“Arbeit Macht Frei” – eller heller borgerlønn og tiden tilbake…?

Tiden er en av våre største goder. Måten vi benytter oss av tiden, hva vi fyller våre liv med, er avgjørende for livskvaliteten vår. Når konkurranse, økonomisk vinning og høyt forbruk står i fokus, blir ofte tiden målt opp mot dette. Livskvaliteten er slett ikke avhengig av materielle goder. Vi trenger tid til refleksjon og ettertanke slik at våre avgjørelser blir sunne og positive, ikke bare for nåtiden, men også for fremtiden og kommende generasjoner. Vi må våge å tenke nytt og gå nye veier uten alltid å forkaste det gamle.  I en tid hvor så meget er gjennomstrukturert og konformt, trengs det idéer som skaper.

Livet skal leves, arbeid er en nødvendighet, ikke et gode! Det er kun de få som tjener på “hele folket i arbeid” (“Arbeit macht frei”). Selv ikke moder jord kan klare vår innordning hvor Arbeid er hoveddoktrinen. Vårt slaveri ødelegger jorden, vi produserer og forbruker uhemmet og ukritisk og har følelsen av ikke å ha tid … World Watch Institute laget for et par år siden en beregning som sier at 2,5 timers arbeidsdag for alle, er hva jorden kan tåle

Indoktrineringen om arbeid, “hele folket i arbeid/Arbeit macht frei”, gjennomsyrer hele vår samfunnsstruktur. “Hva skal du bli når du blir stor” refererer nesten alltid til arbeid og yrke. Er yrke virkelig den riktige måten å definere en person eller et liv på?

Det viktigste med en Borgerlønn, er at den skal være på et nivå som folk kan leve av, men samtidig ikke så høy at den tar bort motivasjon for å jobbe for mange. Borgerlønnen bør ikke være behovsprøvet, men i den grad den bare innføres på nasjonalt nivå, bør det selvfølgelig være rettningslinjer til hvem som er berettighet. Statsborgerskap eller bosatt i et visst antall år, vil være rimelig. Årlige utbetalinger av et beløp på rundt kr. 120 –150.000,- vil være et fornuftig beløp, men dette kan og bør selvfølgelig diskuteres. Uansett viktig å se dette i sammenheng med skattenivået på inntekt over dette. Flat skatt har ofte vært nevnt som aktuelt i forbindelse med Borgerlønn.

Selvfølgelig er det arbeid som må utføres for at et samfunn skal fungere. Samtidig er det også en rekke oppgaver som kan automatiseres uten annet problem enn at “noen” mister jobben sin, noe som ikke lenger blir et like viktig argument når Jobb ikke lenger er mantraet. Mange ønsker jo å jobbe og har en jobb de trives med. Likevel blir arbeidstagere, fler og fler, utbrente i dagens arbeidmarked, uten mulighet til et pauseår eller to uten å bli stigmatisert som trygdemottager o.l. Har dessverre sett altfor mange tilfeller av arbeidstakere som biter tennene sammen og klamrer seg til jobben. Verken godt for dem, kollegaer eller produktet/kundene. Å se en utbrent skolelærer som blir sendt opp i systemet som inspektør er et av de grelleste eksemplene jeg har vært borti. Samtidig innser jeg at vedkommende sannsynligvis ikke følte at hun hadde særlig valg i en alder av noen-og-femti.

Et arbeidsmarked etter innføring av Borgerlønn, kan også ha fordeler for arbeidstakerne. Drittarbeid vil bli mindre aktuelt siden man faktisk har et alternativ. Således vil det være rimelig å anta at arbeidsgivere både vil forsøke å bedre de generelle forholdene såvel som å øke betalingen for slikt arbeid.

Mange mennesker bidrar positivt til samfunnet utenom det arbeidssregulerte. Dette er faktisk noe vi burde støtte opp om og tillate for flere, gjøre mer attraktivt. Per i dag må  en arbeidsledig også føre opp frivillig arbeid og få dette som fratrekk på sin A-trygd (ikke hjelp din gamle nabo, det må du betale for!) Med andre ord, du skal helst ha nok penger før du kan hjelpe din neste.

Også på den kulturelle arena, er det uhorvelig mange arbeidstimer som blir lagt ned av noen få, til glede for de mange, uten at dette er betalt, eller i beste tilfelle elendig betalt. Å stimulere kunst og kultur er adskillig bedre enn å stimulere til økt forbruk.

Å gi tiden tilbake til folket, betyr jo også at man får mere tid, men sansynligvis mindre penger å rutte med. Noe som igjen stimulerer til både et mer bevisst forbruk såvel som et lavere forbruk. På sikt, forhåpentligvis også bedre produkter med lenger holdbarhet.

Borgerlønn er også ment å begrense byråkratiet. Et forenklet system som reduserer behovet for et stort trygdevesen. Besparelsen her vil selvfølgelig også bidra til deler av kostnaden, men langt fra alt. Ved eventuell innføring av borgerlønn kan et stort antall ytelser eller ordninger reduseres eller fjernes. Av disse kan nevnes: sykepenger, attføringspenger, rehabiliteringspenger, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, barnetrygd, grunnstønad, studielån, studiestipend, kunstnerlønn, ventelønn, etableringstilskudd, sosialhjelp, bostøtte,, minstefradrag for skatt, osv. Et begrenset trygdesystem (og sosialvesen) kan gjøre det de faktisk er ment å gjøre, nemlig å hjelpe mennesker som er vanskeligstilte. Ikke med penger, for den rollen overtar Borgerlønnen, men ved praktisk støtte og hjelp.

“Livssnyter” er et av de vanligste argument som blir brukt mot Borgerlønn. Dette er selvfølgelig litt avhengig av hvilken modell for Borgerlønn man velger, men absolutt et berettiget argument. Men nå er det jo slik at de fleste systemer har smutthul og ikke dekker enhver eventualitet. I den grad man skal ha noen form for krav i forbindelse med Borgerlønn, må man selvfølgelig regne med litt svinn (eller “svin”) på samme måte som det finnes smutthulll i skattesystemet, trygdemisbrukere, folk som jobber svart etc. Å anta at andelen snyltere skulle være større ved innføring av Borgerlønn, synes jeg personlig er meget søkt. I forhold til innnføring av Borgerlønn, har jeg ofte savnet argumentene om sosiale strukturer. Disse vil nok forandres gradvis etterhvert ved Borgerlønn, men det er faktisk slik at folk flest organiserer sitt sosiale liv rundt skole eller arbeid, og det vil nok ta lang tid før et slikt mønster blir brutt.

I landsbyen Otjivero i Namibia, ble det igangsatt et historisk pilotprosjekt 16. januar 2008 som skal vare i to år. Alle, fra man er født, får 100 namibiske dollar i månedslønn, helt betingelsesløst. Dette skal være nok til mat og klær, legehjelp og ikke minst til å sende barn på skole. Borgerlønnen er verken betaling for arbeid eller en sosial ytelse knyttet til sykdom eller alder.

Blir ordningen vellykket og mulig å finansiere, kan den på lang sikt omfatte alle Namibias knapt to millioner innbyggere. Initiativtagerne har kostnadsberegnet dette til 1,1 milliarder kroner som skal finansieres av inntektsskatt og avgifter. Namibia er ikke blant de fattigste u-land, men inntektsforskjellen er blant den største i verden, så dette er et godt skritt i riktig retning. 

Ole A. Seifert 

 

 

Du kan lese mer om borgerlønn i Gateavisa her:

Borgerlønn i Iran https://www.gateavisa.net/2010/12/12/borgerlønn-i-iran/

Stoltenberg for Borgerlønn? https://www.gateavisa.net/2010/05/03/stoltenberg-for-borgerlønn/