Islam = kristendom: same shit, new wrapping

Frekk forfalskning

Debatten om og hetsen av Islam og muslimer fortsetter for fulle mugger i media. De blir framstilt som blodtørstige ekstremister grunnleggende forskjellige fra dannet vestlig kultur. Denne oppfatningen har ikke bare oppslutning fra rabiate rasister rundt FrP, men også langt inn i kristne miljøer, som tydeligvis har glemt alt Jesus sa om nestekjærlighet og om å kaste den første sten, og isteden dyrker sin sjåvinisme, redsel og hat. Våre idealer om personlig frihet, demokrati og likestilling blir plutselig kalt vår “kristne, europeiske kulturarv”, som nå skal være truet av fattige innvandrere fra muslimske samfunn.

Dette er en utrolig frekkhet og historieforfalskning i stor skala. Personlig frihet (både religiøst og seksuelt), demokrati og likestilling mellom kjønnene er slett ikke noe som har preget den kristne bevegelsen gjennom tidene. Tvertimot, alle disse borgerrettighetene har blitt kjempet fram på tross av sterk motstand fra kirken. Selvom Jesus og hans ord og gjerninger dras fram som favoritt-maskot i kristendommens festtaler, så er det Gammeltestamentets bitre og hatefulle holdninger som har preget deres hverdag i århundrer. Dagens liberale og dvaske kirke er bare noen få tiår gammel, og er et resultat av at den har mistet sitt grep om folks følelser og tanker i vårt moderne forbrukersamfunn, og nå må framstå mer sivilisert for å kunne få noen tilhengere på et fritt og åpent åndsmarked. Tilogmed Helvete har nå blitt avskaffet av kirken. De tidligere horror-beskrivelsene som ble utpenslet i konkrete detaljer for å skremme folk til underdanighet bortforklares nå med at det var rent symbolsk ment, som pinen ved mangelen på Gud i våre hjerter…

En annen ting som disse selvgode sjåvinistene glatt overser er at selvom de vestlige idealene er sunne og fornuftige så har de sjelden blitt fulgt av Vesten selv. Europeere har slaktet og torturert hverandre i et utall kriger, og drevet undertrykking og utbytting av store deler av verden gjennom kolonialisme. Vi husker ennå hekseprosessene, slaveriet av afrikanere i industruell skala og nazistenes Holocaust – alt i den kristne Guds navn.

Våpen…

Fokuset på muslimer og Islam er ikke gammelt. Folk og media i Vesten var ikke særlig interessert i det før Sovjetunionen brøt sammen og Den Kalde Krigen tok slutt rundt 1990. Krigsmaskineriet hos verdens mektigste imperium USA (og halehenget NATO) trengte da et nytt fiendebilde for å rettferdiggjøre sin eksistens og store del av statsbudsjettet. Krigsindustrien er USAs største økonomiske sektor, med tusener på tusener av arbeidsplasser. Lockheed, Boing, MacDonnel-Dougles, GM… Hver dag omsettes det våpen for 3 milliarder dollar og våpenindustrien er vant til profittmarginer på 20-25%. Våpnene må forbrukes så man trenger å lage nye!

…og olje

Fokuset ble satt på muslimer siden verdens største olje-ressurser finnes i muslimske araberland, som nå lå åpne for vestlig imperialisme uten konkurranse fra Sovjet. Først måtte man fjerne gjenstridige lokale krigsherrer som Saddam Hussein (først i Kuwait-krigen og deretter i den mye større Irak-krigen), og unnskyldningen var som alltid fra aggressive imperier at man skulle bringe “demokrati og menneskerettigheter” til de stakkars undertrykte innbyggerne…

Propagandaen mer enn antydet også at det dreide seg om en “clash of civilizations” mellom islam og kristendom, og fikk dermed røverkrigene til å framstå som et religiøst korstog.

Men så lettlurte er vi ikke! Hykleriet var skrikende tydelig: vestlige interesser har aldri opponert mot diktaturer og elendighet så lenge landene leverte råvarer uten å mukke, og slapp til vestlige ferdigvarer på sine markeder. Tvertimot, de har ofte jobbet aktivt for å få innsatt slike regimer, og startet/støttet statskupp mot lovlig valgte regjeringer. Kuwait var ikke heller noe demokrati verken før eller etter Saddams invasjon, det er ikke engang et egentlig land, men er faktisk den lokale emirens private eiendom. Saudi-Arabia er et land uten politisk frihet, med middelaldersk straffelov og hvor kvinner har nesten ingen rettigheter, men det er en lydig allierte av USA: de leverer sin olje og kjøper sine våpen, og da er det ingen som snakker om mangelen på demokrati og menneskerettigheter – eller deres aktive støtte til Al-Qaida og andre forbitrede ekstremistgrupper.

Tro og samfunn

Det var den politiske bakgrunnen for dagens fokus på muslimer og Islam. En annen tråd (som hittil dessverre mest har blitt sausa sammen med denne propagandaen) er diskusjonen om menneskesyn, moral og etikk i Islam og muslimske samfunn. Det er jo en interessant og legitim diskusjon. Ikke fordi islam og muslimer er eller noengang har vært noen trussel mot vestlige samfunn. Men fordi det bor flere millioner relativt nyinnvandrere muslimer i Vesten, og det har gitt en rekke mindre kulturkollisjoner i forhold til hva religion kan diktere og hva det sivile samfunnet rundt godtar.

Norge i dag er heldigvis stort sett sekularisert, og religion ses på som en privatsak som alle kan drive med som de vil, så lenge de nogenlunde følger storsamfunnets regler for borgernes rettigheter og plikter. De fleste innvandrede muslimer i Norge kommer fra land som er langt mindre utviklet industrielt og kommersielt, og hvor religionen derfor fremdeles har en mono-kulturell plass. Vi behøver ikke gå lenger enn kanskje hundre år tilbake i Norge heller, så hadde kristendommen tilsvarende monopol på åndelighet og moral som islam har i disse landene. Og dessverre finnes det fremdeles tusenvis av kristne fundamentalister i Norge, som jobber for at kirken skal gjenvinne denne tapte posisjonen.

Hvor dominerende makt religionen har skyldes altså samfunnet den utspiller seg i, og har mindre å gjøre med om religionen heter islam eller kristendom. Vi skal tvertimot se at disse som nå framstilles som motsetninger egentlig er veldig like. Like ille.

Den Strenge Far i ørkenen

Etter tusen år med kristendom (og deretter den slitsomme kampen for å frigjøre offentligheten fra den) har vi blitt vant til å tenke på religioner generelt i lys av den. At det innebærer én Gud som vet og styrer alt, og ubarmhjertelig krever blind lydighet og underkastelse, ellers venter forferdelige straffer.

 Men i virkeligheten er dette synet på religion et merkelig unntak, både historisk og geografisk. De fleste åndelige retninger tenker ikke slik, verken hinduisme, buddhisme, sjamanisme eller de mange naturreligione
ne. Det er bare i midt-østens karrige ørkenlandskap at slike ideer har
oppstått. Mange av diskusjonene i media om jødedom, kristendom og islam fokuserer på små teologiske forskjeller dem imellom, men sett i et større perspektiv er det “same shit, different wrapping”, og slik grupperes de også i religionsvitenskapen.

Disse monoteistiske religionene deler både geografisk og historisk opphav, mange av mytene og karakterene i dem (Abraham, Moses, Jesus…), og ikke minst ideologi. Vi oppegående mennesker som ikke selv er rammet av disse religionene nekter å la oss begrense til å diskutere faktisk eksistens av Gud eller ikke (og evt. hvaslags gud), men betrakter og behandler dem som enhver annen politisk/filosofisk retning, som må tåle analyser og kritikk i det pluralistiske samfunnet vi har kjempet fram. Men her må vi holde tunga rett i munnen, og prøve å være seriøse. Det er ikke noe mål å såre folk, det fører ikke til noen positive forandringer, og vi må innse at de religiøse som oftest har investert mye av sine følelser og identitet i religionen sin. “Yttringsfrihet er ikke sjikaneplikt”, som Kåre Willoch formulerte så presist i forbindelse med Muhammed-karikaturene. Vi klarer bedre enn som så:

Ferdigmat

Hva er det så ved disse ideologiene som gjør dem uspiselige for en moderne anarkist? Først og fremst kanskje det avstumpede og banale synet på åndelighet og religiøsitet som de innebærer. Det følger av deres forklaringer og regler nedfelt i bøker, og aksept av disse som eksepsjonelle og evige sannheter. Disse ble åpenbart for menneskene i en fjern fortid som en ferdig pakke fra Gud, en bruksanvisning for livet og døden, og oppgaven for dagens mennesker blir bare å prøve å forstå og følge dem best mulig.

Det er altså ikke noe fokus på at vi selv aktivt må jobbe oss gjennom en personlig vekst, hvor vi løser opp og kvitter oss med traumer, hang-ups og fordommer ved økt selvinnsikt, og dermed kan oppnå en hellig innstilling til livet, døden og verden. Tvertimot krever disse religionene at medlemmene passivt underkaster seg, gir opp sin kritiske sans og Tror heller enn å selv se, føle og forstå. Det innebærer jo å gi opp, og rømme fra de vanskelige eksistensielle problemstillingene man må gjennom for å bli voksen. Det blir for feigt og uansvarlig. Jada, det kan være krevende å bli voksen, men det er nok ikke noen løsning å late som man fortsatt er et ansvarsløst barn, og bytte ut en trygg og beskyttende mor med Gud.

Det syndige Livet

Det var den åndelige kritikken av det jødisk-kristne-muslimske kompleks. Det står ikke bedre til med den etikken og verdenssynet som følger av denne ideologien. Kampen for bøkenes evige sannheter gir disse religionssamfunnene et engstelig, nevrotisk preg. Følger vi Guds vilje, eller er det Satan som frister og lurer oss til synd? Får vi belønning, eller venter straff i form av sykdom, ruin eller Helvete? Denne anspente tilstanden skaper en generell redsel for variasjon; m.a.o. intoleranse.

Personlig frihet blir dermed en trussel: det kunne jo hende at et enkeltmenneske ved seriøs kontemplasjon kom fram til helt andre konklusjoner enn dem angitt i de hellige bøkene.

Dette kontrollbehovet gjør at naturen (og spesielt vår seksualitet) blir farlige kaos-krefter som må temmes. Monoteistenes originale bidrag til verdenskulturen er ideen om sex som syndig og skittent. Det har gitt en streng kontroll og en masse tabuer rundt kroppslige funksjoner generelt, og et fokus på intellektualisme og abstraksjoneer: ideen om Tanken og Sjelen som noe adskilt fra – og bedre enn – materien. Det har også gitt et syn på den materielle verden som noe man skal overvinne og dominere over, istedenfor en økologisk sunnere respekt med fokus på samarbeid og bærekraft.

Troen på absolutte motsetninger – den rent gode Gud mot den rent onde Satan – forplanter seg til alle deler av livet, med mentale vanntette skott mellom kropp/sinn, lys/mørke, mann/kvinne, godt/ondt.

Men det å flykte fra sine vanskelige følelser får katastrofale følger, for de blir jo ikke borte av den grunn. De blir bare liggende på ubevisste nivåer i våre sinn, verkende sår som bobler opp til overflaten og forgifter våre liv. Det er ikke tilfeldig at folk fra religiøse miljøer er overrepresentert blandt våre psykiatriske pasienter. Kulturer utenfor det jødisk-kristne-muslimske kompleks har lykkes bedre med å integrere både det gode og vonde, f.eks. kinesisk yin/yang-tenkning eller hinduismens omfavnelse av også verdens destruktive krefter, som billedliggjøres som egne guddommer og bearbeides i et rituelt fellesskap.

Motsatt av hva de selv påstår så oppfordrer midtøstens religionene dessuten til dårlig moral. Man er ikke snill og hjelpsom fordi man vil og innser at det er best for alle, men fordi man håper på personlig vinning: slippe unna Guds straff, og få Guds belønning i paradis.

Hvis vi skal tro på bøkene som disse religionene bekjenner seg til så blir konklusjonen at Gud er grusom, selvhøytidelig og hissig. Det er selvfølgelig en mulighet. Men skal man ta ideen om Gud alvorlig, så må det da være blasfemisk å påstå at noen kan kjenne Guds egentlige vilje og kan skrive den ned i bøker…?

Tunga rett i munnen

Folk kan tro hva de vil, lese hva de vil og bedrive ritualer som de vil i det private, det er et viktig prinsipp i et liberalt samfunn. Men når de trekker sine religiøse forestillinger ut i offentligheten må de tåle å bli kritisert som enhver annen idé. Da er det viktig å huske på at vi kan fordømme og forkaste disse livsfiendtlige ideologiene uten å avsky de konkrete menneskene som bekjenner seg til dem. For vi må ikke rote oss bort i ord og begreper og glemme virkeligheten: hvert menneske skaper sine egen tolkning av religion, og det finnes ikke en kristen eller muslim som godtar og lever etter alle deler av sine hellige bøker. Det er jo også bare visse utdrag av disse tekstene som er i daglig bruk, som siteres i religiøse seremonier eller brukes som rettesnor for hverdagens etikk.

“Neither God nor Master”

Kristendommens grep om folkesjela har avtatt drastisk i etterkrigstida. Det skyldes nok hovedsakelig velstandsøkningen som ga alle mat, klær, trygghet og utdannelse, og dermed mindre behov for å trøste seg med tanken om et bedre “liv” etter døden eller en allmektig Gud som på tross av all elendighet egentlig er god og passer på oss alle. Men det skyldes også tiår med aktiv problematisering og kritikk av religiøs ideologi i den offentlige debatten. Naivt trodde vi kanskje at vi hadde vunnet den kampen en gang for alle, men nå ser det ut til at vi er på’n igjen: tusener av innvandrede muslimer og katolikker fra land der religionen fremdeles har en dominerende plass har gjort det nødvendig å ta nye runder mot denne typen ideologier. Vi har sluppet løs fra protestantismens fengsel og nyter livet ute i det fri, og lar oss ikke dra inn i cella igjen av katolisisme eller islam uten motstand!

Are Hansen

For et større perspektiv på utviklingen av religiøse ideer se artikkelen “2000 år i ekstase” i GA 184