Skrik i samfunnsmaskinen

et angstfullt bilde, skrevet i affekt

Vi lever i verdens beste land, hva? Velfungerende byråkrati, effektivt helsevesen som gir deg pillene du har krav på, full barnehagedekning, penger i alle lommer. Ordnede omgivelser skaper trygghet og tillit. La oss nå bare fortsette å stå på krava, forbedre veinettet og sørge for at alle foreldre tilbys kurs i barneoppdragelse, så forblir alt såre vel, hva? Ja, og så må vi ikke glemme å bevilge mere penger til politiet og krisepsykiatrien – hva skulle vi gjort uten dem?

Her er hva som griper meg med slik angst at lufta skjelver omkring meg:

Et bilde fra en mulig fremtid. Jeg er et sted i byen, min elskede ligger død i armene mine.

Hva gjør jeg? Det aner jeg ikke, for dette har enda ikke skjedd. Men: Kanskje skriker jeg ut, kanskje river jeg klærne av meg og kysser febrilsk den kalde kvinnekroppen. Kanskje plukker jeg varsomt opp det døde hylsteret, bærer det i armene mine gjennom byen mens jeg gråter stille…

Hva vet jeg? Der og da er jeg hinsides plan og påtale.

Slik har mange blitt vekket til gru. Dette er frykten mennesker lever med.

Men mitt skrik i samfunnsmaskinen dreier seg om noe annet. Noe nedrig og gyselig oppi all denne monumentalt nådeløse, men dermed også vitale, dødsbevissthet. Det er dette andre som nå gjør meg usunn til sinns.

For kan jeg virkelig tenke meg slik oppførsel i Oslos gater? Kunne jeg f.eks. båret et lik gjennom Grønland, opp Brugata, over Youngstorget? Hvor langt hadde jeg kommet innen jeg blir, profesjonelt bestemt, geleidet tilbake til anstendigheten – av politifolk og krisepsykologer? Hvor lenge før liket er stuet vekk – med øyeeplene kjapt beslaglagt av sykehuset – skjult for omverdenen, for å bli erstattet av skjemaer og sakspapirer? Dødsattesten må fylles ut først, slipp legen frem! – så kan du få hjem og gråte privat. Rekkefølgen skal ikke rotes med, det er ansvarlighetens (og renslighetens) første bud!

Bildet er så horribelt at jeg mister pusten. Hvordan er det mulig at samfunnet, mitt og mine medmenneskers felles ordninger og institusjoner – som er ment for oss, på en slik grufull følelseskald måte vil holde min sorg og smerte tilbake? Hvorfor holdes jeg på denne måten fra selve livet, fra å stige oppover gata med min døde elskede i min favn?

Det synes meg bedre å ha levd i et hvilket som helst annet samfunn, hvor som helst, når som helst, bare jeg kunne få være levende menneske når det virkelig teller. Bare ikke livet ble motsagt på en slik liketil, overbærende måte av grunnanordningene i fellesskapet jeg er ment å tilhøre. Livsproblematikk behandlet som sand i samfunnsmaskineriet! Bedre å bli pisket til ro enn å få livets og dødens fordring skjøvet tilside av psykologsnakk. Å ville viske vekk livets verdi, dødens alt-og-ingenting, fra det levde liv – vitner det om ”respekt for menneskeverdet”? Hvilket menneskeverd er det da snakk om, hvis liv og død ikke lenger betyr noe? Hvilken fellesskapsånd bryr seg mindre om skrikende sorg og menneskeverdig smerte, enn om ”ro” i gatene, symbolsk renslighet og hurtig utfylte sakspapirer?

Hva er mer riktig om min elskede ligger død i mine armer, mener psykologene, enn å leve ut smerten der og da? Hva skal være mer oppbyggelig for menneskesjelen? (Et annet bilde: Ved en tragisk ulykkesscene kommer de samme krisepsykologene settende, for å fortelle den sjokkerte bilføreren at han ikke hadde noe med dette å gjøre. Det er bare bilen som har kvestet barnet, forstår du. Innen bilføreren engang har rukket å ta til seg hva som har skjedd, skal psykologene skyve hendelsen ut i det upersonlige og intetsigende. Ingen grunn til å fortvile, du var ikke involvert. Du er bare (den livløse) føreren av en bil som følger naturlovene, du må for all del ikke la dette gå innpå deg. (Hva skal det tjene til?))

Og har jeg virkelig ikke rett til å «forstyrre» mine medmennesker når en elsket kvinne dør foran øynene mine? Hvilken edlere grunn enn dette har politiet til å gripe inn, hva gjør dem så sikre i sin sak?

Å diskutere mennesket er upassende når viktigere spørsmål – vedrørende mentalhygiene og identifiseringspapirer – står på spill. Samfunnets institusjoner skal legge til rette for effektiv produksjon, velferdsordninger skal stabilisere sinnene for problemfri samhandling. Mener du livet krever noe annet, er her og nå verken tid eller sted for å gjøre et nummer ut av dét. Ikke når du står midt oppi det med kropp og sinn. Ikke i det levde liv, slik kan vi ikke ha det blant siviliserte folk. Vi skal ikke påminnes døden på en slik direkte og livfull måte – det forstyrrer gateroen og skaper forvirring. Hvilket samfunnsmål skal dét tjene, å insistere på at din egen livserfaring har betydning helt inn i din innerste nerve? Hold slikt utenfor fellesskapet! Det volder bare skade for den effektive flyten av varer og tjenester. La andre få gjøre sitt ærlige arbeid i fred, ta dine skuespillerfakter annetsteds!

Hos psykologen kan du tross alt få ordnede omgivelser å være «privat» og ”spontan” i.

 

Bjarne Benjaminsen