Temperaturen da Jyllandsposten brenner

Den som ser Profetens øyne, går en fryktelig død i møte

Selvsagt er du møkk lei den store, stygge islam-debatten. For hver ny runde blir farsen stadig mer latterlig. Eks: Sint ung muslim Arfan Bhatti tipser Dagbladet om en lenke til en Muhammedkarikatur på PSTs nettsider. Dagbladet “avslører” dette ved å gjenopptrykke karikauren på forsida, hvorpå Bhatti i sinne arrangerer protestmarsj mot Dagbladet. Gir noe av dette mening? Kan man ikke bare holde kjeft, tenker du kanskje, heller enn å delta i dette tøyset?
Gateavisas skribent er fristet til å tenke i samme baner. Dessverre kommer han seg ikke utenom: Karikaturstriden appellerer til hans borgerplikt. Sjansen må gripes til å klargjøre premissene for et frihetlig og mangfoldig samfunn. Veien utenom fører oss lunkt ut i de stilltiende, morderiske sumper.

Lørdag 15. januar arrangerte nettverket LIM (Likestilling, Inkludering, Mangfold) en markering for ytringsfrihet utenfor Stortinget. Til tross for glissent oppmøte var jeg henrykket: Dette var den mest positive hendelsen så langt i karikaturstriden, og kanskje den viktigste demonstrasjon jeg noen gang har vært til stede på. Muslimer var blant initiativtakerne som offentlig fremholdt at vi i et fritt samfunn ikke kommer utenom karikaturer av verken religion eller menneskegrupper, at vi alle må leve med både god og dårlig kritikk, og at dette ikke er av det onde. De reagerte sterkt på at religionen ble misbrukt til å kneble medmennesker med drapsforsøk og trusler.
Som redaxmedlem i et satirisk og respektløst blad, har Muhammedkarikaturene opptatt skjebnebestemmende karakter i min bevissthet. Noen uker i 2006 grublet jeg dag og natt over dette. Problematikken gikk til margen av hvorfor jeg drev med bladutgivelse, og satte mine meningers mot på en prøve jeg fremdeles står oppe i. En presentasjon av mitt dilemma, og hvorfor jeg er så begeistret for LIMs initiativ, kan derfor være interessant.

Fahrenheit 451
Jeg har min politiske dannelse fra science fiction. Som purung antirasist gjorde Ray Bradburys roman Fahrenheit 451 («temperaturen da bøker brenner”) voldsomt inntrykk. Her skildres et gjennomsensurert samfunn, og det blir etter hvert forklart at sensuren ikke har oppstått ovenfra (ved at makthaverne har stilnet kritikk rettet mot dem selv) men nedenfra: De mange minoriteters samlede krav om ikke å bli krenket har gjort enhver offentlig meningsbrytning umulig. Til sammen utgjør alle minoritetene (etniske, religiøse, ideologiske, seksuelle osv.) en kompakt og mektig majoritet.
Bradburys varsel mot ”krenkelsesfundamentalismen” kom lenge før islam ble et hett tema i europeiske tabloider. Forfatteren er ingen nykonservativ innvandringsmotstander, han har bl.a. skrevet med innlevelse om mexicanere i USA og om tredje-verdensspørsmål. Han vil ikke den frihetlige minoritetskampen til livs – minoriteter bør absolutt slippe til i offentligheten med sine egne selvoppfatninger. Men de bør aldri få enerett på den offentlige sannheten om seg selv. Det er å bli unntatt for kritikk, og er i sin logiske konsekvens totalitær.
Jeg har lenge sett det som min borgerplikt å motvirke tendensene Bradbury retter lupen mot i sin roman. Da de lokale protestene mot Jyllandspostens karikaturer brøt ut i 2005 (mens jeg befant meg i Danmark), følte jeg umiddelbart gradene øke med ganske mange fahrenheit. Med drapstruslene og ambassadeangrepene i 2006 ble det jammen enda hetere. Min frykt var ikke for islamistiske øksemenn så mye som for et humørløst press på det offentlige debattklima. Dette presset måtte ikke få utvikle seg – det måtte uskadeliggjøres innen det ble normalisert.

Varmedød
Faren ligger altså ikke spesifikt i islam. Den ligger i at kravet om fritak fra offentlige krenkelser skal bli allment akseptert. Mye annet enn karikaturstriden kan her anføres som urovekkende tegn i tida, ikke minst den islamofobe folkevalgte Geert Wilders forslag om å forby Koranen i Nederland. (Vi må også nevne rasismedommene mot David Irving (i Østerrike) og Oriana Fallaci (i Sveits), blasfemidommene mot Oriana Fallaci og Adel Smith (begge i Italia), samt rettssaken mot Wilders selv (i Nederland). Ingenting av dette går i ytringsfrihetens favør). Karikaturstriden tydeliggjør dog klart Bradburys poeng om at totalitær tenkning kan begynne nedenfra. Det er en ekkel strid, utrivelig for frihetselskere, men desto viktigere er det å utholde presset.
I et pluralistisk samfunn må vel enhver religion, enhver ideologi, enhver idé, forvente å bli karikert hver eneste dag? I hvert fall om det dreier seg om en sterk idé, som får folk til å ta stilling?
Den eneste måten å stoppe temperaturstigningen mot fahrenheit 451, sto for meg i å formidle dette overordnede perspektivet også til de krenkede muslimene. (Andre debattanter syntes å drømme om en annen, åpenbart menneskefiendtlig og kontraproduktiv, løsning: Å kaste muslimene ut av landet. Her fant jeg like lite felles grunn som overfor de misforstått islamo-solidariske). Fredens premiss er frihet. Mellommenneskelig respekt og fri debatt hører sammen. Moskéens regler kan ikke gjelde for den offentlige diskurs, liksom det selvsagt heller ikke gjelder andre veien. Ærbødigheten fra moskéen, og høfligheten du forventer av naboen, kan du ikke kreve å gjenfinne i alle aviser og tidsskrifter.

Dilemmaet
Dilemmaet er: Jeg står overfor krenkede mennesker jeg ikke ønsker å støte fra meg, men tvert imot trenger å komme nærmere. Fornyede «krenkelser» får da neppe den ønskede effekt. Samtidig vil jeg fremheve «retten til å krenke» en idé: Jeg tror ikke at idéer (i motsetning til personer) skal vernes fra omtale på noen som helst måte, og vil derfor ikke gi etter for de krenkedes krav. Holdes islamkritikken tilbake vinner Bradburys dystopi terreng.
GA-redaksjonen kom opp med flere morsomme løsninger på problemet (i Gateavisa 1/06 og 1/08, se www.arehansen.net/gateavisa/), uten at det har tildratt seg særlig offentlig oppmerksomhet.
Muslimer behøver slett ikke like Jyllandspostens karikaturer. Vi kan ikke engang i ytringsfrihetens navn kreve av andre at de skal gå inn for ytringsfriheten. Men vi kan oppfordre til det: Engasjement for ytringsfrihet og åpenhet er den eneste veien til inkludering og mangfold. Reell ytringsfrihet er ikke bare et gode gitt av Staten, men et ideal for et levende samfunn. Reell ytringsfrihet er avhengig av at mennesker ønsker den og er villige til å slåss for den. Helt siden 2005 har jeg håpet på et tydelig ”muslimsk initiativ” i denne retning, hvor en dypere forståelse av fri offentlighet ligger til grunn. LIM har her prestert denne fantastiske, helt nødvendige nedkjølning fra ”temperaturen da Jyllandsposten brenner”. Endelig løsner det, problemet piner meg ikke like sterkt på kroppen, det pluralistiske samfunn er innen rekkevidde igjen!

Noen selvfølgeligheter til slutt, for å oppklare eventuelle misforståelser: En konstruktiv debatt handler selvsagt om mer enn bare karikaturer, den dreier seg også om kunnskap, analyse, vilje til å lære. At alle parter får komme til orde, så ordskiftet ikke innskrenkes til en gruppes hetsing av en annen, er essensielt. Men alt dette er en utvidelse, ikke en innskrenkning, av den frie debatten.
Det er dessuten helt riktig at den muslimske frustrasjonen har flere kilder enn akkurat disse karikaturene (asylsøkere og innvandrere behandlet som tollgods, krig og utbytting i Midtøsten, politivold…). Alle anstendige mennesker bør skjønne at dette ikke får vedvare. Men det er ingen grunn til å kue den offentlige meningsutveksling. Ingenting godt kan komme ut av å innskrenke den reelle ytringsfriheten.

Bjarne Benjaminsen