Er aktivismen i Norge litt for slækk?
Det er et spørsmål vi har stilt oss sjøl de siste månedene, i løpet av det man kan kalle en aktivistisk førstegangstjeneste i Latin-Amerika. Vi er nemlig på brigadeopphold hos Latin-Amerikas største sosiale bevegelse: De jordløses bevegelse (MST).
Før avreise blei vi preppa på lange dager og disiplinert skolering. Samtidig blei vi advart om at vi ikke må bruke ordet aktivist, for da tror folk at vi er liberale NGO-ere som mangler ryggrad. Ordet vi skal bruke er militant. Når du som militant utfører politisk arbeid, driver du med militancia. Vi skjønte at dette er språket som gjelder om man ikke vil framstå som useriøs.
Så nå er vi her på brigade, et konsept som fører tankene hen til nettopp militære strukturer. Istedenfor å lene oss tilbake i komfortsona og si at det hele lukter litt vel mye av statskommunisme for våre sarte frihetlige sjeler, har vi bestemt oss for å prøve å la oss frelse av den militære tilnærminga. Kanskje har det noe for seg.
Mens vi synger, heises flaggene med stort alvor. Her er det rak rygg, punktlighet og stramt knytta never som gjelder, ingen etterslentring med kaffekoppen i hånda
Det er på ENFF, bevegelsens nasjonale skole, at militantprinsippene står sterkest. Her står vi opp senest 06:30 og starter dagen med obligatorisk oppmøte ved flaggstengene. Sammen roper vi kampordene til hver brigade, etterfulgt av bevegelsens hymne eller Internasjonalen. Åpenbart. Mens vi synger, heises flaggene med stort alvor. Her er det rak rygg, punktlighet og stramt knytta never som gjelder, ingen etterslentring med kaffekoppen i hånda. Ethvert minutt av dagen utnyttes enten til skolering i marxistisk teori eller til arbeid. Dette er inndelt i militant arbeid og nødvendig arbeid, som ofte er fysisk arbeid ment for å tjene fellesskapet. Vi smører på så tjukt vi klarer med et smil om munnen mens vi slenger rundt oss med uttrykk som “i kampen for folket er det ingen som blir slitne”. Som nordmenn flest er vi sensitive for sarkasme, men lar det passere.
Her i Latin-Amerika har revolusjonær venstreside og geriljakamp ofte vært to sider av samme sak. Det er derfor ikke så rart latinamerikansk venstreside opererer med et mer militært språk. Che Guevara er en gallionsfigur på tvers av land, generasjoner og bevegelser – så lenge du er rød. Ordet militant brukes om alle mennesker som er forplikta til bevegelse, med og uten voldelige midler. Det handler om å vie livet sitt til en bevegelse – og til Kampen.
Det er flere grunnleggende aspekter som utgjør en “militant”. For det første må du føle sterk tilhørighet til den sosiale bevegelsen du avgir tjeneste i. I denne må du være bevisst i all din praksis. Du skal være dedikert, dette betyr også at du må legge visse ting til sida; det er innforstått at du ikke kan leve et liv som alle andre. For å kunne være dedikerte er det også nødvendig med disiplin. Gjennom disiplin vil man kunne skolere og trene opp gode baser. Mye av dette er innforstått, men noe er også skrevet svart på hvitt. Dette er «viktige egenskaper hos en militante» ifølge MST, fritt oversatt:
- Ydmykhet
- Selvoppofrelsesånd
- Vær et godt eksempel i utøvelse av verdier
- Vær støttende og praktiser kameratskap
- Vær ivrig og studerende
- Vær hardtarbeidende
- Dyrk alltid utopien om et egalitært, rettferdig og sosialistisk samfunn
Dette henger sammen med en konkret skoleringsstrategi, som bygger opp kampklare militantes i Latin-Amerika. Det forventes at du er den første som kommer og den siste som går, den som alltid tar på deg oppgaver og lar andre gå foran deg i køen. Det settes klare og tydelige forventninger til dedikasjon. I mellomtiden driver vi med aktivisme hjemme i Norge, men hva innebærer egentlig det?
Det er åpenbart at du er aktiv. Det er i hvert fall bedre enn å være passiv, vil noen mene. Mange i Latin-Amerika forstår en aktivist som en som er opptatt av enkeltsaker og isolerte kamper, som nødvendigvis ikke har som mål å røre ved hegemoniet. Om du samler nok underskrifter vil du kanskje greie å redde lokalbussen fra å nedlegges, men om du ønsker å mobilisere massene til Kamp mot kapitalismen er kanskje ikke det nok. Er det på tide å innføre begrepet militantes hjemme i Norge også? Hvordan ville det forandra måten vi organiserer oss på?
Hvilke tanker og praksiser blir mulige når man snakker om og tenker på kampen innafor militære rammer. Hvilke dører åpnes og hvilke lukkes? Ideen om å mobilisere til internasjonale brigader for å støtte palestinsk frigjøring med våre fysiske kropper, som man gjorde under den spanske borgerkrigen, er kanskje mer nærliggende nå enn aldri før. Folk blir drept av imperialismen hver dag, mens vi sitter hjemme og scroller på Instagram. Det er kanskje vårt privilegium som tillater oss å være aktivister framfor militantes.
En faktisk opprusting av bevegelsen er jo også noe som ligger litt i lufta i disse tider. Det er også en respons man ser i skeive og anti-fascistiske kretser fordi det er nettopp det fascistene gjør: de trener og bygger opp en struktur for fysisk kamp og da er det lurt å faktisk kunne svare tilbake den dagen det gjelder.
Men nå tøyer vi kanskje strikken litt langt her. De fleste militante sitter i kommunegrå møterom og snakker om partistruktur og organisasjonskultur.
Det skal sies at tanken om en dedikert og selvoppofrende militant ikke er uproblematisk. Når vi har tatt opp temaet med folk i Latin-Amerika har vi fått ulik respons. Det er kamerater som tviler på tilnærminga, som mener det kan føre til en utmattende og en selvutslettende praksis. Vi skal i hvert fall prøve dette militæropplegget litt til, så får vi se om vi setter opp militantskole for håpefulle revolusjonære i Norge når vi kommer hjem.
Colin & Ingrid,
brigadister hos MST 2024