tl;dr : Se innholdet som begynner først i kommentarfeltet
«Innsendte bidrag mottas med takk (bortsett fra dikt, som brennes ved en enkel seremoni hver fullmåne).«
Slik har låten vært i kolofonen til Gateavisa, siden tidenes sørgen. Men: flere av avisens faste bidragsytere begår dikt i det skjulte på jevnlig basis.
Vandrer du i Demokrattet?
[Avstemmt. Siden ingen uten arbeiderpartimedlemmer i vidforstand er troende
skal ikke vi strø salt i den såre halsen som skriker etter medbestemmelse og folkestyre.
La oss heller fokousere på poenget, se neste linje.]
Som om handling kunne skapes av valg!
Men retorikk er en annen tale, overflytende av normativ kraft.
Brusen fra debatten om lyrikkens adgang til fellesspråket vi hører fra det borgelige presset, skaper vage assosjasjoner.
argumentet jeg møtte da/når
jeg kom hit var at
vi ikke hadde interesse og evne
til å vurdere den urene floden
av kvalitetsforskjeller for trykkprioritering
av de innsente «dikt», så
avholdenhet var reglen.
Men jeg kan benevne minst tre personer pluss meg selv som plikter å tilstå at de kan og er villige til å lese dikt på fritiden, og derfor ikke egentlig kan fraskrive seg lesearbeid.
Når en nåværende redaksjonsmedlem (tenker på deg/Benjaminsen) åpent leser egenkomponerte dikt på litteraturhuset, som en del av sitt innlegg, skal vi fremdeles
komforme med resten av oslo:
gjerne går mann i live på opplesninger
-men gidder ikke hjemmelese.
Skal lyrikken overlates til døvegger og J.E.Vold?
Eller er populærmusikk og pompøse unge-«menn» med hatt og fransk og negasjonsåntværk veien å slå?
Rethor St.Johannesen skrev:
«Min bok er et kaldt hus for deg: Kråkene flyr ikke med tørre pinner til din ovn, selv må du røve pinnene fra reiret, med nebb og avføring skal kråkene forfølge deg når du har røvet deg varme. Kråkene fyrer ikke for deg, du fyrer for dem, for dine vegger er borte».
Og er noen (kompetente og/eller hjelmefra)med på å ta denne
debatteniblogform?*
Det e da stadig vekk dikt i Gateavisa? Eg kan huske å ha lest flere dårlige…
La det stå, men ta inn noen dikt allikevel. Eller finn på noe nytt og morsommere.
Om Riksteaterets «Lang dags ferd mot natt» på aNRK
«note-to-self: drikk deg
ikke til tragedie
materiale
(ingen fare?)
hvis man gjør det da, om
ikke le seg fra
alvoret og opplevelsen
av sannhet
jeg kan jo (må) ikke
ha det sånn/vill
lese mere/føle
meg flink [når jeg]
hjelp meg ikke, ikke skriv»
(gulpet 2404112310)
Så ille kan det altså gå mayb (eeritt)
ps. vi eier ikke humor
Forsvar :
“Viktig: å bygge skrivemaskinen / om til maskingevær / som skifter til rødt fargebånd / mens ørnene stivner til rutefly / Viktig: at pennen er spiss / og stikker øyenhull i masken.
«Politikk er en altfor alvorlig sak til å overlates til journalister.»
Dikt, skriver han, defineres
som når skriveren selv velger
linjeskift. og er ellers
«en feminin og sentimental disiplin».
“21. Uleselig. 22. Han er stor som en dobbel mammut, men han kjemper i full rottestilling, uten støttenner, med ryggen mot fossen, og med en syl gjennom øyet. 23. Siste ord er leselig: elven.» (Se også under: Om seg selv og sine lesere)
«Kan et anstendig menneske debattere i norske aviser? Hvilke? Hvordan? Når? Hvor? Med hvilke midler? Hvorfor og med hvem?»
Bokmålsordboka
Ordet ‘falmende’ er ikke et oppslagsord i Bokmålsordboka. Men kanskje du tenker på en annen form av et oppslagsord, se nedenfor:
Oppslagsord Ordbokartikkel
falme
(falmende)
falme v1 (norr f&oogon;lna ‘blekne, visne’, påvirket av *rødme, *svulme) (få til å) miste glansen el. fargen; visne, tape seg stoffet er f-t / sollyset har f-t møblene / adj i pf pt: en f-t skjønnhet
Oversikt over grammatiske koder
Vi har dessverre ingen informasjon om ordet ‘falmende’ i nynorskdatabasen korkje i ordlistene eller i ordboka.
Har du tips om nye ord, ta ein kikk på sida http://www.hf.uio.no/iln/tjenester/kunnskap/samlinger/ordvakta/
Den mãtta dagen, den ãr aldrig størst.
Den bãsta dagen ãr en dag av tõrst.
Nog fins det mål och mening i vår fãrd –
men det ãr vãgen, som ãr mõdan vãrd.
Det bãsta målet ãr en nattlång rast,
dãr elden tãnds och br~det bryts i hast.
På stallen, dãr man sover blott en gång,
blir sømnen trygg og drømmen full av sång.
Bryt upp bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oãndligt ãr vårt stora ãventyr
»
Karin Boye
£ ‘I RØRELSE’ het det av Karin Boye
BLARik grEIN
Eit nytt hjarte – er det så rart?
Det får vi da rett som det er!
Det får vi kvar gong vi møter
ein som vi rett får kjær.
Da brest der frem i vår bringe
under hans varme ord
eit hjarte til, som er berre for han,
og vil han alt godt på jord.
Slik veks vi med hjarte ved hjarte
som greina med blad kvar vår,
meir inderlig fast til livsens tre
for kvart eit nytt som vi får.
Det svid til mergen når eitt av dei blir
i utide rykt frå sin kvist.
Eg veit ikkje kva for eitt av mine
eg nødigst ville ha mist, –
å jo, dette leande, store, som gløder
for deg, ven, må losne sist!
»
Halldis Moren Vesaas
LYRYCS ANMELDT I PLATEBUNKEN… HVA!!??? …MUSIKK???!! HØR «UHØRT» PÅ FM 99,3 LØRDAGER 10:00-11:00!
Savage Republic – Procession: An Aural History 1981-2010 (LTM label, 2010)
Dette er en dobbel samler fra postpønk / industri-rock gruppa Savage Republic som oppstod i Los Angeles 1981. Der CD nummer 1 er en samler av studio saker fra tidligere LP utgivelser, er CD nummer 2 et live-opptak fra 2010. De slekter definitivt på Krautrockens mer pønka kunstrock ala NEU! og Kraftwerk men islett et industri-orientert sound. Grupper som Swans og The Legendary Pink Dots bobler opp i samtiden og om de har influert hverandre kan en tenke seg. Dette er ofte vakker og repetiv musikk som kanskje er ett ekko fra gamle Babylonske imperier helt tilbake til oldtiden frem til siste krigens slutt i 1945. Det er tross alt republikker som granskes som barbariske her og det er en flott pallett og et historisk beskuelig elelment. Undertegnede har vært på epost lista til Ethan Port i gruppa i 2 år (Mobilization) men har først nå gått til anskaffelse av noe fra Savage Republic i hyllla. Og det anbefales! Dette er knakende gode saker som ikke bare er «bråk» slik industri-rock ofte er, og det er ikke metall ala Ministry eller Nine Inch Nails, men mer «Krautrock» og veldig «Euro» tross at det er en amerikansk gruppe. En virkelig god introduksjon sådan, og undertegnede kan bare si gode ting hittil.
Dr. Hasbeen – «Punishment of Crime» (Autopsy Records label 2009, ARHAS2010)
Ute på hjemmesnekrede Autopsy Records, så er dette en live skive med denne Britiske undergrunns-spacerock gruppe som startet under navnet «Spacebandits» på tidlige 90-tall. Fullt tut og kjør fra start til slutt med suggerende og lavpannede pønk -og Hawkwind-referanser som navnet «Dr. Hasbeen» tilsier, og innspilt live, som de fleste Dr. Hasbeen skiver, er det snakk om lo-fi opptak og sikkert en konsert bedre å bevitne i publikum enn å høre på en CD-R. Men ok, deres forrige utgivelse «Signs» var en ekte dobbel CD pressing på Black Widow labelet med flott digipack. Dette er noe fattigere, hjemmebrent CD-R med data-utskrift som cover og så videre, men akk så gøy å ha på hylla hvis du skal vise fram CD samlinga di (i fylla).
Lloyd Langton Group – Hard Graft (Allegro label, 2010)
Huw Lloyd-Langton har vært stille med utgivelser det siste tiåret, men den gamle Hawkwind gitaristen gjør det gromt med slik en positiv og velspilt plate som «Hard Graft» i 2010. Her er ingen ny innspillinger av gamle travere som «Outside The Law» eller «Mark Of Cain» men heller et knippe ferske låter. En av låtene her er tilogmed til inntekt for «Photo Dynamic Therapy», altså en ny måte å behandle kreft på med lys-elektroder, som visst nok har høy suksess men ikke blir støttet nok. Obskurt får en si. Det er difinitivt ellers påviselig at Langton har et positivt syn på livet, tekstene vitner om en som synger til venner med et solid smil om munnen. Om gamle Huw er like dreven som de fleste super-gitarister er det ingen tvil om, denne skiva er solid og god tung-rock uten frynser, og en trubadur sjel er denne karen fortsatt. «PDT: Photo Dynamic Therapy» ble sluppet som mp3 nedlastnings-singel i forkant av CD’en som kom sist juli, og ved å ha kjøpt skiva i tillegg, desto bedre for kreft saken Huw støtter som en ildsjel blant gamle Hawkwind medlemmer i altruismens hippie-ånd.
Gong – «2032» (A-Wave.com Ltd. label 2009, AAGWCD001)
Legendariske og søkkrike Gong gitar-mann Steve Hillage har finansiert psykedelia frikete og ko(s)miske trubadurer Gong og sin egen tilbakekomst med mesteparten av gruppas original besetning i live, minus trommis som desverre er død. Ideen bak denne mastodonten av en konsept-dinosaur er at sagnomsuste Planeten Gong blir synlig i vårt solsystem om 23 år, altså i 2032. Mye fornyelser i tematikk og ganske så spennende konsept, om ikke akk så fallitt i sin tunge produksjon. Låta «Wacky Backy Banker» hinter til «Flying Teapot»-trilogy era, eller tilogmed «Camambert Electrique» om vi skal lenger tilbake til steinalderen enn 1972. Ellers er det mye stotrende ‘moderne-tider-er-her’ pensjonist-treff referanser til hard-disker og e-poster o.l. fra denne gamle gruppa fra 60-70 tallet der medlemmene også er 60-70 år gamle. Tror du på nissen så har vi altså Daevid Allen som mannen du ikke trenger å vente på lenger… hvis ikke du vil vente heeelt til 2032, da!
Nick Riff – «Photon Shift»‘ (Riffdisc label 2009, RIFFDISC003)
Denne mannen er en dreven syre-gitar rocker fra Delerium-label / Freak Beat-blad undergrunnen som florerte på slutten av 80-tallet og tidlige 90-tallet med andre lignende grupper med lignende opphav som The Bevis Frond, Sun Dial, The Fuzztones, Kingston Wall, og Porcupine Tree. Undertegnede husker spesielt låta «Cloak of Immortality» fra «gamle dager», og dette er som spilt inn etter samme lest, perfekt undergrunns garasje/acid rock/pønk som like gjerne kunne vært fra 1968 eller 1977. Absolutt anbefalt.
ST 37 – High And Inside (Blue Circle label, 2010)
Rangert som en av de mest obskure indie-spacerock gruppene fra USA har Texas-støyrockerne ST 37 en ganske lang og brokete diskografi helt tilbake til slutten av 80-tallet. Og ikke alt er like bra. På denne siste skiva er mer av det samme drone – krautrock – møter – hard pønk – møter – indierock – stilen fortsatt dominerende med en eller to pønk-utblåsninger som er helt topp, som låta «The White Comanche». Det er også lange krautrock-jams og støybildet blir tungt og seigt. Vet ikke helt om ST 37 noengang har gjort noe særlig nyskapende innen sjangeren annet enn når de gjør egne versjoner av Hawkwind sanger, og de er i grenselandet indie-rock selv om de befares i Hawkwind relaterte kretser med andre grupper som Quarkspace, F/i og Farflung på musikk festivaler rundt om i USA. LP’en «And Then What» som kom i 2006 er nok en langt bedre start sted for uinvidde, eller «Space Age»» CD’en på Black Widow labelet i 1997 er også verdt å nevne. Dette bør ikke være den første ST 37 skiva en hører med andre ord, det er en ganske pregløs og bråkete plate uten mye sjarm, eller så har undertegnede gått glipp av noe…
Porcupine Tree – «The Incident» (Roadrunner Records label 2009, RR7857-2)
Smarte herr Steven Wilson gjorde et vanvittig intellektuelt hopp fra å være et erkebritisk psykedelia enmanns-prosjekt i samme sixties-frikete klassekamerat-gjeng som Nick Saloman i The Bevis Frond og Gary Ramon i Sun Dial, til å bli prog-metallens langhårede og bebrillede frelser får vi tro hans gedigne intellekt og sitt enda større ego. Undertegnede liker denne skiva veldig godt, men ikke de første par gangene ørene spisset seg av en eller annen grunn. Det beveger seg heldigvis lengre unna metall, og nærere idolene Pink Floyds dystre landskap, eller gjærne progrockens sfærer med et konsept som frir til følelsene, skal en være fullstendig ærlig, om ikke også frir til en helt uskyldig tilskuer for eksempel. Wilson har snekret sammen en flott konsept-plate her, som en slags drømme-maker. Enter Sandman, anyone? Off to Steven Wilson-land… dette selger han skiver på, og er verdt prisen per CD, synes jeg.
Wolfmother – «Cosmic Egg» (DGC Records/Interscope label 2009, B0013365-02)
Artig at det finnes slike grupper idag som høres så «vintage» ut og kan snekre og virkelig spelle låter som om det var Blue Cheer, Genesis eller Rainbow å konkurrere med i hit-listene, og i tillegg signert til et major label som Geffen. Australia har her en flott eksportvare i progrockens tegn uten at det blir «retro», det kunne like gjærne vært The White Stripes skal en føle pulsen av tidsånden og blues-røttene der ute i Outback’en… eller altså i Detroits bakgater for den saks skyld. Med ny besetning bak samme vokalist, er dette altså CD nummer 2 fra Wolfmother. Debuten fra 2006 var hakket sterkere, men det er virkelig bra over samme mal hele veien. Kjøp første skiva, og om den ikke frir så ikke kjøp «Cosmic Egg».
Hawkwind – Blood Of The Earth (Eastworld label, 2010)
Hawkwind vant Mojo bladets «Maverick Award» som banebrytere i musikk bransjen, og det er hittill den eneste prisen Hawkwind har vunnet, notoriske som de er som verdens dårligste band siden Uriah Heep til tross. Men de er faktisk innovatører når det gjelder å mikse elektronika og tung rock musikk i en salig syrete science fiction og fantasy-sjanger blanding. Nå har gruppa gjort ett stunt som ikke er særlig realt med fansa og det er å gi ut tre forskjellige versjoner av den nyeste skiva med ett unikt bonus kutt på hver utgivelse: en dobbel LP, en enkel CD, og en dobbel CD i laminert boks med masse live materiale. Hvis en virkelig liker Hawkwind så mye at en vil bruke 600 kroner for å få med alt, så får en gjøre det da, for det gjorde undertegnede. For å være ærlig er det bare boxen som er verdt å ha. Låtene «Starshine» og «Sunship» fra enkel CD’en og LP’n er altså ikke på 2CD boxen men de er heller ikke essensielle instrumentale stykker. Live materialet og komi-intervjuet er fabelaktig artig ekstra snadder på disk 2, og Tim Blakes sin majestetiske «Tide Of The Century» er en vakker sang som blir den nye «Spirit Of The Age» kanskje. På selve «hoved» CD’en gjør Hawkwind ny-innspillinger av «You’d Better Beleive It» (fra 1974), og «Sweet Obsession» som er en gammel Dave Brock solo sak. Mr. Dibs (bass) og Niall Hone (ekstra gitar) er nyere Hauke-rekrutter, og Richard Chadwick (slagverk) er fortsatt med etter 21 år i gruppa, og selvfølgelig Tim Blake på synther. «Blood Of The Earth» er definitivt en bedre skive enn den forrige studio skiva «Take Me To Your Leader» fra 2006, men den faller litt inn i det obskure eller ufokuserte produksjonsmessige, lydbildet er mer skurrete og tungt, men definitivt Hawkwind etter 40 år i bransjen. Bare for det er den mer spiselig for dem som helst liker klassisk Hawkwind, den er ikke så verst men det er litt en «dead end» for Hawkwind rent kvalitativt. Hawkwind kan fornye seg som de har gjort kvantesprang før i tida, bare at dette er annerledes, men ikke så fabelaktig som på ’70-’90 tallet sådan. En okey firer på terningen.
Sun Dial – Sun Dial (Shrunken Head / Cherry Red label, 2010)
Syrehuet Gary Ramon i Sun Dial gikk i samme sixties-frikete klassekamerat-gjeng med Nick Saloman fra The Bevis Frond og Steven Wilson i Porcupine Tree i ny-psykedeliaens glansdager slik britiske undergrunnsblekker som Ptolemaic Terrascope og Freak Beat skrev så mye om på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet. Det begynte godt med ur-Pink Floyd og 60’s psykedelia på begynnelsen av 90-tallet og så ut i indie-rock med elektroniske beats mot slutten av årtusenet som var lett å avskrive som et forsøk på kommersialisme. Så kom retrospektive samlere og så nå en hel serie remastere av klassiske Sun Dial skiver med bonus disker og masse uhørte saker, samkjørt med denne selvtitulerte Grønsj-kalkunen av en plate. Dette er datert 90-talls, platt og dårlig og høres ut som Nirvana på sitt verste uten bra produksjon ca. «Bleach», bare masse vræl og bråk om å daue og mørke og kjedelige tekster. Selv nå har undertegnede 3 forskjellige utgaver av «Other Way Out» på CD. Og jeg begynner å lure på om min affeksjon for låter som «Fireball» og «Exploding In Your Mind» fra gode gamle dager faktisk ikke er annet ett ekko fra en uskyldig tid som LSD knaskende hippie og at Gary Ramon har blitt en makaber og skrikende budbringer for musikkens tidlige (selvmords) død. Nei, «Sun Dial» er en direkte dårlig skive. Ikke kjøp den, selv om du likte den forrige skiva tilogmed (som het «Zen For Sale», fra 2003). Hva skjedde?
U.S. Christmas – Run Thick In The Night (Neurot Recordings label, 2010)
Undergrunnsmusikk som slekter på gammel biker-rock er vel allerede stuereint anno 2010, men det spørs om U.S. Christmas sin dystre og mørke goth-spacerock med MC briller har noen år til på seg begravet dypt der nede under jorda. Det er som et kaldt spøkelses-gufs, en bad trip vibb som ikke slipper uten å bli nedtegnet som et øyeblikk av observasjon av en Phantasma. Den forrige platen som het «Eat The Low Dogs» hadde klassikere som «The Scalphunters» og denne utgivelsen følger opp i et litt liknende leie. Likstank og oscillatorer bobler til overflaten. Kryptiske og uforståelige tekster, dette er en gruppe som burde bli hørt der ute ved gravplasser. Det kan høres deres interesse for Hawkwind sluttet en gang ca. 1971, og de har vært med på «Triad» skiva med gruppene Harvestman og Minsk med sine versjoner av gammel 1970-75 Hawkwind. Tidligere har gruppa gitt ut skiver på noen obskure russiske label, men nå altså er de på Neurot. Absolutt en skive å nyte når en føler seg morbid nok til å rave ute om natta som med en i en sulten biker-zombie på tokt…
Øresund Space Collective – Slip In To The Vortex (Transubstans / Record Heaven label, 2010)
Fabelaktig improvisert instrumental Dead-Head musikk fra disse danskenes 6. utgivelse på det svenske Transubstans labelet er deres sterkeste hittill, dette er solid space-jam-rock som slekter på Gong ca. «Angel’s Egg» (spesielt den skiva) eller Grateful Dead sånn cirkus 1970. Full instrumental utblåsning som ikke er så synthesizer orientert som de tidligere skivene. «Slip In To The Vortex» lå på den svenske hitlista en plass over Rolling Stones i juli og det fortjener de. Scott i gruppa som er en sprø vitenskapsmann også kjent som Dr. Space har virkelig vært en visjonær med hvor musikken skal improviseres – for alle Øresund Space Collective utgivelser er improviserte, og dette er virkelig velspilt og har «staying power» på CD spiller’n. I tilleggg kjører de Egyptisk motiv i heftet som følger med CD platen så vi skjønner at vi er «inne på no stort» når vi snakker fenomener. Det er tidsånden som går… Fy Farao dette er god musikk!
– Chrarlie «XYZ»
Å lese dikt
flyvende, hoppende, ravgalende
Ingen steds er vel mer hjemme
enn hjerneeksplosjonsraketten
som slynger meg som en profet ut i kosmos?
Leser gjerne andres makkverk, jeg. Men å ofres under fullmånen bør ses som en ære! Ofre meg på din ydmykhets blodstenkte alter! Dikt er til for å sette hjerter i fyr og flamme!!!!
Ære være aske og gule tenner
kall ikkenåtidens riss
usett, for markens gjøren
fra din sprengte hjerne for meg
men å kalle på kalde kosmosis
er en profetgjerning du kan ha i behold
Benjamin,
Sitatet «A poem should not mean / but be.» av Archibald MacLeish i «Ars Poetica» gir et eksempel på at man kan si mye vagt og ubestemmelig som stadig «virker poetisk». Enda værre blir det når det handler om diktning, såkalt språk poesi og annen utforskning, som jeg personlig strever og noen ganger lykkes med å få noe ut av.
Men er det å være vanskelig/ nok for den lavtravende betegnelsen poesi?
I mitt forferdelig selvopptatte rot over (som nok ble oppfattet ironisk men alle korrekt forsto som narsissistisk) ville jeg (for å klargjære meg nå) påstå diverse.
Se bort i fra at jeg ville mobbe og teste wordpresses begrensninger (mangel på doble spalter for eksempel/var ikke den dustete gimmicken med polling tydelig?) og lokke flere GAkktivister til å skrive på nettet OG trolle de som allerede gjorde det (virket det?).
Mine mer konkrete poenger skulle ha vært:
At jeg liker Georg Johannesen veldig godt men ville vise det absurde i påstanden om at Dikt, defineres som når skriveren selv velger linjeskift (et poeng han hovdesakelig, tror jeg, gjorde for å mobbe vage dikt teorier og dagbladforsider samtidig).
Da ville jo nesten
ALT GA gjør
være dikt gitt
vår anarkistiske
redaksjonspraksis. (se det ble/ikke dikt av det)
At det pågår en fortielse av dikt i offentligheten. Denne fortielsen tar form av vag hyllest.
Er dette fordi dikt er et historisk(borgelig) fenomen uten plass i byråkratiets ordnede æon?
I Margenblad debatten hevdes
at folket egentlig vi ha dikt, særlig ved festlige anledninger, særlig hvis de er forståelige og handler om kjærlighet og/eller samhold men noe svikter et sted i formidlings lenken
mot
at dikt er for historien dvs. eliter dvs spesielt interesserte som er villige til å stange tanken i språket for å fange øyeblikk så verdener blir tyngre og mindre tome.
Så poenget mitt skulle IKKE være: Får jeg lov til å skrive som om jeg er ruset og selvinngrifflet? MEN: er våre lesere (som forhåpentligvis ikke bruker så mye tid på nettet) interessert i at ”vi” aktivt forsøker å dra til oss mer poesi og blir en arena for sånt i en tid der INGEN DIKTTIDSKRIFTER FINNES I RIKET!
et dikt her og der
i rikspressen er
mer som en smak/
som ikke dekker
noe
behov for analyse konflikt og ubehag
for dikt i dag
er mer som noe formelt og kjølig mellom deilig deilig støymuusikk og ekkel EKKEL konseptkunst.
Og da overser jeg fullstendig (gjør jeg nå det) at det skrives MASSE sentimental og rimbasert trad.dikt som utgis på småforlag som ”ellers” bare gir ut ræl.
Men nå er det vel ikke naudvenedegvise sånn, sa han med en stemme som klisset over av en kvaeaktig syrlighet, at kvalifiserte diktere vil ha noe å gjære med en så bikkjedrittbestøvet publikasjon som vår egen, vår alles gateavisaa.
Så la detta vær
en oppfring for å ta
spraaket i hende, og normalisere
bruk av diktvirkemidler i alle språksammenhenger,
på en hverdagslig måte,
pomp eller ei og la dikt
som egen sjanger
løses opp i generell
kulturstønad
*= Fra sammenslåingen av Blogg, ofte kalt «the greatest of the lifeboatmen» og det greske ‘poiesis’/ποίησις [poieo/ποιεω] – Forming ಠ_ಠ