Legaliseringspolitiet på Oslo-besøk

Det tredje møtet om grunnverdier i narkotikapolitikken tok for seg krigens økonomi. Innleggsholderne var Jack Cole, leder av Law Enforcement Against Prohibition (LEAP), Kåre Stølen, leder for Grønland politistasjon i Oslo og Jan Egeland, som har vært spesialutsending for Norge i FN.

LEAP er en organisasjon av titusener av politifolk som ønsker å få en slutt på det internasjonale narkotikaforbudet og det de mener er den feilslåtte krigen mot narkotika. Jack Cole begynte som infiltrasjonsagent på 1970-tallet, og har derfor bevitnet krigens utvikling siden den begynte og frem til i dag. Etter han pensjonerte seg, bestemte han seg sammen med fire andre politifolk for å starte LEAP, som i disse dager opplever en enorm vekst og interesse over hele verden.

Kåre Stølen er leder for den politistasjonen som jobber mot de åpne rusmiljøene i Oslo, og også det distriktet i Norge som har flest narkotikasaker. Stølen har tatt til orde for å behandle narkomane som syke mennesker som trenger hjelp, og langt på vei gjort det klart at politiet ikke besitter kompetansen som skal til for å få dem ut av rusproblemene. Egeland har gjennom sitt arbeide i Colombia og Afghanistan vært vitne til de geopolitiske virkningene av narkotikakrigen.

Jack Cole var først ut, og fikk også mest tid siden han var hovedattraksjonen på dette møtet. Cole gikk meget sterkt ut mot krigen, som han hevder ikke bare er feilet, men «a self perpetuating constantly expanding policy disaster». Alle de negative virkningene av narkotika blir i følge Cole langt verre av vår nåværende forbudspolitikk. Akkurat som vi i sin tid fikk en slutt på det mislykkede alkoholforbudet, mener politimannen at vi nå må få en slutt på narkotikaforbudet.

Visdommen fra et liv som narkotikapoliti
Presentasjonen til Cole viser narkotikakrigens historie. Først forklarer Cole hvordan den første loven mot narkotika ble introdusert på grunn av rasisme mot kinesere i USA i 1909 – i følge Cole lød lovteksten «no chinaman shall possess opium». Videre forklarer han at forbudspolitikken i det store og det hele har vært motivert av rasisme heller enn fornuft. Det kom også som en reaksjon på statistikk som viste at 1.3% av befolkningen var avhengige – et tall vi møter igjen og igjen i presentasjonen, da dette er det eneste tallet som har vært konstant frem til i dag.

Cole forteller hvordan det rasistisk motiverte forbudet ikke var veldig strengt håndhevet før Richard Nixon bestemte seg for å starte en krig mot narkotika i 1968. I følge Cole kan man gjennom å lese historien se at Nixon ikke bare var rasistisk og ønsket å bruke narkotikakrigen for å ta svarte, men at han også fant ut at han kunne vinne stemmer på frykt og krigshissing. Dette kan bevises gjennom konkrete private brev som kan dokumenteres historisk. I følge Cole hadde Nixon denne realisasjonen da han oppdaget hvordan massene reagerte på krigshissingen i New Hampshire. Han brukte det etter dette for det det var verdt, og dette har hatt en knusende og grusom virkning på det svarte samfunnet i USA.

Politimannen forteller hvordan man i 1970 hadde noe problemer med marihuana og andre myke stoffer, men at harde stoffer var veldig uvanlig og at de hadde lav konsentrasjon av virkestoffer når de var å få kjøpt. I dag – på grunn av krigen mot narkotika – har prisen gått ned, og tilgjengeligheten og styrken gått kraftig opp. I 1964 var det bare fire millioner mennesker som hadde brukt et ulovlig stoff i USA – i dag har 46% av befolkningen gjort det. I 1970 var narkotikabudsjettet på 100 millioner dollar – i 2003 var det 70 milliarder. I 1979 hadde man 28 dødsfall blant 100 tusen heroinister – i 2000 var tallet 141 dødsfall. I dag har man fem hundre tusen arrestasjoner for narkotika. Etter krigen mot narkotika begynte, har altså all statistikk skutt i været, noe Cole mener skyldes at krigen i seg selv har skapt økt interesse rundt salgsmotiv – «obscene profit motive» og «forbidden fruit effect». Arbeidet mot narkotika har altså økt bruk og tilgjengelighet.

De såkalte «three strikes» og «mandatory minimums»-lovene kom i følge Cole etter Ronald Reagan med fonyet iver hisset til krig på 1980-tallet, og har i følge Cole forvoldet stor elendighet uten å ha noen virkning på bruken av narkotika. I tillegg har man såkalte «forfeiture laws» som gjør at politiet får økonomisk egeninteresse i å fortsette forbudspolitikken.

Krigen mot narkotika rammer først og fremst vanlige folk, i følge Cole – i USA tar man fra sertifikatet til den som blir tatt, og man hindrer dermed mange i å brødfø familiene sine. Straffen går altså ikke bare ut over den som blir tatt, men mange uskyldige mennesker.

Midt i foredraget tar Cole en runde med spørsmål før han ønsker å fortelle om løsninger på den mislykkede forbudspolitikken.

Spørsmål fra salen: Cannabisforbudet skyldes 1961-konvensjonen som stammer fra USAs initiativ. Hva kan Norge gjøre for å slå tilbake mot forbudspolitikken?

Cole: Bli medlem av LEAP – du må ikke være politimann for å bli medlem, bare for å snakke for dem, og det er gratis.

Spørsmål fra salen: Hvordan er lovene i forskjellige stater?

Cole: En del stater har dekriminalisert marihuana, og en del stater tillater medisinsk marihuana. Men siden de føderale lovene ikke tillater cannabis, kommer FBI ofte inn og arresterer medisinske brukere o.l.

Spørsmål fra salen: Er det noen sammenheng mellom krigene i f.eks. Jugoslavia og Taliban og heroin?

Cole: Anbefaler boken Politics of Heroin, som forklarer om The French Connection.

Del to av Coles foredrag blir noe forkortet på grunn av tidsbegrensninger, men han forklarer hvordan alle land som har liberalisert narkotikalovgivningen har en langt bedre situasjon. Cole trekker frem Sveits og Portugal som eksempler.

Gateavisa filmet Cole, her er første del av foredraget:
youtube=http://www.youtube.com/watch?v=pr0bPO5lAhI

Se på YouTube: del 1, del 2, del 3, del 4, del 5, del 6, del 7.

Cole fikk gitt en mer fullstendig forklaring på del to – løsningene – å legalisere og regulere narkotika, på seminaret dagen etter. Cole henviste her til Transform Drug Policy Foundations publikasjon Blueprint for Regulation som en god modell for legalisering. Se video av seminaret – «A War on Drugs or A War on Reason»: del 1, del 2, del 3, del 4, del 5, del 6, del 7, del 8, del 9, del 10, del 11. Cole begynner å snakke om løsningene i del 5.

Etter en kort pause får vi se Torstein Bihler Østheims film om hvordan en heroinists hverdag er i Norge. Bihler Østheim viser i den korte, men sterke filmen hvordan rus skyldes psykiske problemer og ikke er selvforskyldt slik man tidligere har blitt ledet til å tro. Han viser også tydelig hvor elendig ettervernet er i Norge.

Velmenende, men noe beklemt
Etter Cole kommer turen til vår egen Stølen, som ikke er på langt nær like liberal som Cole. Men det ser ut til at det har gått opp et lys også for Stølen, da han virker som han har skjønt at rus er et helseproblem.

Stølen begynte i politiet i 1974, og forteller at narkotikakompetansen da var lik null. Ingen brydde seg om narkotika eller det som skjedde i Slottsparken på den tiden, og det var bare en time om narkotika på Politiskolen.

I dag er Stølen stasjonssjef på Grønland politikammer, og han har følgende strategimål:
– En by uten åpenlyse omsetningssteder
– Å forbygge barne og ungdomskriminalitet
– Et synlig og tilgjengelig politi

65% av alle saker på Grønland er narkotikasaker. De som er under 18 får ikke straff, men påtaleunnlatelse med villkår (Stølen spesifiserer ikke villkårene, som mange har påpekt kan være mer krenkende enn straff). 70% er bare borti politiet en gang. Av 100 under 18 er det bare 18 som har mer enn 4 kriminelle forhold. Han forteller videre om en «vellykket» aksjon mot en skole der de andre elevene har «hjulpet» ved å plukke ut 12 stykker som drev med ulovlige rusmidler. Stølen påstår at disse var veldig fornøyde med å bli oppdaget av politiet (selv om de åpenbart ikke vil si noe annet i en slik presset situasjon).

Gjentatte ganger fremstår Stølen nærmest som diskriminerende da han påpeker hvor mange av de som omsetter narkotika som er asylsøkere – det kan virke som ukulturen i politiet bobler over på en ugjennomtenkt måte i hans uttrykksmåte. Dette topper seg da han kommer med en frase om hvordan asylsøkere i fengsel har sagt nordmenn er dumme som ikke har gitter foran vinduene.

Etter dette påstår Stølen at politiet prøver å fokusere på selgerne. Så kommer han med utsagnet «Du får to valg, ikke tre» – åpenbart en streng allusjon til politiets nye «løsning» narkotikaproblemet: tvangsbehandling under trussel om fengsel. Stølen kommer så med en oppfordring til at alle skal spille på samme lag og skyte mot samme mål for å vinne denne kampen.

Selv om Stølen ikke akkurat er på linje med Cole, er det allikevel et lyspunkt: han viser frem artikkelen der han sier at de med rusproblemer trenger helsehjelp i stedet for fengsel.

En konfliktfylt spørsmålsrunde
Spørsmål fra salen: Du snakker om mer politi….
Stølen svarer, og blir avbrutt av et irritert «det er allikevel å fengsle folk». «Hva med det tredje valget?» bryter en i salen ut. «Du får ikke noe tredje valg», sier Stølen. Stemningen blir mer og mer betent.

Spørsmål fra salen: Du sier vi må skyte på samme mål? Dette høres ut som et farlig fiendebilde.
Stølen: I min verden puffer vi ikke ballen i mål (latter)

Spørsmål fra salen: Jeg var friker i Oslo og kjøpte hasj på slutten av 70-tallet, og da var miljøet splittet mellom harde og myke stoffer i hver sin ende av Karl Johan. Vinteren 1978 og 79 opplevde vi at politiet blandet miljøene.
Stølen: Jeg vet ikke om jeg hadde gjort det samme med den kunnskapen vi har i dag. Ingen kom med kunnskapen. Det er bedre i dag.

(Dette skjer i dag, roper en tidligere narkoman i salen)

Så tegner Stølen et tradisjonelt bilde av den vitenskaplig motbeviste hasj-til-heroin-myten «Spør hva de med knekk i knærne på plata begynte med» til høylytt buing og hoderisting i salen. Stemningen er noe betent.

Stølen blir i løpet av spørsmålsrunden spurt om han er avholdsmann, noe han ikke ønsker å svare på, og friheten til selv å velge egen livsstil blir forsvart av en i publikum.

Stortingsrepresentanten Thor Erik Forsberg fra Arbeiderpartiet tar ordet og sier at det ikke er politiets ansvar å lage politikk, og roser Stølen for å ha vært modig som har åpnet debatten rundt om man ikke burde behandle narkotika som et helseproblem i stedet for et kriminalitetsproblem. Forsberg sier vi må kunne møtes på midten.

En annen ved siden av Forsberg tar så ordet og sier at han er narkoman, og at han aldri kommer til å bli nykter. Han ønsker å komme tilbake til samfunnet, men sier det ikke finnes noe ettervern. Han overlever bare på grunn av viljestyrke. Dette må skje nå. Mamman hans vil han skal være frisk, og han hevder han kan fungere i jobb samme om det er heroin eller metadon han går på. Stigmatiseringen er det største problemet, sier han. Han spør om Stølen kan se om han har brukt narkotika i dag, og Stølen tar han noe klønete på ordet og begynner å stirre på ham på en lettere autoritær måte, hvorpå han kaller dette «dumme teknikker».

«Vi må spille mot samme mål», sier Stølen.

«Hva er målet?» roper folk.

«La narkomane få et ansikt», sier Stølen

(Klapping i salen, Stølen får en verdig avslutning, selv om det ble en del konfrontasjoner)

Se video av Kåre Stølens innlegg: del 1, del 2, del 3.

Diplomatisk legalisering?
Så kommer turen til Jan Egeland, Norges spesialutsending i FN, som skal snakke om krigsskadene i krigen mot narkotika. Egeland uttrykker seg meget diplomatisk, og tar ikke direkte stilling til spørsmålet om legalisering – i det minste ikke på en krass måte. Han tar derimot til orde for at man må se mer helhetlig på problematikken, og forteller hvordan den nåværende strategien ikke fungerer.

Egeland begynner med å fortelle om hans første møte med den internasjonale narkotikaindustrien. Dette var i Colombia – og Egeland sier at årsaken til at 90% av kokainen lages der er at det er krig. Han påpeker så at 90% av verdens heroin kommer fra Afghanistan, hvor det også er krig.

Narkotikaindustrien har i følge Egeland vært knyttet til krig helt siden opiumskrigen i Kina på 1800-tallet. 101 år etter har man ikke lykkes, men noen få land har gjort det bedre enn andre. Men nå blir situasjonen igjen verre, på grunn av krigen i Afghanistan og åpne smugleruter. Diplomaten viser hvordan produsentlandene ber i-landene gjøre noe med sin etterspørsel etter narkotika, mens i-landene ber produsentlandene få en slutt på produksjonen. Det internasjonale samarbeidet fungerer ikke. Man spiller ikke på lag, og politikken er ikke effektiv – mot en narkotikaindustri som er dobbelt så stor som bilindustrien og nesten like stor som olje- og gassindustrien. Egeland legger ut om elendigheten: i Mexico er det blitt drept 20 tusen siden desember 2006, og tredve år med krig har gjort Afghanistan til verdens største heroinprodusent. Det finnes enorme lagre som bare venter på å nå andre land. Krigsherrer bruker narkotika som finansiering.

Paradokset er at sterkt vestlig engasjement ikke hjelper – verden oversvømmes med billig heroin. Dette viser at det vi gjør nå ikke fungerer. Egeland har mest erfaring med tilbudssiden, og det han ser er at dette er en forferdelig ulykke for produsentlandene. Eksporten fører også død, elendighet og ødeleggelse med seg over alt. Metodene med spraying og det å slå ned valmueåkre gjør bare livet surt for noen få bønder, og påvirker ikke produksjonen. Forsøk på å få bønder til å dyrke andre ting som ikke gir like mye penger har mislykkes totalt – her er det narkotikakartellene og krigen som råder fra A til Å.

Spørsmål til Egeland
Spørsmål fra salen: Hvorfor legger de ned alle evangeliesentrene, når det er det som hjelper?
(«Det var vel ikke så relevant, kanskje» sier en i publikum)

En annen reiser seg og tar til orde for «kjemisk krigføring» i form av utstrakt bruk av substitusjonsbehandling som metadon og subutex her hjemme.

Egeland: I India har staten begynt å kjøpe opiater i stort omfang til medisinsk bruk, og noe lagres bare.

Spørsmål fra salen: Kan vi ikke regulere dette innenfor lov i stedet for utenfor?
Egeland: Kartellene ville dø om det hele ble legalisert. Det ville kreve en lang endring av politikk i veldig mange land. De tjener på at dette er en illegal substans som de spesialiserer seg på og tjener mye penger på. Dette flytter seg bare fra et kartell til et annet.

Spørsmål fra salen: Har en utopisk idé, kan ikke bare det politiet beslaglegger renses til morfin og heroin som man deler ut på apoteket? Dermed slår man bena under de som tjener penger på dette?
Egeland: Produksjonen har gått løpsk – Afghanistan oversvømmer markedet og har produsert 8200 tonn.

En fra Unge Venstre tar ordet:
I de landene som produserer mye narkotika, man har prøvd militære mot karteller og i tillegg mot bonden, men det virker som det pga. profitten – mer makt gjør dem bare råere mer brutale, det blir en større trussel mot staten. Hva mener du om å gå mot kartellene, er det noe som fungerer, eller tror du det er skadelig i seg selv?
Egeland: Det er ikke isolert sett politi, grensekontroll, som kommer til å ta det. Når man både på etterspørsel og tilbudssiden har samarbeid om et system som kan fungere. Det tas mindre heroin fra Afghanistan.

En annen tar ordet: Iran har 6% avhengige og er de største i verden.
Egeland: Vesten er ikke eneste offer. Dette må behandles globalt.

Spørsmål fra salen: Jesus fungerer for mange, det er også mange UFO fungerer for – det er mange forskjellige individer. Det eneste vi har til felles er sprøyta. Det handler kun om penger. Eneste muligheten er å gjøre det samme som Sveits. Ellers kommer vi til å fortsette å sitte her ti år til og telle dødsfall.

Egeland avslutter – vi må åpne debatten i masse land for å se hvor svært problemet er. Vi er livredde for svineinfluensa, men her har du har et kjempeproblem som tar mange liv. Fra bonde tll misbruker.

Nils Christie tar ordet og spør: du megler mellom land? Kan vi ikke megle med kartellene? Megle med faen selv? Det blir mye bråk av dreping. Jeg savner et perspektiv om å røske dette på en annen måte – en fredelig måte. Folk liker ikke å være i krig hele tiden, det er upraktisk.

Egeland forteller om forsøk på å megle med kartellene i Mexico.

Christie – Det må oppmuntres fra det legale samfunnet til å megle, få det til å gå og få ned konfliktnivået – vi må få legalisert så godt vi kan.

Egeland påpeker at det ikke en gang er enighet i den vestlige alliansen. Det må bli enighet om tilbud og etterspørsel, og vi må få en internasjonal politikk.

Christie sier det må skapes megling på mye mer lokalt plan med stridende grupperinger i Mexico og Colombia. Han har selv forelest i Colombia da de skjøt oppi gata, og poengterer at vi ikke kan bruke våpen – vi må gjøre om på dette.

 

En svensk kokainist
Etter Egeland kommer Jonas Kullgrän for å fortelle om de etablertes stoffbruk – for å vise tydelig at dette hender over alt. 75% av de som bruker ulovlige rusmidler er helt vanlige folk. Kullgrän forteller sin egen gripende historie om et ekstremt stoffbruk og en ekstrem pengebruk. Han har brukt kokain i en årrekke, og selv om han ikke har noen mening om legalisering påpeker han at det finnes både brukere og misbrukere. Kullgrän rekker ikke å fullføre innlegget da det blir påpekt at bygningen nå må stenges – noen går videre til Håndverkeren for å fortsette diskusjonen, etter et meget spennende og inspirerende møte om narkotikapolitikk.

Gateavisa har filmet begge arrangementene med Jack Cole på UiO. Mer kommer fortløpende.

Oppsummeringen av de forrige to møtene finner du hos Apollo 420.