Cut the crap i multikulturalisme-debatten

I dagens debatt brukes uttrykket ”multikulturalisme” på to helt vesensforskjellige måter, og dette skaper enorm forvirring.

Dersom man med multikulturalisme mener at samfunnet består av ulike kulturer som møtes, at kulturer hele tida er i endring og gjensidig påvirkning, og at ethvert samfunn må belage seg på kulturkonflikter (som løses ved åpenhet og samvær heller enn ved fiendskap og ekskludering), så tilsie sunn fornuft og ren menneskelighet at man burde være multikulturalist. Og slik multikulturalisme er også et klart gode, alt annet ville utgjøre stillstand og bakevje.

Om man derimot i ordet ”multikulturalisme” legger betydningen at hver kultur er seg selv nok, at ingen menneskelige mål kan trumfe kulturelle feilskjær, og at det ikke er mulig for (mennesker fra) ulike kulturer å gå i moralsk dialog med hverandre, så strider dette åpenbart mot ikke bare troen på fornuften, men også mot overbevisningen om at alle mennesker har noe felles som angår hverandre. En slik ideologisk ”multikuralisme” er altså like reduktiv og farlig som ”monokulturalisme”.

Ekstremister på den rabiate høyresiden blander disse to fenomenene og avviser dem begge brutalt. Samtidig har helt andre og liberale folk kritisert vestlig politikk for å være preget av den reduktive holdningen, som altså undergraver positive kulturmøter. For eksempel har Kenan Malik anklaget Storbritannias integreringspolitikk siden Thatcher for denne slags ”multikulturalisme”. Tesen er at staten gjerne gjør vondt verre ved å forholde seg til (selvbestaltede talsmenn for) ”kulturer” heller enn til individer. At staten slik gjør kultur til noe statisk og ugjennomtrengelig, mens kulturen(e) i virkeligheten er, nettopp, i endring og under påvirkning. Man kan diskutere om Malik har rett, men å henge seg opp i hvordan han bruker ordet ”multikulturalisme” blir en avsporing fra debatten han vil vekke.

Selv synes jeg begrepet ”multikulturalisme” er blitt såpass uklart å forholde seg til, at jeg unngår det så mye som mulig. Heller snakker jeg om (på den ene side) ”kulturelt mangfold”/”kulturell inkludering” og (på den annen side) ”kulturisolasjonisme.” Da blir jeg som regel forstått fint, faktisk.

Og er det ikke ganske enkelt? Der mennesker møtes og utveksler erfaringer, er de til glede for hverandre. Der folk isolerer seg i grupper og har nok med sitt eget, næres gjensidig frykt og mistro?

Bjarne Benjaminsen

(Lett bearbeidet versjon av debattinnlegget ”Begrepsforvirring” i Klassekampen 11. august 2011)