Kultur i blomst

Kunstnere er i dag den gruppen som har flest under fattigdomsgrensen. I en hektisk kapitalistisk verden, hvor alt har sin pris, synliggjøres den delen av kulturen som har prislapp. Ofte er det jo høyere pris, dess bedre. Problemet er ikke kunsten og kulturen i seg selv, men samfunnet som sådann.

Nå skal jeg holde meg unna media generellt, der er jeg mener at forfallet er stort. Og pengeorientert. Seere, lesere, kjøpere, annonsører er det som teller mest på de fleste arenaene.

Kultur
Jeg innskrenker meg til å omtale billedkunst, scenekunst, film, multimedia og musikk (og tekst, i mindre grad). Som blomstrer under trange kår. Så trange at man må være oppriktig interessert og oppsøkende for å få med seg det nyskapende og genuine. For det har ikke nødvendigvis mediatekke. Eller rettere, media er så forflatet at de ikke dykker ned til arenaene hvor kunsten blomstrer som best. Med mindre det er champagne og kjendiser til stede.

Kunstnerne sitter på sine tuer og snekrer sammen verk. Det er det de driver med. Så skal de presentere det, men hvor? Hvor er arenaene som tar i mot nyskapende kunst? Hvis ikke navnet og kontaktene er riktige? Selv små “åpne” kunstforeninger, gjerne støttet av f.eks. kommunen, utøver ofte kunstsnobberi for å tekkes markedet.

Døde rotter
Må man virkelig ta til ekstreme metoder for å markere seg i et pengeorientert “kunstmarked”? Mange er de kunstnere som jobber jevnt og trutt hele livet, uten å oppleve gjennombrudd. Er de heldige, får de stipender og støtte er lang, lang fartstid. Merkelig nok, er noen av kriteriene slik at man må ha et etablert navn med dertilhørende salg, for å få f.eks. garantilønn, som gis 1-5 år. Er det feil? Både Ja og nei. De fleste som mottar dette, har sannsynligvis levet på fattigdomsgrensen i mange, mange år, før resultatet i form av salg og annerkjennelse kom. I et vanlig bedriftsøkonomisk perspektiv, ville de fleste vært begjært konkurs for lengst, eller i det minste lagt ned virksomheten sin pga. ulønnsomhet.

Et relativt nytt fenomen har oppstått pga. dette presset. Utagerende statements som knapt egentlig har noe med kunst å gjøre. Døde rotter på olivenglass på Kiwi med dertilhørende presseoppslag. Kanskje en liten straff eller bot, men hva gjør vel det, når man endelig har fått innpass i medias lys, noe som teller mye hos galleristene som er like opptatt av å selge som å presentere god kunst. Det er deres levebrød, og de vil gjerne tjene mest mulig. En ukjent kunstner er ikke noe sikkert eller godt kort. Men en som har mediadekning er.

Så hvorfor går ikke kunstnerne ut og selger? For de fleste er det så enkelt som at det kan de rett og slett for dårlig. De kan gå på sin bijobb, som de fleste av dagens kunstnere overlever på, men de kan ikke selge sin egen kunst. De prøver gjerne, men de fleste er ikke “der”. Det er som å be IT-konsulenten om å legge tak, eller bakern om å sette opp websider. Kunstnere er i hovedsak elendige selgere. De er, slik jeg ser det, de mest alternative som finnes, men ikke selgere. De vet ikke hva ting koster utenom det daglige brød og gitarstrenger eller penslene sine, for å sette det litt på spissen. De går ikke på konserter til 400kr med mindre de får billettene (noe heldigvis mange kunstnere får, pga. sin kontakter i kunstverdenen).

Hvorfor ikke tilpasse seg markedet?
Hvorfor maler ikke alle billedkunstnere landskap, portretter og blomster? Dessverre er det de som gir opp kunsten helt eller delvis og prostituerer seg for pengene. Trykker opp blomster- og hjertekort som de selger på markeder o.l. Lager popmusikk som 12.497 har gjort før dem. Og lager noe annet en genuin kunst. Kunst er noe man mest av alt lever for, ikke nødvendigvis av.

Kunstnere holder den siste skanse. Som ung og nyetablert kunstner, møtte jeg en eldre, erfaren kunstner med noe kommersiell suksess, sett ut ifra et kunstnerperspektiv. Han oppfordret meg til heller å stjele brød og melk, enn å prostituere meg som kunstner. Han oppfordret meg til å tviholde på min integritet og se det over et langt perspektiv. 10 år var et minimum, mente han.10 år minst, hvor jeg sannsynligvis ville gå sulten oftere og mer enn de fleste andre. Ikke fordi det er ønskelig eller nødvendig, men fordi samfunnet ikke prioriterer kunst. De vil gjerne ha det, men ikke betale for det.

I det såkallte alternativmiljøet, er nesten alle enige i at de skal ha betalt for sine tjenester. På lik linje med resten av verden. Bortsett fra kunstnerne. De ender ofte opp med å betale for å fremføre eller vise sin kunst og er glad når det går i null. Jeg tror ingen annen yrkesgruppe blir spurt så ofte om å bidra for så lite som det kunstnere gjør. Det er virkeligheten folk flest ikke får med seg. De ser Nerdrum og Damien Hirst og Christina Aguilera og Madonna og tenker ikke over at disse tilhører minoriteten av den kommersielle eliten på den utvannede, kommersielle arena. ( Forøvrig noe av samme “virkeligheten” som gjenspeiler seg i idrettsverdenen, men det lar jeg ligge for nå).

Joda, kunst og kultur blomstrer, enten det er her på berget eller i Kina. Og folk vil gjerne ha denne kunsten når de kan laste den ned gratis eller kjøpe en offsetplakat av “stor” kunst på Ikea til et par hundrelapper.

Kanskje på tide å gå ut i den virkelige verdenen? Alle kjenner Pushwagner nå, men hvor var dere hen når han trengte det som mest? Da snudde de fleste ryggen til ham, han så jo ut som en fattig, forsoffen boms.

Skulle noen trenge hjelp i denne undergrunnsjungelen, er det bare å ta kontakt. Enten det er jazz, electronica, rock, samtidsmusikk, scenekunst, film, multimedia, billedkunst eller annet. Jeg tar selvfølgelig skyhøye konsulenthonorarer.

Ole A. Seifert

 

Trykket i Gateavisa 188/2010