Jesus og fariseerne

Bokomtale:
Markusevangeliet, Matteusevangeliet, Lukasevangeliet, Johannesevangeliet

«Gjør vann til vin, gjør vin til blod, gjør blod til god tro! Ha Ha!»

”Ve dere fariseere! Dere er jo så glad i å sitte på æresplassene i synagogene og bli hilst med respekt når dere går over torget. Ja, det venter en alvorlig dom på dere. Dere er akkurat som graver som ikke er synlige lenger. Mennesker går forbi dere uten å være klar over den elendighet de passerer. (…) For dere knuser mennesker under umulige religiøse krav – krav som dere aldri ville tenke på å etterkomme. Ve dere! Dere er nøyaktig lik forfedrene deres. De drepte profetene. Mordere! (…) Dere skjuler sannheten for folk. Dere vil ikke akseptere den for dere selv, og dere hindrer andre, så de ikke får en sjanse til å tro.”
Fariseerne og lovekspertene var rasende, og fra nå av kom de stadig med en mengde spørsmål til Jesus. De forsøkte å lure ham til å si noe som de kunne arrestere ham for. (Luk. 43-54)

Har du som jeg vokst opp med f.eks. kristendomsundervisning i skolen, konfirmasjon, en religiøs bestemor osv. kjenner du allerede de fleste episodene fra nytestamentets evangelier. Jesus helbreder den blinde, Jesus gjør vann til vin, Jesus metter fem tusen, Jesus lar de små barn komme til seg, Jesus vekker Lasarus fra døden, Jesus fødes i en stall, Jesus dømmes og korsfestes, m.m. Men har du forsøkt å lese evangeliene rett gjennom, som om det var første gang, uten en prest til å preke og tolke for deg? Å lese de fire eldste evangeliene med åpne øyne gir en ganske annen opplevelse enn den du får presentert i små moralske småstykker i kirka.
Hovedpersonen, Jesus fra Nasaret, er i årenes løp blitt gjenstand for så meget fortolkning og allusjon, at han kan trekkes frem som representant for et hvilket som helst ideal. Det fins en Jesus for alle, for munk og kriger, eksistensialist og pietist. Men her sitter jeg og lar ham møte meg direkte i kildene. Jeg tar ham imot som en karakter fra en bok, jeg leser Bibelen som jeg leser en hvilken som helst tekst for første gang. Uten fordommer, ikke sant?
Jesus er denne pussige fyren som sier han er Menneskesønnen, og som ber folk legge alt til side, forlate sin far og sin mor, og komme med ham. Overhodet ingen representant for familieverdier, det kan slås fast med det samme. Disiplene legger ned sitt arbeid og følger Jesus i tykt og tynt – men må gang på gang irettesettes fordi de ikke fatter poenget. Disse gjentatte scenene hvor Jesus overhøvler disiplene blir etter hvert ustyrtelig komiske, til tider sitter jeg og brøler av latter. Det slår meg at sammenlikningen mellom Jesus og Sokrates, Jesus som viderefører av den dialogiske tradisjon, slett ikke stemmer overens med figuren i nytestamentet. Her handler det om tro, om at personen Jesus Kristus er helt unik og at ingen gamle regler gjelder, ingen andre hensyn teller, når Jesus K. først har entret scenen. Disiplene feiler gang på gang i å la denne overbevisningen overta dømmekraften deres, de glemmer stadig vekk at svaret er enkelt: Jesus Kristus. Og kjeftes huden full for det.
Og så har vi fariseerne, de jødiske skriftlærde som stiller seg skeptiske til at den nye messias er her. De fritter Jesus ut, og ber om bevis for at han er Guds utvalgte. Men Jesus nekter plent, han vil ikke engang snakke med slikt folk. Selv om han nettopp har utført mirakler, og dette vitterlig er grunnen til at folkemengden hyller ham, vil han på ingen måte gjenta bragdene i fariseernes påsyn. Fariseerne er ikke verdige, de er for kritiske og selvsikre. Jesus – dialogens mann? Her er lite som peker frem til den hypotetisk-deduktive metode, det er iallfall sikkert.
Etter en moderne målestokk kommer fariseerne klart bedre ut enn Jesus, er du ikke enig? Fariseerne etterprøver kjensgjerningene med sin fornuft, og for dette møtes de av Jesus med forakt og forskjellsbehandling.
Men hva er dette for slags lesning? Skal man ikke la hovedpersonen nærmere innpå seg enn dette; skal man bare dømme ham med sin snusfornuft uten å ta innover seg hans indre motiver? Og hans livaktighet? Dette er tross alt mannen som har fått meg til å brøle av latter. Han både utfører mirakler og skaper begeistring hvor enn han kommer, så usympatisk er han da ikke?
Evangeliene har en trumf: Jesus er seg selv, han følger sin indre gnist, og blir en likandes kar til slutt. For hva er det fariseerne krever? At Jesus skal bevise hvem han er, hvorfor han gjør som han gjør? Jesus er den han er, det er hans poeng. Trenger man å rettferdiggjøre sitt liv på forhånd, i henhold til regler og forskrifter? De grunnleggende valg i livet, må de være ”fornuftige”? Dersom jeg er nødt til å legge ut på en reise, for eksempel, for å komme meg bort, for å finne ut av livet, for å …, for å…, hvorfor? Jeg vet da ikke, jeg vet bare at det er dette jeg må gjøre. Livet kommer først. Ingen fornuft, ingen rettferdiggjørelse, ingen gyldige regler, om man ikke først lever. Skal man rettferdiggjøre en forelskelse, en lengsel, en opplevelse av livsgåten? Om jeg elsker skjønnheten i dette treet utenfor vinduet mitt, trenger jeg å redegjøre for hvorfor? Er ikke alle slike krav å vrenge tilværelsen? Står ikke en slik forventning til den hypotetisk-deduktive metode i motsetning til livet selv?
Fariseerne er ikke ute etter dialog, men i å kvele en livsimpuls allerede ved fødselen. Det er et misbruk av den kritiske sans. Slik er iallfall Jesu bedømmelse av dem.
Så spør vi en gang til: Er Jesus dialogens mann? Han krever at fornuft og dømmekraft legges til side, derfor er det på ett plan lett å svare definitvt nei. Og dermed den negative del av virkningshistorien: Vi kapper hodet av alle vantro! På et annet plan: Tja, hvorfor ikke? Jesus appellerer til noe i oss som går forut for dialogen. Til å følge sitt indre kall, til å være et menneske til stede i verden. Dette er da en forutsetning for dialog i det hele tatt? For å møte andre mennesker på like fot? Derav den positive virkningshistorien, hvor Menneskesønnen ikke bare er Jesus Kristus, men hvor hvert enkelt menneske deler denne uvurderlige livsimpuls. Gnisten av Gud er i oss alle, fordi vi er. Og fordi vi alle tar del i Gud, i sannheten og livet, er det verdt å lytte til hverandre. Ingen vei til sannheten går ved å kappe hodet av sine meningsmotstandere.
Disiplene får kjeft, ja, men historien var ikke like god (og brølende morsom) uten dem. De er hvem de er (selv Judas, forræderens, indre overbevisning teller med). De følger mesteren, de gir opp sine tidligere liv, men følger dermed samtidig sine egne kall.
Så Jesus kan glitre til. Ikke dermed sagt at jeg behøver å like ham hele tiden. Vel? En og annen fariseer var (og er) kanskje oppriktig nysgjerrig?

Bjarne Benjaminsen

Billigbokleser