Gateavisa møtte Jono el Grande på Café Arte, og lot ham ta opp sine tanker på mp3. Jono har ikke gått den vanlige skolen, men er stort sett autodidakt på det meste. Han fikk landsdekkende oppmerksomhet på begynnelsen av 00-tallet fordi han var en del av «den nye vinen», kunstnervennene til Ari Behn. Musikeren gir leserne et lite kurs i hvordan man kan slå seg opp og fram som undergrunnskomponist eller «Hvordan gjøre hell og lykke ved å organisere abstrakte lyder i konflikt med institusjonene». Opptaket ble gjort for et par år siden, men har ikke blitt transkribert før nå pga. latskap i redaksjonen.
Jono i dadistisk positur. Foto: Adam Holtrop
Det er like greit å si først som sist at det sier seg selv at det å gjøre hell og lykke eller det å slå seg opp og fram er ensbetydende med å ha kontakt med samfunnet, underforstått en viss form for institusjon. Man slår seg ikke opp og fram på en øde øy. Derfor er det en selvmotsigelse i det jeg sier: hvordan slå seg opp og fram uten institusjonenes velsignelse.
Hvordan slo Robinson Crusoe seg opp og fram? Det var først da han kom tilbake og fortalte historien i samfunnet. Det finnes en annen vei enn den vante. Den vante veien er enten å bli en selvlært rocker, som handler om å ta avstand fra foreldregenerasjonen og surre rundt med tre grep og være imot samfunnet på en veldig stereotypisk måte, det er den ene veien å gå. Spille punk. Eller rap eller hip-hop. Nå er det blitt litt flere alternativer. Og så er det det andre alternativet, som er å adlyde foreldregenerasjonen ved å bli en skolert musiker fordi det foreldrene dine har sagt var riktig når du var liten.
Det er de to stereotypiske retningene musikere som regel går og derfor så reproduserer de bare uttrykkene om og om igjen. De klassiske musikerne blir akkurat som man forventer de skal bli og rockemusikerne blir sånn som forventes av dem, men med litt avarter. Det er reproduksjon av ungdomssosialisering som er kjernen i all musikk man ser i dag. Jeg gjentar: reproduksjon av ungdomssosialisering.
Når det gjelder også disse popstjernene som Maria Rodondo og sånt noe, så er det tensingdamer og karaokedamer. Ære vare dem, de er søte og kule, men hvor blir det av geniene? Hvor blir det av de som klarer å mikse kategorier, de som klarer å mikse sjangere, de som klarer å bryte visse grenser? De ser du sjeldnere og sjeldnere av en eller annen merkelig grunn selv om alt gjøres mer og mer tilgjengelig. MySpace er en ting, en annen ting er faktisk tilgjengeliggjøring av Cubase og programvare som gjør at alt blir usedvanlig mer kategorisert. Det er mulig for faenmeg et godt gammaldags rasshøl å bli samfunnskomponist.
Før var det bare en viss elite som kunne bli komponister. Hvordan kan man komme seg videre? En ting er å forstå at man må gi faen i ungdomssosialisering. Drit i de kodene som hang ved deg som barn. Det er jævlig vanskelig, vanskeligere enn man tror. Du har klart det, jeg har klart det og noen andre har klart det. Cluet er at man må..Hva er det som skjer i ungdommen? Jo, man ser et idol foran seg og så tenker man: jeg vil bli som det, jeg vil bli som mitt forbilde. Jeg vil også ta en gitar frem og synge, jeg vil også rappe, jeg vil også spille fiolin. Poenget er, hvordan kan man komme seg ett steg videre fra de greiene der? Hvordan kan man bli sitt eget idol, for å gå litt lenger inn i det dype jungske og freudianske universet her. Hvordan kan man bli sitt eget Superego eller Overjeg?
For å si det slik, Dolly Parton sa: «folk kommer ikke på konsertene for å se meg, de kommer for å se meg være dem». Det er idolet eller forbildets rolle å være den fansen ønsker å være, men som de ikke klarer å være. Hun er inkarnasjonen av deres drømmer. Hvis man kan være inkarnasjonen av sine egne drømmer som artist. Det er det f.eks. Dolly Parton eller Bozie, Stravinsky og Zappa også var, uten at de gjorde et nummer ut av det. Vi har kanskje ikke bevis på det jeg sier nå. Men de var inkarnasjonen av egne drømmer eller for å si det på en annen mate, de var sitt eget idol.
Og det er jævlig viktig. Da kan man skape seg en rolle først. Hva er det jeg vil være som er overdådig og går over min fatteevne, det er viktig. For hvis man tenker: hvem vil jeg være? Som naboen, den og den? Det må man ikke gjøre. Man må lage et utopisk forbilde og deretter jobbe for å fylle den rollen, man må skaffe kunnskapen som skal til for å fylle rollen man har skapt. Og det krever sitt. I mitt tilfelle dreier det seg først og fremst om å lage et skjelett, eller en skisse til en opera og ideen om det store geniet av vår tid.
Idéen om Jono el Grande baserte seg på ideen om å skape et fullstendig Overjeg over Jon Andreas Haatun. Det innebar at jeg ikke kunne skrive, jeg kunne spille litt gitar, jeg var 19 år. Jeg kunne spille munnspill, men jeg kunne ikke noter. Så fant jeg ut at jeg skulle bli noe større, det er nemlig noe som heter “it’s not how good you are, but how good you want to be”. Jeg ville være idealbildet, mitt eget idol.
Jeg skrev en prosjektbeskrivelse og søknad om penger på grunnlag av å få støtte til en opera. Dette var i 1996. Det var ingen som skrev nye operaer. Det var obskurt og dødt materiale. NRK fikk nyss om at en rar 21-åring på Majorstua skrev opera. Jeg ble intervjuet av NRK radio. Jeg takket nei til Kulturoperatørene, fordi det var for tidlig i prosessen. Poenget er: søk støtte. Jeg var god til å skrive og søke støtte. Faktisk selge inn en ide.
Og så fikk jeg go for det, og så gjaldt det bare å jobbe iherdig for å få kunnskapen til å bevise at jeg kunne gjøre det. Det ble som en inspirasjonskilde, et ultimatum. Når alt kommer til alt ble det faktisk aldri noe av operaen. Derimot skrev jeg alle verkene. Operaen kom på papiret. Den het “A gangrene hangover” eller “En koldbrannsbakrus”. Den handlet om en kvinne som bodde i en vindmølle der hun lagde mel og brød av meldrøyebefengt korn. Det som er saken er at når du spiser meldrøye, som er en slags sopp på korn mer kjent i oldtiden enn middelalderen…de som spiste det fikk koldbrann i tarmene. Det som skjedde var at man råtnet på rot: man råtnet innvendig. Tarmene begynte å råtne og i prosessen før man døde. Sakte fikk man også hallusinasjoner. Og hele historien begynner når hun har drept alle fordi de har spist brødet, og så spiser hun det selv, og så er hun den siste personen igjen i denne verdenen der handlingen foregår. Og så begynner hun å få hallusinasjoner mens hun er døende, og i hallusinasjonene fremtvinger hun en mystisk skikkelse, en slags dverg, et fantasifoster som hun innbiller et seksuelt forhold til. Historien utspiller seg bare mellom de to i toppen av vindmøllen, og det er bare hun som prater med seg selv. Så ender det med at hun råtner, skrumper inn og dør.
Denne operaen ble aldri noe av, og det var fordi jeg ikke var god nok til å skrive noter på den tiden. Jeg hadde noen gode ideer, men faktisk ikke den teoretiske kompetansen til å formidle dette til de utøverne som var kompetente nok til å formidle det. Jeg hadde hubris: ideer over evne, langt over evne. Jeg hadde én øvelse med bandet Grand horse i 96, og de fikk hakeslepp. De synes det var for mye noter og arbeide, og dårlig skrevet. Musikken var god vil jeg si, men for dårlig notert. Det er stor forskjell på dokumentasjon og det man hører i hodet. Så jeg fant ut at jeg måtte bli flinkere til å skrive, så jeg jobbet med det og deretter. Poenget er at disse verkene i denne operaen likevel ble fremført og spredd utover følgende utgivelser: Utopiske danser, Fevergreens, Rune Gramofons Money Will Ruin Everything og den nye plata jeg jobber med nå som blir utgitt senere (Neo Dada, utgitt mars 2009). Nye verker som er rekomponert og er en del av en gode gamle meldrøyeoperaen.