Dans eller dø!

Til tross for YouTube, Spotify og PirateBay var det ett (1) album jeg måtte skaffe meg i original cd-versjon (m/liner notes etc): Janelle Monaes ArchAndroid, suite II og III (av IV) av Metropolis-eventyret som startet med the Chase Suite i 2008. Dette har kropp-sinn-ånden min ventet på lenge, gal av lengsel har jeg fantasert omkring i mørket som en tapt sjel (jf. min anmeldelse av the Chase Suite i GA 187).

Forventningene innfridd? Så til de grader. Science fiction-R’n’B-albumet overtok kroppen min, fikk meg til å danse om og om igjen den første natta gjennom, deretter måtte det sjel-lyttes intenst utover morgenen, før jeg ved formiddagstider ble nødt til å gripe etter bassgitaren og bli en del av skaperånden, stadig med det samme albumet kjørende på ny og ny gjennom nervebanene. Hva er det med denne musikken? Helt fantastisk funky, sprudlende sprø, inspirerer til fantasifull dansing som ingen annen musikk jeg kjenner, samtidig vakker, variert, og lagt opp som et verk som spenner hjernen til å følge med. Spor som den drivende Dance or Die, den eteriske Sir Greendown, den rocka funky Come Alive (The War of the Roses), den magnifikke Babopbyeya, den iørefallende visdommen Tightrope, den lengtende Oh, Maker… musikken oppsummerer dype lengsler med en fantastisk letthet; dette barnslig-mystiske, ærlig-iscensettende, fritt fabulerende, uredde ikke-reduserbare… (Nei, å skrive om musikk er som å danse ballett om billedkunst (var det ikke noe slikt Zappa sa?). Vi tar det heller via albumets egen litterære kraft:)

Konsepthistorien er utvidet siden suite I, som handlet om platinum 9000-androiden Cindi Mayweather på flukt fra autoritetene for å ha forelsket seg i et menneske i fremtidsbyen Metropolis år 2719. Nå får vi vite at Janelle Monae selv kommer fra Metropolis, og at hennes genetiske kode ble brukt til å frembringe Cindi Mayweather. Mens Janelle Monae er fanget i Palace of the Dogs Arts Asylum i vår tid (etter en tidsreise), er Cindi Mayweather i fremtiden blitt ErkeAndroiden og kjemper mot det hemmelige, konspirerende forbundet the Great Divide, som ved hjelp av tidsreiser har undertrykket frihet og kjærlighet til alle tider. Eller er alt dette bare i Janelle Monaes hode? Eller er det nettopp i Monaes hode sannheten befinner seg (Bedriver hun kanskje magi)? Er verden egentlig slik den ser ut? Er 1954 ikke bare et årstall, men også en hær? Kan ErkeAndroiden redde oss? Oh, Maker!

Monae og hennes venner i the Wondaland Arts Society (hele kollektivet står bak produksjonen sammen med sin frontfigur) alluderer heftig, både gjennom tekst og musikk, til drømmerier, epos, heltemytologi, romantikk: 20-talls futuristisk estetikk, Charlie Chaplin, Peter Pan, Alice i Eventyrland, Dali, Rachmaninoff, Prince, Stevie, Fela (Jeg føler slektskap! Alle disse har jo også vært identitetsskapende for meg!), Joseph Campbells The Hero with a Thousand Faces (Monae slår et slag for heroiske idealer i humanismens navn. Den røde pimpernell/ErkeAndroiden er nettopp ikke lik Føreren, snarere tvert imot. Slike tanker jeg selv er opptatt av å fremme!) Dessuten episk romantikk fra moderne tid som Star Wars og Disney. (All innfløkt menneskeinnsikt står i gjeld til den likefremme oppbyggelige spenningsfortellingen, intet postmodernistisk slarv er viktigere for å fremme bevisst handling enn eposets overbevisende moralske styrke.) Det er fabelaktig hvordan alt dette klaffer sammen på en r’n’b/pop-plate. Der hvor f.eks. innslag av klassisk musikk i populærmusikk ellers ofte fortoner seg noe krampaktig, glir det her perfekt inn. Det lette og det tunge utdyper hverandre (just som i livet!). Dans eller dø! Fortellingen kan ikke bli for stor, maksimalismen ikke for maksimal; livsviljen skinner gjennom i all sin enkle klarhet i hver melodi, hver rytme, hver farge. Monae/Wondaland er en dansende stjerne. Ja, i dem kulminerer populærmusikkens mest ambisiøse romantiske ambisjoner.

Og vi trenger sårt en ny stor (ekte!) romantikk for vår tid. Positivisme og kulturradikalisme har vist seg menneske- og miljøfiendtlig i sin forakt for det mytiske, for elementet av uforklarlig musikk i vårt indre som gjør oss til mennesker. Det er de glødende stjernedansvisjoner og storslagne fortellinger, de innstendige følelser og fargerike drømmer, som gjør oss i stand til å øyne håp og muligheter, til å ta del i livet som skapende vesener. Joda, våre påfunn fører ofte galt av sted, men vi kan ikke derfor lukke livets farger ute. For dét gir oss bare mindre fantasi til å se andre veier frem og ut.

Romantiske visjoner er indre dans, og dansen gjør oss levende. Janelle Monae har skjønt å uttrykke det! Alle slags artister har idag for vane å takke Gud for sin suksess, det høres sjelden ektefølt fromt ut, men når Monae skriver at hun er fryktløs på grunn av sin Gud og at hun vil fortsette å synge for frihet og for dem som ikke kan tale sin sak, blir det tvers gjennom troverdig. Denne enkle formidlingen av livsfølelse overbeviser virkelig på bakteppe av Metropolis. Der anerkjent «subversiv» musikk som f.eks. «Cop Killer» og «Anarchy in the UK» egentlig er for overflateprovokasjoner i motebildet å regne, har Metropolis-suitene, r’n’b-plater med en nærmest Disney-aktig svulmende romantikk over seg, i mine ører the right stuff for å være det potensielt mest subversive musikalske fenomen siden Debussy.

Kan vi danse liv i en døende klode? Ja, for å redde kloden må det først danse i oss. Livsgnisten, Skaperen, Gud i vårt indre, med mulighet for å endre. Så viktig er altså det enkle budskapet «Babopbyeya». Og jo større sammenheng det settes i, desto bedre.

Har jeg sagt nok, eller hva? Gå ut i verden og dans liv i samfunnsmaskinen!

Bjarne Benjaminsen