Snill som faen

Bokomtale: Rune Gerhardsen, Snillisme på norsk, Schibsted 1991

Hva får du ved å blande en kraftig dose anarkistisk kritikk av trygghetstyranniet, Kropotkins ideal om gjensidig hjelp og individuell ansvarliggjøring, med en enda sterkere eliksir av sosialdemokratisk overformynderi, politimentalitet og tiltro til staten? Rune Gerhardsens ”Snillisme på norsk”, så klart!

 

I serien ”Gateavisa anmelder politiske klassikere” er Rune Gerhardsens politiske bombe fra 1991 aldeles ikke til å komme utenom. Her utreder Sosialdemokratiets Store Sønn for sitt grumsete begrep ”snillisme”, og viser til hva han mener gjennom et utall eksempler. Ap-politikeren og sjarmtrollet Rune G. begår det paradoksale kunststykke å bruke en tråd av kritikk mot overformynderi, trygghetstyranni, og klientsamfunn, til å sy en klam sosialdemokratisk skjorte som strammer mot samfunnslegemet med politi og kontroll. For å gå argumentasjonen nærmere etter i sømmene, må vi holde tunga rett i munnen. Da kan vi til gjengjeld avsløre hvorfor frihetens tråd ikke trives i Gerhardsens skjorte, hvorfor plagget må anta langt romsligere former om det ikke skal rakne fullstendig.

Rune G.s utgangspunkt er ikke dårlig. Problematikken boka tar opp skjærer i margen av sosialdemokratiets ryggrad: Et virkelig sosialt demokrati er resultatet av ansvarlige borgeres samarbeid, men samsvarer egentlig dette idealet med praksis i den moderne velferdsstaten? Eller er det heller slik at statens omfattende regler & regulativer, byråkratiske skjemavelde og sterile omfavnelse av alle aspekter ved det sosiale liv, virker umyndiggjørende på folk? Er det slik at vi som borgere i altfor stor grad tilskriver staten ansvaret for våre liv, og derigjennom unngår å leve selv? Forringes det virkelige fellesskapet ved at staten overtar oppgaver som vi var bedre tjent med å ta selv, som medmennesker? Går velferdsstaten, som opprinnelig var ment som et verktøy til å løse omfordelingsproblemer og som et bolverk mot sosiale konflikter, i mange henseende på bekostning av sant fellesskap?

 

La meg med en gang freidig bemerke at tråden Rune G. her tar opp kan nøstes tilbake til en lang og mangfoldig tradisjon av frihetlig kritikk av velferdsstaten. (Gerhardsen bemerker ikke dette selv, selvfølgelig. Det er jeg, Gateavisas usle skribent, som sitter her og nøster opp.) Anarkisten Piotr Kropotkin advarte mot at idealet om gjensidig hjelp, som ethvert ekte fellesskap er tuftet på, vaskes vekk i en kultur hvor staten inntar en forsørgerrolle. Aldous Huxleys dystopiske roman ”Vidunderlige nye verden” kan gjerne leses som en lupe over galskapen ved å følge velferdstanken helt ut. Boka skildrer et samfunn hvor det er statens ansvar å påse at borgerne er ”lykkelige.” I Norge har for eksempel Arvid Weber Skjærpe videreført en kritikk av denne typen. Han påpeker nødvendigheten av det sivile samfunn som en motsats til statens byråkratiske helvetesmaskineri.
(Se hans artikkel, samt intervjuet med ham, i 1984-årgangen av GA, hvor bl.a. ”Frp-koden” forutses med klarhet). Frihetlig kritikk av velferdsstaten begynner å bli en ærverdig gammel kategori innen politisk teori.

 

Vår gode mann i Arbeiderpartiet hekter seg på denne tråden av kritikk mot velferdsstaten ut fra et sosialt demokratisk sinnelag. Morsomt: Sosialdemokraiets Ånd Inkarnert Rune G. krysser i sine grunnlagsbetraktninger idégrunnlaget til anarkister og rabagaster. Vel å merke dreier det seg for Rune slett ikke om motforestillinger mot den sosialdemokratiske velferdsstat som sådan. Snarere kritiseres dagens politiske kultur i Norge for å ha forvrengt sosialdemokratiets innhold. Politikken som føres i vår tid, utformes på bakgrunn av en karikert oppfatning av velferdsstatens oppgave.
Den moderne velferdsstaten er på mange vis en parodi på sitt opprinnelige ideal.

Gerhardsen kommer inn på problem-atikken ved å vise til en del situasjoner han har opplevd eller hørt om i løpet av sin politiske karriere. Gjennom et langt liv som politiker har det gradvis demret for Gerhardsen at velferdsstaten er inne på et feilspor. Og mange av eksemplene han viser til er også gode, de illustrerer at Gerhardsen iallfall delvis reagerer berettiget. Ta eksempelet som innleder selve diskusjonen av ”snillisme”-begrepet, situasjonen som ga Rune G. en åpenbaring og som utgjorde hans første ani-snillistiske opptreden: En kvinne spør politikeren G. hva han har tenkt å gjøre med den åpne dammen på St. Hanshaugen. Ungene kan jo dette uti og drukne! Rune G. svarer suverent: ”Ingen ting. Det å passe på at ungen din ikke drukner er ditt eget ansvar.”

 

Han har jo helt rett! Vi er omgitt av potensielle farer hele livet. Dersom vi skulle bygge gjerder, demme opp dammer, sette opp overvåkningskameraer og ansette vaktmenn for å være føre var alle slike potensielle farer, ville det ikke være rom for å leve. Jeg sier: Vi er overdynga med vaktmenn og overvåkningskameraer som det er, vi er overlessa med forbud mot potensielt farlige ting (alt fra nyttårsraketter til narkotika). Ja, Rune G., myndighetene har ingenting med å hindre barn i å klatre i trær eller voksne i å ta seg en blås. Trygghetstyranniet er en diagnose vi med suveren forakt bør stille vår politiske kultur. Ett drabelig poeng til Gerhardsen!

 

Han har andre poenger også, bevares. Den invalide som ikke får være med på skoletur av sikkerhetsgrunner, men som selvfølgelig slett ikke er interessert i overbeskyttelse. Krisepsykologer som tropper opp hvor ingen krise engang har skjedd. Hysteriske krav om å forby strikkhopping etter en ulykke. Sett på makan, her går Gerhardsen i rette med både overformynderi, klientsamfunn, og umyndiggjøring. Som en reinspikka anarkist, gitt!

Snillismen

I alle disse eksemplene ser Gerhardsen ”snillismen” demonstrert. Snillismen er kort sagt en feiloppfatning av solidaritetstanken som ikke får med seg at sosialitet bygger på gjensidig ansvar og hjelp. Snillistene, som det ifølge Gerhardsen er mange av blant politikere og myndighetspersoner, drives av et overdrevent ønske om å bruke statens ressurser til å hjelpe. De vil yte hjelp slik staten kan hjelpe, selv i situasjoner der statens hjelp er av null verdi eller til og med kan ha negative konsekvenser. De vil trekke inn psykologer i de mest banale tilfeller, og erstatter slik medmenneskelighet og gjensidig hjelp med klientforhold og kjølig profesjonalitet. Et sant fellesskap kan aldri tuftes på Staten som giveren av alle goder, for det er til syvende og sist borgerne selv som skaper og er samfunnet. Velferdsstaten er på sitt beste borgernes bidrag til seg selv, et resultat av borgernes vilje til å skape sosiale ordninger som fungerer. Men staten er ikke det som samfunnet hviler på i siste instans. Samfunnet består av mennesker. ”Snillistene” overser dette i sin iver etter å (bruke myndighetene til å) ”hjelpe” enhver som måtte be om det, slike som kvinnen som ikke kan godta en dyp og skremmende andedam i parken hvor barna hennes leker. Slike mennesker trenger ikke myndighetenes hjelp, og i et sunt samfunn ville vi forstå dette. Sosialdemokratiets ofte misbrukte (og derfor fortjent latterliggjorte) parole ”Gjør din plikt, krev din rett!” kan altså gis en sympatisk tolkning innenfor Gerhardsens forståelsesramme: ”Plikt” er her ikke noe annet enn det individuelle ansvar som følger ved å ta del i et fellesskap. Det er ikke staten som avkrever dette ansvaret, men ens medmennesker – folk av kjøtt og blod. For Rune G. betyr slagordet at det er menneskene som danner samfunnet, og ikke staten. Et sant fellesskap består av aktive, ansvarlige individer, ikke passive poster på budsjettet.

Hodet i rævva

Poeng etter poeng til Gerhardsen! Hvordan henger dette sammen? Er Gerhardsen, selveste Sosialdemokratiets Karismatiske Smil, egentlig frihetens fantastiske forkjemper og anarkist i sitt hjerte?

Gid det var så vel. Men Gerhardsen er langt fra konsekvent frihetlig i sin argumentasjon. Feilen med Gerhardsens argumentasjon er at den ikke er konsekvent overhodet. Snillisme-begrepet blir i løpet av boka mer forvirrende enn oppklarende, for Gerhardsen bruker det til å trekke slutninger som rått undergraver hans eget utgangspunkt. Hans anklager om snillisme retter seg nemlig også mot personer som kritiserer myndighetenes maktbruk. Ikke bare de som vil bruke staten til å ”hjelpe” på en forkjært måte, men også de som reiser seg mot statens overdrevne tilstedeværelse i våre liv, kan risikere å få passet påskrevet ”snillist”, undertegnet ”Rune G.”

 

Sosialdemokratiets fanebærer mener faktisk ikke at voksne mennesker selv skal få avgjøre om de vil ta seg en blås. Der jeg, Gateavisas yndige skribent, setter den berettigede reaksjonen mot anti-andedam-damen på St. Hanshaugen (all ære til Gerhardsen for hans kontante replisering) i sammenheng med en individuell ansvarliggjøring som burde gjøre kontroll og politi overflødig (moralsk forkastelig som den slags maktbruk uansett er), klarer Rune G. å påkalle mer politi og kontroll som del av sin strategi for å oppnå det sosialt demokratiske samfunnet. Motstandere av mer politi i gatene blir da plutselig ”snillister”, fordi de ikke vil bruke maktapparatet til å ordne opp med alskens fyllebøtter og brysomme lømler. Som om ikke folk har levd med og tatt seg av fyllebøttene sine uten politiets hjelp i årtusener. Jeg, som ikke har gjort annet enn å følge Gerhardsens tanker med glød og iver, blir plutselig tilskrevet samme snillistiske holdning som ettergivenhet overfor St. Hans-damen er
ment å illustrere: Fordi jeg ikke ønsker et kontrollsamfunn, og fordi jeg ikke mener fengsel er det rette sted å oppdra bråkefanter.

 

 

 

Ærlig talt, folkens; her er det ikke jeg, men Gerhardsen, som mangler tiltro til folks evne til å ordne opp på egen hånd. Et samfunn preget av ekte fellesskap, er ikke dette et samfunn hvor politiet sjelden behøves? Hvor naboer kan snakke sammen i stedet for å anmelde hverandre, og folk kan stå opp mot bøller på t-banen uten å tilkalle politi og fengselsvesen i hytt og pine. Og ikke minst: Hvor ingen stat kan kontrollere og stille seg til doms over sine borgeres personlige anliggender. På sitt verste er nemlig Rune G. når han argumenterer for at det offentlige bør ha innsyn i borgernes privatliv. Myndighetene må jo kunne forsikre seg om at velferdsmottakere fortjener den trygda eller stønaden de får! Det er visst ”snillisme” å ikke godta at staten løfter dyner for å sikre seg fra å bli snytt. Hva var det som var viktigst igjen, Gerhardsen: Menneskene eller Staten? Hvor ble det av den individuelle ansvarliggjøringa og borgernes forrang fremfor statsmaskineriet? Hvis ikke dette er selvstendighetsberøvende overstyring, så var Stalin en godfjott.

 

 

Tiltro til friheten

Rune Gerhardsen var visst ikke anarkist likevel, statssosialismen var ikke død. Selv om vår alles favorittsjarmør, Gerhardsen the man, starter ut fra et spennende ugangspunkt, går han seg fullstendig fast på den lange, gjørmete veien frem til praktisk politikk. Han mister utsynet og trekker fullstendig  selvmotsigende konklusjoner. Underveis blir den frihetselskende rakker`n Rune G., som liker å hoppe i fallskjerm og gå utenfor turistforeningens merkede stier, forvandlet til en autoritær statstjener. Sine gode forsetter til tross, Rune G. klarer ikke å stole på folks vilje. Han er redd statens ressurser skal misbrukes, men ser ikke at i et ekte sosialt samfunn kan ikke staten benyttes som kontrollverktøy. Et sant fellesskap er et fritt fellesskap. Å omfordele ressursene er en god idé, og der kommer Runes sosialdemokrati (fremdeles?) relativt godt ut (i forhold til politiske systemer det er naturlig å sammenlikne med), men vi kan aldri tillate at velferdsstaten stiller seg over samfunnet. (Den gjør det altfor ofte. ”Gjør din plikt, krev din rett” skal da i praksis synges: ”For Staten skal du leve/ gjør ikke Staten fortred/ så kan du lykkelig heve/ lønna di i fred.”)
Vi må stole på at folk kan ta aktivt del i samfunnet. Det er ikke staten forunt å tvinge oss til innsats, en slik stat er en tvangstrøye rundt samfunnslegemet. Når Gerhardsen argumenterer for å bruke staten slik, mer politi i gatene, strengere håndtering av ”snyltere” og statlig oppsyn med hvem som bor sammen med hvem, blir han selv overformynder og trygghetstyrann. Skjønt ”snillist” er kanskje en noe misvisende karakteristikk…

Bjarne Benjaminsen

(Opprinnelig publisert i GA 183)