapelig, dette er irrasjonelt eller dette er noe som faller fra hverandre i flak, fordi transpersonlig psykologi er så i uoverensstemmelse med det materialistiske verdensbildet.

Den hovedsakelige uenigheten gjelder selvfølgelig den åndelige dimensjonen. Hvis man har et materialistisk verdensbilde, er historien om universet historien om materiens utvikling, mens liv, bevissthet og intelligens er nykommere og mer eller mindre flaks, noe som skjer i materien som et epifenomen etter milliarder av år med materiens utvikling i en ubetydelig del av et enormt univers. I den type verdensbilde er det ikke plass til noe åndelig. Så fra et strengt materialistisk type verdensbilde, er det noe galt med deg hvis du er spirituell. Du er ikke velskolert, du vet ikke hva vitenskapen har oppdaget om universet, du er overtroisk, du er godtroende og du er inne i magisk, primitiv tenkning, det Freud kalte for primærprosess. Hvis en intelligent person fortsatt vurderer muligheten for at det er en Gud, så har en psykoanalysen som forteller deg at vel, du har ikke integrert de infantile bildene av foreldrene dine, så du projiserer dem og lager en gud eller en gudinne ut av dem. Hvis mennesker har direkteopplevelser av åndelige virkeligheter, betraktes de som syke. De får diagnoser og blir gitt beroligende midler, og blir innlagt for det. Så dette er en grunnleggende forskjell mellom transpersonlig psykologi og tradisjonell psykologi.

Men mer tradisjonelle fagmiljøer har jo hatt en empiri å relatere til i bøkene dine, for eksempel i de personlige historiene i When the Impossible Happens eller i saksstudiene i Den indre reisen-serien, som gir eksempler både på opplevelser du mener at bryter med det materialistiske verdensbildet og på at åndelige opplevelser kan virke positivt på en persons videre utvikling.

Ja. Men det en oppdager, er at den tradisjonelle materialistiske vitenskapen ikke gjør forskjell på primitiv folkeovertro og visse systemer en har, slik som tibetansk buddhisme eller sufismen, som bygger på århundrer med intens utforskning av psyken på en måte som på noen områder minner om vitenskapelig utforskning. Mennesker har opplevelser som de sammenligner og skriver om, og de utvikler metoder for at en kan oppleve disse tilstandene.

Men du vet, det er skrevet bøker og artikler som har gjort enhver religionsgrunnlegger, helgen og profet til psykotiske tilfeller, slik som Hva ville vært den beste diagnosen for Rama Krishna? eller konklusjoner som at Muhammed var epileptiker og sjamaner er schizofrene. Poenget er at hele religionsområdet forstås i patologiske begreper, og dette blir tolerert fordi det er et syn som deles av så mange mennesker.

 

Men ser du noen tegn på fruktbar kommunikasjon mellom transpersonlig psykologi og den mer tradisjonelle, eller er det en slags blokade?

Jeg skrev en bok som heter Psychology of the Future, hvor jeg forsøker å skissere alle de forskjellige områdene der tenkningen vår er nødt til å forandre seg drastisk for at vi på et vis skal kunne tilpasse observasjonene og opplevelsene fra ikkeordinære bevissthetstilstander. Så lenge tradisjonell, akademisk psykologi og psykiatri fortsetter å være som den er, er det veldig små muligheter for kommunikasjon.

Du bruker ofte begrepet ”technologies of the sacred” (det helliges teknologier). Kan du utdype hva du mener med dette?

Vel, med dette mener jeg forskjellige metoder som har vært brukt opp gjennom århundrene i sjamanistiske og andre urbefolkningskulturer, både i oldtidskulturer og senere, for å indusere det jeg kaller holotropiske bevissthetstilstander, der en kan oppleve visse åndelige eller det Jung kalte numinøse dimensjoner ved hverdagen. Det er en kvalitet ved disse opplevelsene som Jung kalte numinøsitet. En kunne brukt andre begreper, slik som dimensjoner med mystiske kvaliteter eller åndelige kvaliteter, eller dimensjoner som er hellige eller guddommelige, men alle de begrepene er blitt brukt så mange ganger før, og de blir åpenbart veldig lett misforstått. Jung foretrakk derfor det nøytrale begrepet, numinøsitet. Når en bruker disse teknologiene, kan en oppnå en følelse av numinøsitet. Dette er noe utenom det vanlige. Du ser ut til å være i en dimensjon som er supraordinert til hverdagen. For Platon var det for eksempel en sfære av former og ideer som var supraordinert til den ordinære virkeligheten, men som på en måte formet og informerte om det som skjedde her. Det er mye på den måten jeg liker å tenke på det. En arketypisk sfære som former og informerer om det som skjer her.

Men hva synes du er verdien til disse Technologies of the Sacred?

De kommer fra en tid da det egentlig ikke var noe klart skille mellom terapi og åndelighet. Slik forble det frem til gamle Hellas, der
en hadde tempelinkubasjonen og andre fenomener.
Poenget er at den gangen var helingen og den åndelige praksisen to sider av samme mynt. Det var først mye senere at en hadde leger og prester.

Hvis en jobber med ikkeordinære bevissthetstilstander, jobber en også med begge sider. En er på en åndelig søken, men samtidig oppstår det en helende effekt. Dette mener jeg i den forstand at det er visse aspekter ved ens historie som bidrar til å skape  forskjellige symptomer, men på denne åndelige reisen må en så få klarert disse aspektene for å oppleve en åndelig åpning. Så helingen skjer som et biprodukt av den åndelige reisen.

Fra en annen synsvinkel er det også snakk om å bevege seg mot helhet. Jeg kaller disse bevissthetstilstandene for holotropiske, altså å bevege seg mot helhet. Der er det også en lingvistisk sammenheng, siden whole og healing har den samme roten.

Mitt inntrykk er at de som har fordel av transpersonlig psykologi  ofte er veldig ressurssterke og interessert i det. Har du noen tanker om hvordan transpersonlig psykologi eller tenkningen bak kan appelleres på mer hverdagslige institusjoner, som for eksempel statsdrevne institusjoner eller mennesker som ikke er veldig personlig interessert i åndelighet?

Vel, vi utviklet Holotropic Breathwork på et sted som heter Esalen-instituttet i Big Sur i California. Dette er et vekstsenter og et menneskelig potensialsenter, og også vi unngikk bevisst å kalle det terapi. Å kalle det terapi er veldig begrensende, så vi kalte ikke det holotropiske pustearbeidet for ”holotropisk terapi”. Mennesker kom for å ha en opplevelse av selvutforskning og transformering, men vi brukte ikke engang patologiske kategorier. Noen mennesker hadde astma, noen hadde depresjoner og du vet, en finner egentlig ikke mennesker som ikke har noen problemer. Hvis en bruker ordet ”normal”, så setter en det alltid i parentes.

Så folk hadde mange normale problemer, som for eksempel en lengre historie med migrene, men vi kalte det ikke for terapi, og vi brukte ikke noen former for kategorier på menneskene. Vi gjorde bare pusteøvelsene, og så arbeidet vi med det som måtte dukke opp.

På den annen side kan det holotropiske pustearbeidet brukes i terapi, hvis en har en spesiell fasilitet der mennesker kommer med et alvorlig problem. En kan bruke det til terapi, men ideen med holotropisk pustearbeid er ikke bundet til å skulle være terapeutisk eller bare for selvutforskning.

Vi har hatt prester som har kommet fordi de har hørt at man kan ha en åndelig opplevelse, noe de aldri har hatt, så de kommer for å se om de kan ha en åndelig opplevelse. Vi har også kunstnere i gruppene våre som kommer for å finne inspirasjon, se om de kan få noen ideer til et maleri eller en roman. Dette tror jeg er typisk for alle tilnærmingene innen såkalt dybdepsykologi. Hvis en begynner med Freud, som egentlig var nevrolog, så var han primært interessert i å finne årsaker til nevroser og en behandlingsmetode, i all hovedsak, men ettersom han jobbet med fri assosiering, begynte han å se sammenhenger med religion, kunst, problemer ved sivilisasjonen, sosiale og politiske bevegelser og annet. Så han vokste bortenfor grensene for klinisk arbeid. Med psykedeliske stoffer eller holotropisk pustearbeid er det sant i enda større grad at det går i mange forskjellige retninger. Og at du kan bruke det på mange forskjellige måter.

En veldig interessant måte ville vært å bruke holotropisk pustearbeid i internasjonalt arbeid. Jeg grunnla noe som heter The International Transpersonal Association, og vi arrangerte seksten store kongresser i forskjellige deler av verden. Vi hadde alltid en stor Holotropic Breathwork-sesjon før kongressen, der deltakerne kom fra mange forskjellige land. I den største gruppen hadde vi 360 mennesker fra tretti forskjellige land, med mange trente hjelpere tilstede. Det er ganske utrolig hvordan sperrene begynner å forsvinne når mennesker gjør dette sammen, og hvor fort det knyttes bånd. Victor Turner, den amerikanske antropologen, studerte rituelle fenomener, og oppdaget at når mennesker gjør arbeid som ligner dette sammen, utvikler de en forståelse av det kan kalte communitas, altså fellesskap. Hvis en leser om den moderne sivilisasjonen, er det ett ord en hører igjen og igjen. Fremmedgjøring. Vi er fremmedgjorte fra hverandre, fra kroppene våre, fra naturen, fra kosmos og fra den åndelige dimensjonen, så dette er en utrolig metode for å få mennesker til å overkomme visse følelser av atskillelse, som kan være av en nasjonal, politisk, ideologisk eller annen type natur. Personene finner en type fellesmenneskelig grunn, for å si det på den måten, så det ville vært storartet å ha en internasjonal gruppe, der det er behov for en mer grunnleggende forståelse og tilknytning mellom mennesker.

Hvordan føler du at metodene dine forholder seg til etablerte religioner, i og med at metodene dine er veldig basert på personlige åndelige opplevelser? Synes du at etablerte religioner kan eksistere innenfor ditt rammeverk, eller at det er en utfordring for dem?

Transpersonlig psykologi har ikke et enkelt forhold til etablerte religioner. Alle de store religionene begynte med transpersonlige opplevelser. Du ville ikke hatt religioner hvis det ikke var for de transpersonlige opplevelsene til grunnleggerne.

Hvis en ser på Bibelen, så har en Moses som ser Jehova i den brennende busken, Abraham som kommuniserer med engelen, Jesus som opplever djevelen som frister i ørkenen, Saul som opplever den blendende visjonen av Jesus og veien til Damaskus eller St. Johns visjon av apokalypsen. En har ellers Buddhas opplevelse av Karma Mara, opplevelser av tidligere liv og Muhammeds mirakuløse reise med erkeengelen Gabriel. Disse ga inspirasjonen til grunnleggerne og mange av disiplene, som hadde faktiske opplevelser. Når en religion blir organisert, mister den veldig ofte forbindelsen til den åndelige kilden. I kristendommen tror jeg det hadde mye å gjøre med at de kristne ble så kraftig forfulgt som de ble, slik at de måtte bygge en mektig organisasjon. Da ble det til at sekulære bekymringer for makt og eiendom overskygget den åndelige dimensjonen.

Også i andre religioner har forbindelsen til den åndelige kilden gått tapt, eller den overlever bare i klostersamfunn eller i de mystiske grenene, der utøverne fortsatt har opplevelser. Du vet, i klostersamfunn forekommer det ofte at utøvere faster og har faktiske opplevelser. De kristne mystikerne har også opplevelser, men i det kirkelige hierarkiet er det mange som ikke vet hvordan en åndelig opplevelse fortoner seg, selv om de har kirkelige titler. Så transpersonlig psykologi har ikke et enkelt forhold til religion, fordi transpersonlig psykologi er interessert i åndelige opplevelser. Hva fenomenologien er. Hva er den ontologiske statusen til disse opplevelsene? Er de autentiske, eller kan de forklares som  hallusinasjoner eller fantasier? Hvilken innflytelse har de på mennesker? Vi er egentlig ikke så interessert i religion. Studiet av religion er mer av historisk interesse for oss.

Joseph Campbell pleide å si dette, som kan ha vært et sitat: ”En brukbar guddom må være gjennomsiktig for det transcendente.” I bunn og grunn ser du en arketypisk figur. Du burde se på denne som noe som peker på noe som er bortenfor den, noe som har skapt den. Når du gjør den ugjennomsiktig og begynner å tilbe denne figuren, så har du egentlig begynt med avgudsdyrking. Da skaper du en situasjon der du har en religion hvor de troende er enige om at de relaterer til bestemte arketypiske figurer. På den måten forener det gruppen, men så setter det automatisk den gruppen opp mot en annen gruppe som har valgt en annen retning. Så da ender en opp med situasjoner som at vi er kristne og dere er paganister, og alle er nødt til å være kristne. Vi skal omvende dere, ellers er det ikke plass til dere. Vi skal utrydde dere. Eller, vi er muslimer og dere er vantro, la oss gjøre jihad! I dag har vi også konflikter mellom mu

slimer og hinduer, men poenget er at dette er en forståelse av religion som bidrar til problemene i verden i veldig stor grad.

Spesielt i dag har mye av spenningen i verden et veldig sterkt religiøst element, som ikke bare er mellom de organiserte religionene. En har det også innad, som for eksempel i den veldig lange og stygge historien mellom protestanter og katolikker, som drepte hverandre inntil nylig og antageligvis fortsatt i Nord-Irland. Innad i islam har en sunniene og sjiaene som også dreper hverandre på grunn av forskjeller innad i den samme religionen. Så den formen for religion er ikke noe som hjelper oss. Vi trenger  en universell religion som omfatter alle, der en respekterer åndelig søken, har midler til å hjelpe mennesker med å ha åndelige opplevelser og hvor en skaper et understøttende system for de som har åndelige opplevelser, men der en ikke har investert på noe vis i hvorvidt mennesker ender opp med å gå i en buddhistisk retning, eller en hinduistisk eller en kristen retning, eller i sufienes retning. Det burde være toleranse.

Vi trenger også en planetær sivilisasjon, og disse transpersonlige tilstandene tar i stor grad folk i den retningen. De ender opp med å ønske å se verden i en viss forening eller harmoni som er annerledes enn dagens tilstand – som er et utrolig rot.

Om psykedeliske stoffer – og deres verdi i dagens samfunn

I de tidlige bøkene dine beskrev du hvordan psykedeliske stoffer kan være nøytrale katalysatorer for disse endrede bevissthetstilstandene, før stoffgruppen ble totalforbudt også i profesjonell sammenheng. I dag er de offisielt klassifisert som stoffer uten medisinsk eller terapeutisk verdi. Hva tror du er årsaken til dette, og hva tror du er mulighetene for en mer positiv reevaluering?

Vel, en må se på hvordan alt dette skjedde. Forbudet kom i stor grad i sammenheng med Timothy Leary, som tok psykedeliske stoffer ut av en helende kontekst og ga det til offentligheten. Nå mener jeg ikke at psykiatrien er hellig, men den skulle ha å gjøre med heling. Formålet lignet på et vis den originale intensjonen, som var heling, og så fikk en etter hvert den transpersonlige konteksten og den åndelige dimensjonen inn i dette.

Dette ble vulgærisert. Folk begynte i stor grad å ta det for å ha det moro, uten å egentlig ta nok hensyn til set (forutsetninger) og setting (omgivelser), noe som ikke engang ligner på hvordan urbefolknings- og oldtidskulturer brukte disse substansene. Der var det alltid et sakrament.

Da jeg forlot Tsjekkoslovakia, var LSD en del av det tsjekkiske pharmakopeiet. Det var listet opp sammen med insulin og antibiotika, med informasjon på samme måte som andre substanser.

For å benytte det profesjonelt, måtte en først ha fem sesjoner på egenhånd av treningsmessige grunner, derettter tretti sesjoner med klienter under oppsyn, før du kunne bruke det på andre på egenhånd. Undertrykkelsen kom i hovedsak som et resultat av det som skjedde i USA, der det kom ut av kontroll via massebruk, og ikke alltid så veldig ansvarlig bruk, for eksempel i Woodstock, med 500.000 mennesker som tar det.

Utviklingen av hippiekulturen er en veldig viktig faktor. For det første brøt de mange av tabuene rundt nakenhet og fri sex, noe som på et eller annen vis virkelig utfordret den amerikanske offentligheten I tillegg begynte de å forandre uttrykket sitt, gjennom langt hår, skjegg og rare klær. De malte bilene sine i psykedeliske farger, blant annet.
Hippiene definerte seg selv som en gruppe, og denne gruppen ble så den hovedsakelige drivkraften i antikrigsbevegelsen. Dermed ble de skikkelige problemmakere. Det var dessuten de som var lette å identifisere. Under demonstrasjonene i Washington kunne en ikke identifisere mennesker som så ut som folk flest, men hippiene var lette å identifisere som fiender av regimet. Mye av undertrykkelsen av psykedelika hadde derfor ikke noe å gjøre med vitenskap, med hva vi hadde oppdaget om psykedelika og om farene rundt det. Det var på grunn av en politisk bevegelse, og de psykedeliske stoffene ble feilplassert av myndighetene. De ble plassert i ”Schedule 1”, som vil si substanser med høyt misbrukspotensial og ingen terapeutisk verdi. Dermed var de i samme kategori som kokain og heroin, som de overhodet ikke hører hjemme sammen med.

Dette drepte all forskning på psykedeliske stoffer over en førtiårsperiode. Det drepte ikke bruken av psykedeliske stoffer, fordi personer som ikke brydde seg om loven fortsatt kunne få det på gata. Det ødela primært for forskningen, altså for mennesker som er nødt til å følge loven.

Nå ser vi at situasjonen er i ferd med å forandre seg. Det foregår nye forskningsprosjekter i Sveits, på universitetsklinikken i Zürich, hvor Jung gjorde det meste av arbeidet sitt med psykotiske pasienter. Det foregår flere store prosjekter i USA, Israel og andre steder, så vi får se hvor det bærer. På Harvard, av alle steder, gjentar de arbeidet vi gjorde med døende kreftpasienter, og det er også et annet prosjekt med bruk av psilocybin på døende pasienter. Michael Mithoefer er her på konferansen sammen med kona si, og de holder på å avslutte et studie av behandling av posttraumatisk syndrom med MDMA. Hvis alt dette blir gjort på en ansvarlig måte og en holder seg innenfor de akademiske reglene, tror jeg det er muligheter for en reell renessanse og en fortsettelse etter det. Hvis det kommer en ny Timothy Leary og begynner å gjøre noe vilt, så kommer det til å være slutten på det.

Fra mennesker som er skeptiske til psykedelika hører en ofte argumentet at i dagens klima er det mange stoffrie metoder for å oppnå det samme som du en gang gjorde med psykedeliske stoffer, og du har også utarbeidet en metode selv, kalt holotropisk pustearbeid. Synes du at psykedelika fortsatt har en verdi i denne nye konteksten?

Jeg ville ikke ha arbeidet i så mange år med psykedelika hvis jeg ikke hadde sett en voldsom verdi i dem. Selv om vi har holotropisk pustearbeid, ville jeg fortsatt satt umåtelig stor pris på å kunne bruke psykedelika, og å kunne ha en situasjon med forskjellige midler.

Forskjellige mennesker har forskjellige holdninger til denne formen for utforskning. Noen som går til psykoanalyse vil kanskje være redde for pustearbeid, eller noen som driver med gestaltterapi vil kanskje bli nysgjerrige på om det er noe som går bortenfor det og ende opp med holotropisk pustearbeid. Personer som blir komfortable med bevissthetstilstandene i holotropisk pustearbeid vil kanskje være interesserte i å ha en psykedelisk sesjon. Dernest er det personer som vil gå hele veien med en gang og ha en psykedelisk sesjon.

Det hadde også vært flott å kunne ha forskjellige psykedeliske sesjoner. En kunne kanskje starte med noe som MDMA, som er veldig mildt psykologisk sett, og så kanskje prøve sopp før en går til LSD, som er en veldig dyp intervensjon i psyken.

Men først måtte det bli enighet om at disse metodene har en verdi. Vi er den eneste kulturen som ikke synes nettopp det. Alle oldtids- og førindustrielle kulturer hadde enorm respekt for disse holotropiske tilstandene, og de brukte veldig mye tid og anstrengelser på å utvikle trygge og effektive måter å nå dit på. Det var regelmessige ritualer hvor en gruppe med initierte eller hele stammen gikk inn i en ikkeordinær bevissthetstilstand, og så ble verdensbildet deres en syntese av det de så i disse ikkeordinære tilstandene og det de opplevde i hverdagen.

Her er det også et annet viktig poeng. Når unge mennesker opplever disse bevissthetstilstandene i konteksten til disse kulturene, så bringer opplevelsen dem nærmere stammen, fordi kosmologien, mytologien og religionen til stammen kommer fra disse opplevelsene. Så når unge mennesker har denne typen opplevelser, integrerer det dem i større grad med stammen. De deler nå verdensbildet deres, noe som er det motsatte av hva som skjedde med unge mennesker her på sekstitallet.

Her opplevde mennesker som hadde disse opplevelsene at de plutselig ble fremmedgjorte fra kulturen sin, fordi de utviklet en helt ny måte å se på verden, et nytt hierarki av verdier og en ny livsstrategi. På den måten kom de i konflikt med resten av kulturen, istedenfor at det ble lettere å forenes med den.

Etter intervjuet var Grof så elskverdig at han bad meg sende ham en epost, så skulle han sende en haug med illustrasjoner. Genrelt fremstod han som en  veldig sindig og tilstedeværende mann, som har klart å bevare en åpen holdning til livet uten å være naiv. For den som ønsker å vite mer om Grof, kan det være greit å begynne med hjemmesiden hans, www.stanislavgrof.com – eller bøkene Beyond the Brain og The Stormy Search for the Self.

Opprinnelig trykket i Gateavisa 1/08.