Illustrasjon: Jsome1 (Creative Commons)
I løpet av de siste års rusdebatter i Norge har det dukket opp en holdning som virker utbredt; forakten for rus. Den generelle oppfattelsen av at det er handlingen og behovet for rus som er negativt, og bør bekjempes. På debattsider på internett hagler fornærmelsene over rusavhengige som er «late», «ynkelige» og som selv har «valgt å leve slik» som de gjør. Men hvor kommer denne tanken fra, og hvordan kan de fleste nordmenn forsvare sin rett til å drikke alkohol i kombinasjon med slike holdninger?
Denne trenden er ikke ny og er overraskende tverrpolitisk. For mange er det ikke et spørsmål om rusmidlene er gode eller dårlige for den enkelte. Og for en hel del av debattantene er det ikke en gang relevant hvilke substanser som diskuteres. Det er ikke substansene som er problemet, det er selve rusen. Det handler om enkeltmenneskets friheter. Om dine valg er personlige eller påvirker hele samfunnet rundt deg, og mengden frihet den enkelte bør ha i denne sammenhengen. Tankene rundt dette i historien er mange, og samtidig har Norge gått fra et homogent samfunn til et multikulturelt. Vi har et velferdssamfunn som maner til fellesskap og innsats, men modellen er like hard mot de som faller utenfor. Det er en reell fare for å ende med holdninger vi ikke kan stå inne for når ideologi møter personlige tanker om moral.
Fylla fikk sitt ‘frislipp’ i Norge i 1816. Den første avholdsforeningen i Norge ble startet i 1859, og ble den første av mange foreninger som på denne tiden kjempet mot fyll. Avholdsbevegelsen var i sin oppstart basert på kirkens ord, men fant fort aksept blandt andre grupperinger som f.eks arbeiderbevegelser. I 1919 var 10% av befolkningen innmeldt i avholdsorganisasjoner, og langt flere var sympatiserende. Da Norge fulgte med på den amerikanske krigen mot narkotika på 60-tallet forsvant cannabis fra apotekene og ble totalforbudt. To år senere dukket langhårede, sløve mennesker opp i selveste kongens slottspark i Oslo. Narkotikabegrepet ble for alvor innført i Norge, og avholdorganisasjonene tok et raskt standpunkt til den nye trusselen. Et standpunkt basert på en generell, pre-eksisterende holdning om rusens rolle i samfunnet. Kunnskapen om cannabis var lav, og den historiske bruken av hamp til tau, mat, tekstil o.l ble raskt glemt i kampen for prinsippet. Rus var veien til undergang, og denne planten var et rusmiddel.
De aktive foreningene i dag er Actis (tidl. Avholdsfolkets Landsråd) som er en paraplyorganisasjon for mange andre innenfor feltet. FMR, Forbundet mot rusgift (tidl. Norske Studerendes Avholdsorganisasjon) som jobber mye mot høyskoler og universiteter. RIO, Rusmibrukerenes interesseorganisasjon som tross navnet ikke er en medlemsorganisasjon. LMS, Landsforeningen mot stoffmisbruk (tidl. Foreldreaksjonen mot narkotika) som jobber politisk, samt driver kurs og støttetelefoner. NNPF, Norsk narkotikapolitiforening, som er politiets egen lobby-gruppe mot narkotika. UMN, Ungdom mot narkotika (tidl. Folkeaksjonen mot hasj) har fokus på ungdomsarbeid og er med LMS de to eneste landsdekkende av foreningene i dag. På den andre siden av saken finnes NORMAL, Norsk organisasjon for reform av marihuanalovgivningen, med fokus på en friere politikk rundt cannabis og hamp. I 2006 ble FHN, Foreningen for human narkotikapolitikk stiftet, med fokus på skaderedusering og bred legalisering av stoffene. Av disse mottar de fleste statlig støtte, med unntak av NORMAL.
Foreningene fikk en tilbakegang etter 2. verdenskrig, bl.a. som følge av en ny oppfatning om at alkoholproblemer ikke skyldes alkoholen i seg selv, men i større grad brukerens egen personlighet. I mange tilfeller er det i dag strategisk lettere for disse foreningene å holde fokus på kamp mot narkotika fremfor alkohol. Deres holdninger er basert på et samfunnsmessig fokus, at rus er noe som står i veien for potensiale. Ikke bare for den enkelte, men for lokalsamfunnet rundt. Rus er en felles fiende, og det noe feilbrukte narkotikabegrepet kommer fra ønsket om å skille de ulovlige fra lovlig regulerte: tobakk, alkohol og legemidler. Men ordet «rus» er som ordet «avhengighet» ikke så lett å definere fra et perspektiv som skal favne mangfoldet av folk i Norge.
Rus er så mangt. Ordet defineres ofte som «ekstase» men jeg tror «tilfredsstillelse» er mer treffende, og langt mer personlig. Mennesket har over tid lært seg mange metoder for å endre sin sinnstilstand, og rusmidler er snarveier, ofte farlige. De individuelle forskjellene mellom mennesker gjør sitt utslag i forskjellige behov i livet, også i forhold til rus. Den nye forståelsen om alkohol førte til en positiv effekt på samfunnet, nemlig mulighetene for hjelpetiltak, restriksjoner og individuell frihet til forsvarlig utforskelse. Vinsmaking, bartenderi, fokus på bryggerikunst og lignende, en sjanse til å være livsnyter for den som er så heldig å ha muligheten. Dette i kombinasjon med et hjelpeapparat for de som skulle få problemer. Alkoholbrukere er så heldige at de ikke lenger har straffeloven imot seg, likevel må de også kjenne på stigmatiseringen som kommer med det å ha problemer alle kjenner til, men som de fleste kan håndtere.
På talerstolen for årets marihuanamarsj i Oslo proklamerte Arild Knutsen fra FHN at «ingen har rett til å nekte deg å ruse deg!». Dette er sakens kjerne, og et stikk til tiden før vi tok stilling til alkoholbrukens mangfoldige utfall. Ideologien som innførte forbudstiden lever i beste velgående, på tross av fornuftige tiltak mot de lovlige rusmidlene. Forbudstiden mot narkotika er ikke over, og motstanden preges av de samme holdninger som før. Ser vi på økningen av rusbruk i landet har det å bruke straffeloven til oppdragelse av befolkningen vist seg å være et risikabelt prosjekt, ikke minst holdningsmessig. En kollega på en barneskole i Oslo kunne fortelle meg at barna i hans klasse liker å tegne skumle ting. Spør han dem om forslag kommer ordet «narkoman» opp sammen med «monster» og «romvesen». Vi bør tenke over holdningene vi fører videre, og ikke minst om disse passer vår samfunnsmodell, eller kan være fra en tid vi ikke lenger vil assosiere oss med. Den ene av ambulansesjåførene som lot Ali Farah ligge i Sofienbergparken forklarte i retten at han trodde Farah var ruset, og at symptomene mellom rus og hodeskade kan være vanskelige å avdekke. Debatten ble dreid mot rasisme, men rusismen var åpenbar. Likevel var det ingen som stilte spørsmål ved det å nekte en ruset person legehjelp, en grunnleggende rett for nordmenn.
Om de da ikke er så dumme at de ruser seg, selvsagt.
Veldig bra skrevet. Det er helt klart mye «rusisme» i Norge i dag. På mange måter er dagens samfunn veldig middelaldersk i forhold til rus.
Takk for en veldig fin artikkel. Da jeg jobbet i sentrum [i Oslo] så jeg alt for mange eksempler på «rusisme». Veldig trist at vi ikke har klart å kaste av oss disse fordommene mot rus og rusmisbrukere enda.
Ble Ali Farah utsatt for rusisme?
http://www.abcnyheter.no/node/64309
Synes Arild knutsen selv er med på å bygge videre på stigmatisering rundt rusmissbrukere, sikkert ikke noe hann gjør bevist.Men når hann mener de som vanker på plata har det bedre enn noen gang,hann var den eneste som kom fra en normal familie.Å får det mere eller mindre til å høre ut som en underavdeling av Gaustad, de fleste begynner ikke sinn ruskariære på plata. Men med en tid med rus så får man en slags følelsessykdom, å de som vanker på plata har nokk forskjellige grader av det.Men derfra å få det til å høres ut som enhver person på plata, har hatt det så jævlig att livet på plata er bedre. Alle må ha rett til å ruse seg hvar ikke det slagordet,disse menneskene som du omtrent klassifiserer som psykriatiske pasienter.Hadde hvell egentlig ikke noe valg vist de kom fra,noe du beskriver som værre en plata. Nei Arild slik du utaler deg, er du med på å bygge opp om stigmatiseringen.Veien inn til rusen er mange, men felles for alle etter mange år med rus er dype sår. Sår som blir dypere å værre desto lengre,å da smeller det godt i følelses registeret når man blir rusfri. De refleksjonene du har gjort som rusmissbruker stemmer dårlig med virkeligheten,vist hele plata foruten du var en gjeng med trengende psykriatiske pasienter.Så kan det ikke kalles frivillig rusing,men folk som blir rusmissbrukere på grund av manglende psykriatrisk tilbud.Vorforr begynte du med rus da Arild,var du den eneste uten psykriatiske problemer.
Du er så utrolig negativ hele tiden Lars, at ingen gidder å høre på deg. Dessuten blir man aldri riktig klok på om du er for en ny ruspolitikk eller ikke. Arild Knutsen er helt utrolig – han har lykkes i å åpne øynene til hva narkotikapolitikken vår egentlig fører til hos veldig mange mennesker. Er takknemmelig for hans innsats hver eneste dag.
Men Arild trenger en pause nå. Han har også klart å lukke ørene og øynene til den andre siden av straffesystemet, og det er fortståelig at han ikke orker med, sønnen hans har dødelig kreft. Vel og bra å si klart i fra hvor forjævlig politibehanldingen er, men den andre siden av mynten er faktisk psykiatrien – og det er minst like jævlig som snuten sjølv.
Arild er nok motstander av urettmessig behandling i psykiatrien og myndighetsovergrep også, men man kan bare bite over så mye, Nikolai. Spesielt hvis det du sier over er sant (for øvrig synes jeg det er dårlig gjort å utlevere slike ting dersom han ikke har sagt det offentlig selv, da?).
Han vil jo at heroinavhengige skal ha tillitt og kunne få leve som andre i den grad det et mulig, med medisinering. Det innebærer jo nettopp å kjempe mot nedverdigelse og kontroll f.eks. i LAR-byråkratiet. Og psykiatrien. Og for større tillit og inkludering.
Personlig er jeg veldig engstelig for at alternativene til straff og bøter som vil bli foreslått av Stoltenberg-utvalget er verre enn det vi har i dag, men ser bedre ut på papiret. Dvs. mer bruk av nedverdigende kontrollrutiner mot ungdom slik som ruskontrakter og urinprøver, mer umyndiggjøring og rettsovergrep, mer bruk av tvang under trussel om straff.
Dette skyldes en feilaktig tro på at hasj leder til heroin og død og at den diskriminerende og uriktige propagandaen om ulovlige rusmidler fortsatt sitter veldig hardt i hodene på folk. De klarer rett og slett ikke forstå at det dreier seg om selvmedisingering og rekreasjon, og at den beste løsningen er å legalisere de milde ulovlige rusmidlene i en ordning som likner vinmonopolet og tilby de som er avhengige av tyngre stoffer selvstyrt medisinering uten moralisme. Det krever at man røsker opp i den tillærte, feilaktige virkelighetsforståelsen deres ved roten.
Det norske folk har stor tro på våre sosiale tiltak, og aner ikke en gang at det skjuler seg masse byråkratiske myndighetsovergrep og kafkaprosesser i dette før de eller noen de kjenner får oppleve det selv.
Aktivister som påpeker det fremstår gjerne som marginale klovner fordi de med rette er veldig opprørte og sier noe som strider i mot den gjengse virkelighetsforståelsen i Norge og norges selvbilde – men de setter allikevel fokus på noe viktig. Media har blitt progressivt dårligere til å ta denne problematikken på alvor de siste 20 årene.
Veien til helvete er brolagt med sosialdemokratenes gode intensjoner.
Balansen mellom å bli ansett som konspiratoriker og aktivist med rettmessig kritikk er hårfin, og Arild er proff på dette. Man får ta det kan kan klare – en ting av gangen. Uansett, kanskje Arild selv har noe å si til alt dette? Kan jo ikke bare anta på hans vegne, men jeg tror det han mener er ganske jordnært og enkelt egentlig. Hva er det du mener er galt med psykiatrien da? Den gjør jo bra ting også?
Det var en interessant og velskrevet artikkel, men jeg har mine tvil om at dens innhold stemmer overens med dagens virkelighet.
Rusisme og rusforakt er nok ikke fremtredende lenger.
Det råder nok mer en forvirring rundtom, som gjør seg gjeldende i forakt for det meste. Emosjonelt sett handles det utifra frykt og angst. Det hives ut noen påstander hist og her. Det er i hvert fall mine inntrykk.
I dag er vel den bestående oppfattelsen av rusavhengighet at det er en sykdom, og den syke skal behandles som om han/hun er lam fra hårroten og ned til tærne. Man kan alltids spørre om sykdomsperspektivet er et menneskesyn som er menneskeforaktlig eller ikke.
Homofili ble vel lenge ansett som en sykdom etter man hadde sluttet å kjeppjage de homofile. Og så ble det lovlig, og gradvis ansett som mer normalt og stuerent. Sikkert samme situasjon her. Blir nok avkriminalisert snart, sykeliggjort i overskuelig fremtid, og så normalisert.
Your post captures the issue peyftcelr!
Til Anonym på 19. juni, 2010 på 12.57
Dagens syn på rus er heldigvis et annet enn for 30 år siden, men jeg er redd du har et litt urbant fokus om du tror endringen har vært landsdekkende i Norge. Rusforakten lever, og den viser seg i enhver debatt hvor sykdomsbegrepet diskuteres. Kronikkens mening var å gi en oppsummering på hvor dagens holdninger har sitt opphav, selv om de ofte styres emosjonelt. Jeg ville også ha fokus på at det ikke er substansene, men rus i seg selv som av mange anses som et problem. Denne generaliseringen fører til fordømmelse, og er en misforståelse av en viktig bilogogisk funksjon. Rus bør som begrep kanskje også inkludere rekreasjon/velvære som resultat av trening, sex, mat o.l
Fra Anonym på 19. juni, 2010 på 12.57.
Enig med deg anonym 20.06 på 01.04.
Takk for svar Reynolds. Hvordan og hvor meningene/holdningene oppstod er svært interessant. Og hvordan meninger/holdninger viser seg i dagens samfunn.
Reynolds, du vekker engasjement som du ser. Mange takk for det! Men jeg er fortsatt ikke så sikker på at du har rett i alle dine påstander i din kronikk, men jeg skal undre meg litt på det. 🙂
Det er kommentarer om Arild Knutsen her ser jeg. Jeg vil også beskylde han for noe: «nemlig for å ha nært utryddet forakten for rusavhengiges rusbruk. Og! Snart er det ikke lenger straffbart å bruke narkotika.» Jeg kjenner han ikke, men fy fillern så dyktig han må være. Hvis Reynolds har rett i sine påstander, så får «vi» sende Arild Knutsen ut til det rurale Norge. En Arild Knutsen turne. Det hadde faktisk ikke vært dumt uansett.
God sommer!
Jeg synes det er bombastisk å skrive at det flommer av rusforakt. Forfatter kunne i hvert fall ha henvist til hvilke nettsteder disse flommene finner sted eller om det er hennes/hans egen opplevelse og oppfattelse. Mener jeg. Men det er en engasjerende kronikk, synes jeg. Så all glede for den!
Til Lars Hoem: Jeg kikket litt på ulike nettsteder og ser at du «tas» av Arild Knutsen sine tilhengere.
Jeg opplever deg ikke som negativ Lars. Men jeg synes at du blir gjort narr av. Knutsen og co gjør narr av deg mener jeg å se og føle. Noen av de, ikke alle. Jeg synes det er greit at du smalt godt verbalt til her i din kommentar.
Jeg har i mitt liv vært full av skam og skyld og forvirring. Det skyldes bl.a seksuelle og psykiske overgrep fra barndommen av. I dag har jeg det veldig godt. Den jeg ble utsatt for overgrep fra var en usedvanlig godt likt person. Snill som dagen lang. Vedkommende fortalte stadig at alle andre var grusom mot det og mot meg. Og hvor hjertegod, from etc vedkommende selv var. Og at det aldri klarte å ta igjen for seg(krokodille tårer inntreffer..). Vedkommende var alkoholisert og klarte å få med seg alle mot meg. Jeg ble og blir uglesett av omverden fordi jeg ikke besøkte den rusavhengige. Men jeg klarte ikke å besøke vedkommende noe særlig, jeg ble fysisk syk av det. For meg er det viktigere å ha et godt liv, enn å gi etter for noen unyanserte mennesker som har en atferd som smaker besk kaffe. Vedkommende er død og lenge etter det`s død hadde jeg skyldfølelse for ikke å ha stilt opp, men en dag innså jeg at jeg hadde gjort det som var rett for meg ved å avvise og ignorere vedkommende. Den alkoholisertes tilhengere vil alltid støtte den alkoholiserte og «skyte» meg.
Voksne som tenker og handler i sort/hvitt, etterlater seg mennesker som er skyldbetynget, forvirret og utslitte. Det er enhver nevrobiolog sitt mareritt når dens forskning brukes til å skjule «forbrytelser», tror jeg.
Poenget er at det finnes alltid nyanser. Jeg synes det er noe sjarmerende ved mennesker som er rusavhengige, noen av de. De er ofte så ærlige. På et navkontor sa ei tydelig ruset dame høyt:»Æ fikk bærre 400 krona i nødhjelp. Det holder kun til to skudd heroin det!» Hun som jobbet der svarte høyt:»Er det ingen som selger billigere og bra heroin da?» Så undret de seg litt sammen så jeg. Alle dro på smilebåndet og likte åpenheten. Åpenheten skyldes nok bl.a at hun som jobber der tydeligvis inkluderer enhver. Jeg hørte en av de andre ansatte ba noen sovende narkomane gå, da sa hun som jobbet der fast: «nei, det skal de ikke.» De narkomane reiste seg opp å skulle gå som om det var en selvfølge at de skulle gå, men de stoppet da hun sa nei.. En annen ansatt sa da at de narkomane kunne gå på et eget rom å sove, slik at det så bedre ut. Hun som jobbet der sa da;»Oh Jesus.. vi er i år 2010. Folk har sovet overalt i lang tid. La de sovne på sofaen om de vil. Ikke fei de innpå et rom fordi dere mener at det ser stygt ut med sovende mennesker». Hun fikk visstnok mye bråk med ledelsen etterpå. De virket hysteriske og maktkåte, mens hun søkte kun å ha det godt for enhver. Man kan undre seg på slike konflikter, hva er poenget liksom.
Jeg tar ikke avstand til rusen, men jeg tar avstand til mennesker jeg opplever det ubekvemt å omgås. Om en del av det mennesket er rus eller ikke rus, er ubetydelig for min del. De jeg ikke vil være sammen med, er ikke fordi de er ekle eller lign , men fordi jeg ikke er interesert. Det bare føles feil rett og slett.
Lars, jeg håper du lar Arild Knutsen være i fred fra nå av. Du kommer ingen vei. Han er ikke interessert i dialog med deg, tror nå jeg da. Ikke med meg heller, og det er helt greit.
God sommer Lars og du Anonyme over her 🙂
Anonym #1: Tusen takk for det, jeg vil veldig gjerne utfordres på det som kunne være av faktuelle feil. Knutsen turnerer stadig og er en stor forkjemper for human forståelse i rusfeltet, det går unna!
Anonym #2: Kall meg Mr.Boombastic, men jeg prøver å henvise til rusforakten som en generalisert holdning. Om du trenger direkte eksempler har Børge Brende i dag etterlyst en dugnad mot khatbruk – http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3711595.ece – Sitat: «- I prosjekter vi har her hjemme har vi sett at khatmisbruk rammer familier, barn og unge. Foreldre sitter på kafé og tygger fremfor å hjelpe barn med lekser, bidra i fritidsaktiviteter og så videre.» Jeg mener dette er et godt eksempel på at planten ikke er problemet, artikkelen handler ikke om hvilken ruseffekt, hvilke skadevirkninger eller praktiske funksjoner planten har – den handler om de som får negativ effekt av et rusmiddel. Om vi skal kjempe mot dårlige foreldre kan vi stenge kafeèr for godt, holdningene Brende utviser handler om rusproblemer, ikke om planten khat. Den pleide faktisk å være nok en av grønnsakene i butikkene på Grønland. Men så ble det krig mot bruken, og plutselig er det masse problemer. Det er nesten så vi har sett det før, eller hva?
Ellers vil jeg be deg bruke andre betegnelser enn «Knutsen og Co» – Arild Knutsen er den eneste som uttaler seg på vegne av Arild Knutsen. FHN har åpne kanaler og møter, så jeg håper dere kan føle at dere blir hørt.
God sommer til begge! 🙂
It’s a real pleurase to find someone who can think like that
Couldnt agree more with that, very attractive article
Geores Bataille skriver i Erotismen at hensettelsen (altså rusen) og det ordinære står i et gjensidig forhold til hverandre: De utgjør hverandres nødvendige kontraster. Men under moderniteten har vekten i stadig større grad blitt lagt på det hverdagslige, mens hensettelsen undertrykkes. Dette gjelder ikke bar rus som følge av narkotiske stoffer, og her har Reynolds helt rett. Tenk på religiøs ekstase: Dette finner man i sektsamfunn og anses ikke som comme-il-faut i norsk hverdagsreligiøsitet. Er vi i ferd med å lage samfunn som undertrykker overskridelsen i en slik grad at den nå må finne groteske og utillatelige uttryk som i 9/11, Columbine og den småguttaktige skøyerholdninga vi finner blant soldater ?
Son of a gun, this is so helpluf!
Interessant tanke phatic. Moderniteten har ikke tatt innover seg hva Bataille påpeker – individualiteten som muliggjøres i den nye samfunnsutviklingen er verdiløs om den ikke tar høyde for hensettelse i en rekke former. Hvis ikke er prosjektet et annet, og tanken om individualisme en våt drøm fra en materialistisk grådighet vi kjenner på kroppen
Uten at jeg tar IQ-tester for god fisk å være; mest gir testene en indikator om hvor godt utviklet tilpasningsevnen er, eller deler av den…
«Barn som fikk gode resultater på IQ-tester som fem og ti år gamle brukte oftere hasj som 16-åring og tyngre stoffer som 30-åring.
– Dette er et interessant funn, men ikke veldig overraskende, sier sosiologiprofessor og rusforsker Willy Pedersen ved Universitetet i Oslo (UiO).»
http://www.forskning.no/artikler/2011/november/305051