Konspirasjonsteoretikere og naive barn

Konspirasjonsteorier har blitt allmenn-gjort gjennom underholdningsindustrien og terrorfrykt. TV-serier som «X-Files» på 1990-tallet og 11. september 2001 har omformet det som før var noe marginalt og sært om til kulturelt godtagbare spekulasjoner. Hele tiden blir vi foret med paranoia-filmer, både dokumentar og spillefilm, om de konspirative grep som gjøres av regjeringer, millitærvesen, politi og etterretningsbyråer i den vestlige verden. Vanlige teorier er f.eks. at drapet på President Kennedy 22. november 1963, som påstått i filmen «JFK» av Oliver Stone, var en regjeringskonspirasjon, et statskupp. Eller som vi har hørt i det siste: 11. september var en konspirasjon gjort av den amerikanske regjering for å starte krig mot den muslimske verden samtidig som man villle gjøre om USA til en totalitær stat. Slike konspirasjonsteorier er vanskelig både å bevise og eventuelt motbevise. Men for å belyse deres troverdighet må vi se dem i lys av ting vi allerede vet og kan bevise. La oss se på konspirasjonsteoretikerne og deres tilnærming til det de hevder: at konspirasjoner på et høyt nivå foregår i samfunnet.

 

Militæret, politikerne og etterretningsvesenet

Konspirasjonsteoretikere anvender en forskningsmetodologi som kalles «partikularisme». Dvs. at man tar en liten del av en helhet, forstørrer den opp og gjør den ensbetydende med hele helheten. Eks. i feministisk forskningsmetodologi brukes partikularisme ofte. Allmenne problemer partikulariseres om til kvinneproblemer. Er islam kvinneundertrykkende? Vil det si at menn i et muslimsk teokrati er frie som fuglen? Forholdene i Iran og Saudia-Arabia skulle nok tilsi noe annet. Innom feminismen forstørrer man en del av problemet og gjør det ensbetydende og/eller utslagsgivende for å være hele problemet.

Konspirasjonsteoretikere gjør det samme. Men konspirasjonsteoretikernes partikularisme er ikke ideologisk, den er nesten tilfeldig, skapt av den tanken som naive barn går med. Utgangspunktet for enhver konspirasjonsteori er den barnslige og naive tanken om at det finnes orden i samfunnet.

Konspirasjonsteoretikerne tror at i yrkeslivet er alle til å stole på. Dårlige håndverkere finnes ikke i tankene til konspirasjonsteoretikere. Eks.: JFK-saken. Var det en regjeringskonspirasjon? Ble Kennedy likvidert på ordre fra medlemmer av sin egen regjering? Disse tankene baseres ut fra de løse ledetråder man har overfor Lee Harvey Oswalds forhold til det amerikanske millitæret og etterretning, det at Oswald ble likvidert av klubbeieren Jack Ruby, samt Dallaspolitiets merkelige etterforskning. Ut av disse detaljene blåses det opp en partikulært byggverk hvor man hevder en konspirasjon mellom regjering, politi, millitæret og etterretningsvesenet.

Det konspirasjonsteoretikere ikke forstår er at politikere, millitærfolk, politi og etterretningsvesenet ofte kan være like udugelige som hvilken som helst sjarlatan.  For hvor sannsynlig er det at Kennedy ble myrdet av interne individer? Det er vanskelig å tro når man vet dette er samme regjering, millitær- og etteretningsvesen som stelte i stand Bay Of Pigs-invasjonen i 1961 på Cuba, antageligvis den mest klønete og talentløse millitæroperasjonen man noensinne har vært vitne til. Kunne de selvsamme klønene av noen regjeringsmedlemmene, etteretningstjeneste og millitærstrateger være i stand til å likvidere sin egen president?

Eller for å ta et mer nærliggende eksempel: Var 11. september 2001 en konspirasjon gjort av Bush & co for å starte en hellig krig mot muslimer? Det må også være den mest klønete konspirasjonen noensinne, ihvertfall hvis vi ser på resultatet av dagens situasjon i Irak som av noen betegnes som en mye verre hengemyr for USA enn Vietnam. Og i så fall, hvorfor gå til angrep på Saddams Irak, regionens mest islamfiendtlige styre, hvor den sosialistiske baathismen slik Saddam Hussein valgte å tolke den, ga ham status i den muslimske verden som «kafir», frafallen, på 1980-tallet?

Og når har USA behøvd et angrep på egen jord (USAs første!) som påskudd for å drive krig mot andre land? Var eksempelvis Vietnamkrigen et resultat av at vietnamesere i USA kapret amerikanske millitærfly og styrtet dem inn i skyskrapere i New York? Filosofien bak det amerikanske engasjementet i Vietnam var den amerikanske dominobrikke-teorien, utarbeidet av millitærstrateger og etterretningseksperter i Pentagon, en teori som i ettertid har blitt diskreditert som det rene vås.

Hva angår 11. september står vi også overfor det sårbare faktum at CIA og millitær etterretning i kampen mot kommunisme engasjerte afghanske og ellers muslimske fundamentalister på 1980-tallet i kampen mot Sovjetunionen i Afghanistan. Vi kjenner alle til resultatet av den jobben i dag: Al-Qaida og Bin Laden. Intelligent tenking?

Et problem med etteretningsvesenet er at de eksisterer ikke alene. Akkurat som en matvareforretning så «selger» etterretningsvesenet et produkt. Ofte vil da etterretningsvesenet skreddersy sin etterretning til den vinklingen og i den politiske retning som etterretningsvesenet tror at makthaverne vil være interessert i. Et godt eksempel her er den slette jobben som amerikansk etterretning gjorde i forhold til å «bevise» at Saddam Hussein hadde såkalte millitære ødeleggelsesvåpen, noe som ennå tre år etter at USA gikk inn i Irak ennå ikke har blitt funnet. Konspirasjonsteoretikere tror at politikere, millitærfolk og etterretningsvesenet består av intelligente, langsiktig planleggende, handlekraftige og dynamiske mennesker som på null komma null kan sette i gang hva som helst og resultatet vil være rasjonelt og smidig med maksimal tilbakevirkende benefit. Kan det tenkes noe mer virkelighetsfjernt? Ut i fra de få eksemplene gjort ovenfor ser vi at det motsatte fort kan være tilfelle.

 

Yrkeslivet

Man må spørre seg om konspirasjonsteoretikere har noen slags bakgrunn fra yrkeslivet i det hele tatt. Eldre arbeidstagere som har vært i yrkeslivet i flere tiår har stilltiende lært seg dette sure faktum: Det er ikke nødvendigvis korrelanse mellom en høy stilling og høy IQ. Eks: I 1997 ble Lund-kommisjonens rapport om De Hemmelige Tjenester i Norge offentliggjort. Man kan bare overveldes over hvor mye penger og ressurser de hemmelige tjenestene i Norge må ha hatt. Telefonavlytting, ulovlig åpning av folks post, fysisk spaning; alt fra homoseksuelle til medlemmer av filmklubbstyrer til barn av antatte kommunister, ble overvåket. Men til tross for dette overflødighetshornet av midler og metoder til overvåkning av potensielle «fiender av rikets sikkerhet», hva skjedde vel ikke? De hemmelige tjenestene kunne ikke forhindre terrorangrep på norsk jord: Lillehammer-drapet i 1973 av Mossad-agenter, Kyviks bombekasting i 1. mai-toget i 1979, Nazi-likvideringene på Hadeland i 1981, bombeattentatet på Nor Moske i 1985.

Spørsmålet er: Hvorfor kunne man ikke forhindre disse terrorhandlingene med de mål og midler man hadde til rådighet? Svaret er: Enhver person som har vært i yrkeslivet vet at enhver arbeidsplass er et hierarki. I dette hierarki finnes en naturlig adlydelseskultur. Gjør du ikke som sjefen sier så får du sparken. Men hvilke kriterier stilles for å bli sjef? Visdom og intelligens? Alle yrker – postverket, politiet, millitæret, universitet, avisredaksjoner, politiske partier, NRK, hva som helst – er befengt med strebere, spyttslikkere og albuespissere som har mer ambisjoner enn intelligens. Ofte er de disse menneskene som når toppen, de som sleiker oppover og spytter nedover. Dette dystre faktum fører ofte til at overalt i yrkeslivet støter man på inkompetanse, inkompetanse og nok en gang inkompetanse.

 

Politiet

Mange konspirasjonsteoretikere har en enorm respekt for og tiltro til politiet. Her er gutta som ikke bare kan jobben sin, men også er de i stand til å lage skikkelige smidige konspirasjoner. Eks: En høyprofilert drapssak som Palmedrapet er kjent verden over. Noen har hevdet at Palmedrapet var en politikonspirasjon, at han ble likvidert av folk i det svenske politiet.

 Dette er en typisk feilslutning hvor konspirasjonsteoretikere forveksler årsak/virkning. Det svenske politiets Palme-etterforskning er en typisk politietterforskning: full av tabber, misforståelser, det vanlige dårlige håndverket. Konspirasjonsteoretikere gjør i dette tilfellet partikularisme-tabben: De fester seg ved polititabbene i Palmedrapsetterforskningen, tror at disse tabbene er et unntak og trekker deretter konklusjonen at dette unntaket er beviset for at Palmedrapet var en konspirasjon: Palme ble myrdet av politiet. Men hadde Palmedraps-konspirasjonsteoretikerne lest om kriminalsaker på generell basis ville de visst at klønete og hjelpeløst politiarbeid er selve hovedregelen, ikke unntaket. For leser man om de største og de minste kriminalsakene lokalt, nasjonalt og internasjonalt blir man fort slått over hvor dumme politietterforskerne er. Politiets inkompetanse er noe som det bør skrives et internasjonalt oppslagsverk om.

I USA, England, Russland finner man de mest groteske polititabbene når man går dypt inn i de fleste store og små kriminalsaker. Og i Norge er det nok å nevne Birgitte Tengs-saken, Fritz Moen-saken, Liland-saken, Torgersen-saken, Orderud-saken, m.fl. hvor polititabbene står i kø.

 

Barna tror

Konspirasjonsteoretikere er mennesker som er nødt til å ha tilbrakt mesteparten av sin tid utenfor yrkeslivet. Som små barn tror de på at det finnes orden i samfunnet. Politiet tar alle forbrytere. Millitæret består av dyktige soldater og intelligent befal. Overvåkningspolitiet og millitær etterretning er utrolige skarpsindige. Det er så naivt at det er til å gråte av. Hadde konspirasjonsteoretikere hatt innblikk i hvor tilfeldig, uorganisert og inkompetent forholdene i yrkeslivet er så ville de kanskje hatt grunn til å bli redde. Men situasjonen er slik jeg opplevde det en gang som barn: Vi var på epleslang og snek oss inn hos naboen. En av gutta sa: «Blir vi tatt for dette, kommer politiet og tar oss og så blir vi fengslet.» Som barn både overvurderte vi situasjonen og overdramatiserte den. De fleste av oss har beveget oss litt videre i livet på modningens vei. Men ikke konspirasjonsteoretikerne.

Geir Levi Nilsen

(Artikkelen er forkortet. For hele teksten se Gateavisa nr. 181)