Det høres kanskje ut som et fikst begrep gulpet opp av en eller annen øko-guru som vil tjene penger på lettlurte idealister? Men denne gangen skjuler ordet et virkelig, nyttig innhold. Det ble først tatt i bruk av Bill Mollison og David Holmgren i 1978, og står både for ”permanent kultur” og ”permanent agrikultur”. (”Permanent” ikke i betydningen stillstand, men (tvert imot) som i ”fleksibel nok til å være bærekraftig.”). Etter å ha levd i den australske bushen en tid, i oppgitthet over det moderne samfunnets rovdrift på naturressurser og mennesker, kom Mollison til at det definitivt burde la seg gjøre å legge om denne vanviddsferden mot undergangen. Om man innser at naturen er et sammenhengende system, og at menneskene inngår i dette komplekset, lar det seg gjøre å ”koble seg på” naturen på en fruktbar måte. Det gjelder å lære av den, å se hvordan naturen selv utvikler ressurser, resirkulerer dem, og holder livet ved like. Mollison og hans elev Holmgren hadde ideer om hvordan man kunne anvende økologiske prinsipper i både matproduksjon, energiutvinning, boforhold, byplanlegging og mye annet. Det er bare å forstå hvordan det økologiske samspillet virker og utnytte seg de lokale naturforholdene til fulle. I og med at naturen går rundt av seg selv, trenger ikke dette en gang å være særlig hardt arbeid. I stedet for å tenke moderne ”effektivitet” – som i store monokulturer og sentralistiske strukturer – kan man koble seg på økosystemet, og med bare små inngrep la naturen jobbe for seg. Naturens dynamikk er nemlig rik: Ulike planter hjelper hverandre å vokse, avfallsstoffer lar seg nyttiggjøre osv. Dermed kan permakulturelt (økologisk) jordbruk fortone seg som ”lazy gardening” for den som har litt peiling. I virkeligheten er desentraliserte former for matproduksjon, vann- og energiutnyttelse osv. langt mer effektive enn de sentralistiske monstervariantene, selv om det ikke viser seg på brutto nasjonalproduktet. De desentraliserte løsningene kan jo i lengden gjennomføres så godt som gratis!
Permakultur handler heller ikke bare om økologiske gårdsbruk langt uti skogen. Det er minst like aktuelt og anvendelig i byene. Å benytte seg av jordvarme, å ha vindmøller og solovner på taket, å dyrke opp hagene sine eller la poteter vokse i høyden på balkongen, er permakulturelle tiltak som kan settes i gang i det små – av borettsslag, familier eller individer.
Det er også dette som gjør permakultur så inspirerende: Det kan iverksettes her og nå. Man trenger ikke drive politikk for å sette i gang. Så forandres ikke hele verden av at jeg anlegger en vindmølle på taket, men det er en lovende start: Naboen ser at det virker og at jeg slipper strømregning, og kanskje lar han seg inspirere til å sette i gang med sin egen mølle? Og etterhvert gjøres det over hele byen. Permakultur kan spre seg fordi det er meningsfullt og givede for folk å drive med det. (Det minimale engasjementet på politisk nivå som trengs, er selvfølgelig å hindre at det legges ned forbud og andre kjepper i hjulene på permakulturell aktivitet. Slik sett er det bra å propagandere litt også overfor politikerne.)
Dette er jo den beste, og jeg vil tro den eneste, måten en utopi kan bli til virkelighet. En utopi kan nettopp ikke tvinges gjennom fra sentralt hold, til det er (heldigvis) samfunnet og livet for komplekst; det oppstår alltid uforutsette konsekvenser (=lærdommen fra alle revolusjoner). Om man eksperimenterer og utvikler alternative systemer på lokalt plan, derimot, kan man tilpasse seg de uforutsette konsekvensene underveis og unngå å havne i det overmodige uføre. Kall det gjerne en form for økologisk direkte aksjon, man tar livet i egne hender og handler på en måte som gavner både en selv og naturen en er en del av.
Måten å forandre verden på kan således gå gjennom en mental forvandling, en kulturell transformasjon. Overalt hvor ”systemet” har ødelagt miljøet og skapt fremmedgjørende forhold, kan utviklingen snus ved å ta naturen selv til hjelp. Et tett bystrøk kan bli selvforsynt med energi, et hageområde kan bli matprodusenter, en ”gated community” kan bli et landsbyfellesskap, et stort monokulturelt gårdsbruk kan bli mange små økologiske sådanne osv.
Ikke minst dreier permakultur seg om å ha kontroll over sin egen tilværelse, å slippe å være fremmedgjorte fra bygningene, maten, klærne og menneskene man har rundt seg til daglig. Folk kan selv kartlegge fremtida og løse sine behov på en meningsfull måte. Permakultur er altså en form for sosialøkologi, hvor også det å skape hyggelige by- og landsbyrom inngår (f. eks. mal, pynt, plant eføy på kjedelige betongkonstruksjoner! og heng opp hengebroer mellom husene! Bare fantasien setter grenser.)
Alle trenger ikke dyrke gulrøtter (det er nok at de som vil gjør det). Det er uhorvelig mange måter å ta del i sin egen livsverden på. Enten man liker å pusle med rørlegging, sying, snekring eller matlaging, kan ens aktiviter inngå i permakultur. I den forstand snakker vi her om ekte frigjøring.
Permakultur er ikke noe mer fikst begrep enn dette – det er rett og slett et ord som initiativrike folk har funnet å kunne bruke om sine egne prosjekter. Det lar seg like gjerne anvende av naturmystikere som objektivister, av hipper som pønkere, og til og med av helt vanlige folk. Dypest sett handler det om å leve.
Og er du enda pessimist, vil jeg for anledningen trekke frem en allegori ved å minne om situasjonen i Polen 1988. Dissidentene som sto opp mot det totalitære kommunistregimet hadde begynt å fortvile: Her så jo ikke ut til å skje noe annet enn at de agiterte, havnet i fengsel, slapp ut og agiterte igjen. Hvorfor fortsette med all denne idealistiske insisteringen på fri kritikk når resultatene uteble? Skulle man skifte taktikk?
Man leste Vaclav Havels essays, og kom seg over kneika. Man ga ikke opp, selv om alt så håpløst ut. Og jammen, det var ikke mer enn ett år igjen, så falt regimene over hele Øst-Europa. Den idealistiske kritikken hadde vært virkningsfull, ad finurlige veier hadde den sivet ut blant folk, avsløringen av hvordan systemet gikk på verdigheten løs falt ikke på steingrunn.
Ideer som går til kjernen av samfunnets galskap lar seg ikke avfeie. De biter seg fast langt inni hjernebarken på folk og insisterer på å bli tatt hensyn til. Når anledningen byr seg, og ideene har fått hevet seg litt i ovnen, vil verden forandre seg. Til det bedre.
Bjarne Benjaminsen
Entusiast
Inspirerende!
mr. entusiast, dette er kult men hva å skrive litt om urban permakultur som dyrking innendørs? her er det masse upløyd mark (hjelp, mark di biter!) og mange snasne måter å dyrke på og folk trenger INSPIRASJON!