Hva er en jøde? Hva faen er et folk?

Vinterens medieoppslag om “økende jødehat i Norge” virker overraskende. Én ting er at det høyre-ekstreme instituttet Center for Public Affairs i Jerusalem kaller Norge et jødefiendtlig land fordi regjeringen tillot seg å kritisere noen av Israels handlinger; det var ventet. Det finnes selvfølgelig masse sleipe politikere uten noen form for normal moral også i Israel, som gjerne banalt kjører avledningsknepet å påstå at kritikk av en stat sin politikk skulle være hat mot et helt folk. Pleazzze… vi er ikke barn lenger, og vi er ikke idioter.

Mer overaskende er hjemlige utspill, nå nylig fra Mona Levin. Kritikken fra Levin ble fremsatt under og etter debattprogrammet Tabloid på TV 2. Der sa hun rett ut at Kåre Willoch viser «rasisme og hat mot jøder». Mona har sett seg lei, hun synes at Kåre viser en negativ innstilling til Israel, og også mot jøder generelt. Hun ser hvordan han hisser seg opp når han prater om det, blir rød i kinnene og hard i blikket.

Jaja, mulig det. Jeg kjenner ikke Kåre. Men Mona roter noe utrolig selv. I en kronikk i Aftenposten i januar sauser hun sammen og bytter definisjoner gjennom teksten. Hun klarer heller ikke å skille Israel – en stat – fra “jøder”, et folk.

På meg virker dette merkelig. Økende jødehat i Norge? Mona snakker om frykten hun har følt helt fra barndom som  jødisk barn, og at skepsis til jøder bare har økt siden den gang. Det stemmer ikke med min oppfatning av situasjonen. I min generasjon har ikke begrepet “jøde” vært noen aktiv kategori i bevisstheten i det hele tatt. Hvem visste hvem som var jøder, var det i det hele tatt noen her? Var det interessant? Vi forbandt jøder med kristendomstimene, med Moses og gutta, og med forderdeligheter under siste verdenskrig. Men det var før, det var ikke relevant lenger.

Det er mitt inntrykk fremdeles. Jøssda, det finnes nok av sjåvinisme og intoleranse i dagens Norge, men den er i liten grad rettet mot jøder. De er glemt, egentlig. Folk har nok med å være mistenksomme mot langt mer synlige “andre”: alle innvandrerne og flyktningene med brun eller svart hud. Og spinner historier om de negative egenskapene slike folk sikkert har, ofte bygget på raske generaliseringer etter møter med enkeltindivider med slik hudfarge. Godt hjulpet av medias generelt fordreiende og forenklende støysendinger.

Huffameg, for et rot. Skal vi prøve å rydde litt?

 

Språk… og virkelighet

I hele dette mediesirkuset ligger det forutsetninger som aldri blir omtalt eller diskutert direkte. Hva faen er et “folk” egentlig? Hva er en “jøde”? Hva er en “nordmann”? Her må vi stoppe opp et øyeblikk og tenke oss om. Vi har alle en intuitiv forståelse eller føling for hva ordet “folk” betyr, men når vi begynner å se nøyere etter er det ikke lett å definere. Særlig avgrensningene av hvem som er og ikke er medlem av et folk blir umulig når vi kommer ned til virkeligheten, til konkrete individer. Hva er en “nordmann”? Er det nok å ha norsk pass? Eller må man være født i Norge og snakke norsk?  Av norske foreldre, kanskje? Hvor langt bakover må i såfall slekta være født og oppvokst her for at jeg er norsk? Spiller hudfargen noen rolle? Begrepet smuldrer allerede kraftig. Men hva med norsk kultur da? Vel, “kultur” betyr vel i grunn livsstil, og er slett ikke likt for alle “nordmenn”. En urban Oslo-mann har kanskje mer til felles med folk i Gøteborg enn med en fisker i Finnmark. Ikke engang språket deler vi, men lever med en rekke dialekter som ikke bare har forskjellig uttale, men også en del forskjellige ord.

Det er alltid noen man mener er del av et folk, men som ikke har de egenskapene man mener definerer dette folket. Omvendt er det andre som har disse egenskapene, men som ikke naturlig ser seg som en del av dette folket. Og så kan man jo være medlem av flere folk samtidig, f.eks. både nordmann og jøde.

Og her er vi ved sakens kjerne. Bevisstheten vår utspiller seg i så stor grad i en språklig verden at vi lett glemmer at dens begreper og ideer er nettopp bare dét, og ikke fysisk virkelighet. Gruppe-betegnelser har veldig fillete grenser, og blir tydelige enheter bare hvis man ser på dem med en grov oppløsning.

 

Rasen som ble borte

Det samme problemet gjelder ideen om rase. Begrepet brukes for ulike varianter av en art planter eller dyr, og har tidligere også vært brukt på mennesker. Man delte da folk inn i raser etter utseende. Det kan vel være nyttig i visse sammenhenger, men ble som kjent problematisk når man begynte å tillegge folk med et vist useende visse egenskaper. Moderne forskning har ikke klart å finne noen store biologiske forskjeller mellom en svart afrikaner og en bleik europeer. På tross av ganske store forskjeller i kroppsform, størrelse, hårtype og pigmentering er faktisk mennesker genetisk sett forbløffende like over hele planeten, langt mer homogene enn andre dyrearter 1. Det er like store forskjeller på folk innen en rase som det er på folk mellom rasene. Utseende er altså et vilkårlig valgt kriterium for å dele folk inn i raser, vi kunne like gjerne snakket om “rasen av tykke mennesker”, “rasen av nærsynte” eller “rasen av bitre og sure folk”.

På samme måte blir det umulig å definere en “jøde”. Det beste vi kan komme opp med er kanskje en kultur. For det er ikke nødvendigvis religion og heller ikke et felles biologisk slektskap. Dermed blir det meningsløst å snakke om en “jødisk rase”, og dermed kan heller ikke Kåre Willoch være rasist slik Mona Levin påsto fordi hun mener han avskyr jøder og Israel. “Jøde” er ikke en rase, i betydningen nazistene mente, eller i den tradisjonelle betydningen for husdyr og planter. Det er en kultur, et sett ideer.

Slik sett er det faktisk Mona Levin som blir rasist, i den originale betydningen av en person som tror begrepet rase har noen realitet blandt mennesker. Om Kåre Willoch tror på slike kategorier vet jeg ikke.

Skjønner? Det er utrolig lett å rote seg bort her, i varierende definisjoner, hva som er mentale konstruksjoner og hva som er konkret virkelighet. De samme problemene får vi med alle slike gruppebegreper: “pakistanere”, “Oslo-folk”, “homoer”, “nordmenn”… Det er folk som deler én eller flere egenskaper, og så lager vi lett en gruppe av dem og tillegger dem automatisk en rekke andre egenskaper, etter våre ideer om hvordan medlemmer i denne gruppa skal være. Men sånn er jo ikke virkeligheten – den består av 6 700 000 000 individer, alle forskjellige med en rekke mentale og følelsesmessige egenskaper i en uforutsigbar blanding.

 

Politikk og mobilisering

Det ovenstående kan kanskje virke som språklige spissfindigheter, men griper dessverre raskt inn i virkeligheten og får store konsekvenser. Politikere som vil skaffe seg makt bruker ofte teknikken med å male et fiendebilde av “de andre” for å få folk til å slutte opp om dem. Vi ser det hos israelske og palestinske politikere, vi ser det hos indiske politikere for å hisse opp konflikter mellom hinduer og muslimer, vi ser det i Fremskrittspartiets retorikk. Og alle gjør det samme: hvis du kritiserer deres politikk og oppførsel, gjemmer de seg sleipt bak sin gruppetilhørighet og påstår at du hater den, istedenfor å diskutere selve saken. Og ofrene? Det er vanlige folk, på begge sider. Det er sjelden generalene eller politikerne på toppen går med i blodige konflikter…

Sannheten er jo at verken jøder, nordmenn eller muslimer eksisterer konkret. Dermed kan man heller ikke hate dem som personer. Eller bruke det som en grunn til å drepe folk. Men den språklige analysen ovenfor krever jo at vi tenker litt utover hverdagen, og det er dessverre mye lettere å drive propaganda og spre enkle slagord.

Skal alle kristne være medansvarlig i politikken til George Bush? Skal alle nordmenn være medansvarlig for de pedofile overgrepene i Baneheia? Skal unge tyskere være ansvarlig for at bestefar var torturist i Auschwitz? Har unge israelere ansvar for at mor massakrerte palestinere i en av de mange imperialistiske røverkrigene? Nei, dette blir selvfølgelig absurd. Vi er alle ansvarlige for våre egne handlinger, men ikke for andres. Og ihvertfall ikke for dem som skjedde før vi ble født, da kan vi ikke engang fordømmes moralsk for ikke å ha grepet inn.

Båstenkning og primitiv sjåvinisme finner vi dessverre i alle samfunn. Muslimer skjønner ikke dette noe bedre enn andre folk, og mange av dem hater jøder pga staten Israels herjinger. Men uansett hvor luftig og uhåndgripelig begrepet jøde er, så er det selvfølgelig uakseptabelt at folk blir utsatt for trakassering eller vold fordi de bekjenner seg til å være jøder, her hjemme eller i  Midt-østen.

Mona Levin skrev i nevnte kronikk at hun synes “Norge bør sørge for at jeg skal slippe den eldgamle frykten for antisemittisme som ligger latent i min ryggrad, og som nå begynner å murre”. Når hun roper opp om generelt jødehat i det norske samfunnet vil jeg si at den ryggmarksrefleksen nok trigges litt for lett, og av feil stimuli. Hvis hun vil ha hjelp med sine  fullt forståelige krigstraumer og sin frykt så er det en oppgave for helsevesenet, og ikke noe som skal utspilles i eller styre den offentlige debatten.

Are Hansen