Øyvind – en norsk mann ser verden

Grei funkis

Når menn gjør det skarpt, lar de gjerne livets regi bale på seg: Ganen blir fordringsfull, minene leker komplekse spill, ny kone kommer oftere, stemmen lyder som nedlatende sukk osv.

Ikke sånn med Øyvind Østerud, priset samfunnsforsker og offisiell maktutreder. Han forblir grei funkis. Han ligger unna upastøriserte oster med vanskelige navn og gjør seg ikke professoralt uflidd med vilje. Østerud har sperre mot et rikt utvalg moderne fristelser, særlig den å skulle jetfly flere tusen kilometer bare for å si såvidt hei til noen. Ryfylke-ferie og ingen upraktisk Panamahatt kan stå som bilde av en staut mann. Lydhør for det artige, selv ingen stående komiker, en skjønnånd for dem som kommer helt innpå, kar for uvante rapti. Seriøs er det flate ordet som ikke passer. Han trer i disse dager tilbake etter år som formann i det norske vitenskapsakademi på Drammensveien, der Gateavisa aldri vil slippe inn.

Nest beste menn

Videre fra våre kilder i dunkle bakgater: Som barn av den norske grålysningen er Øyvind Østeruds innerste knyttet til hverdagslivets gjennomsnittsmenneske. Men med årene har han altså plent måttet innse at han hører til blant livets nest beste menn. En kolossal kondis i sin bredt opplyste hjerne har plassert ham. Blikket vitner om penetrerende innsikter. Østerud har det også i beina, som er moderat hurtige. I.58, og noen tiendeler på 800 meter baneløp holder til et tålelig selvbilde og er klart for svakt for allmenn interesse. Han er ulik sin forgjenger Johan Galtung, som fortsatt er kronisk på ferde i verdenssamfunnet og stiller interkontinentale diagnoser i steget. Lik Galtung, er Østeruds fremste spesialitet kollektive konflikter mellom  mennesker, og det igjen er jo smitt & smule i hele verden. Nå venter vi på ham utenfor Hjelmsgate 3.

Glommas bredd

Og der han kommer, ser vi godt hvor han kommer fra. Kroppsspråkets sleng mer enn dets schwung forteller. En flatbygdet barskhet henger i selv etter mange tiår på hard asfalt. Og det smaker fugl på norsk å se en senior samfunnsskikkelse holde på sin vri fra unge år. Østeruds herkomst er ved Glommas bredd ytterst på Årnes.

Vi klatrer sammen opp i spisestedet.

ØØ: – I mitt barndomshjem var det høyt under taket og kort vei til den store verdens begivenheter. Jeg vokste opp i en liberal og kraftfull atmosfære, preget av impulser fra det frisinnete Venstre. Det og Eidsvoll Landsgymnas var ingen dårlig start på livet. Siden møtte jeg min eneste kone  noensinne under begges ferietur til Israels kibbutzer, etter å ha gjort meg kjent med Europas midtpunker. Nemlig, dere bygutter!

Store spørsmål

GA: – Hjemme her, Østerud ? Som du ser, forlyster vi oss med enkle midler, og som du vel hører, tenker vi så høyt vi bare kan. Og de store, verdslige spørsmålene gir seg selv til en som deg: Hvordan rår makta på jorden? Hvor ille står det til for klodens elendige? Og finnes en resept for bedre tider? Spørsmålene stilles med naturlig autoritet. Gateavisa ser universelt på tingene tvers gjennom redaksjonens rotfeste her i gata. Vi har praktisert de to spor lenge før det ble planke å snakke om dette. Fra vårt ståsted er det utsyn i alle retninger. Ja, er vi ikke dus i å tenke stort, du med ditt og vi med vårt?

Hjelmsgate faller i smak, og Østerud riktig drøvtygger dagens vegetare porsjon fra vårt nyoverhalte kjøkken.

ØØ : –  Ubetinget hjemme! Honnør til dette fristed en veistump unna et arasjonelt varerush i ørkesløse handlegater. Det gir samtidig tenning å senke seg i fortapte møbler sammen med den enslige retten på menyen.  Det hele står seg som mal for allmenn livsstil. Så til spørsmålene !

ØØ: –  Høyprofilerte tall peker oppover. Folk lever lenger, og levestandarden øker. Men gjennomsnittene skjuler mer enn de opplyser. De økonomiske ulikhetene øker tildels dramatisk, både innad i land og mellom land og kulturer, og allmenn forverring av livsvilkårene er et levende spøkelse. En klar avdemokratisering av det internasjonale samfunnet preger utviklingen, der marked og lobby tar over, mens verdens eliter godter seg. Hele folk reiser seg i opprør, for siden å måtte bøye nakken på ny.

Skeiv makt

Gateavisas redaksjonelle idé er som kjent å beruse sindige folk med grønnsakmiks, røyke dem ut med bordets halvfulle askebegre og lede dem i zikk-zakk til ytringer a la våre. Dette for å demonstrere hvilken kraft som ligger i det skeive. Og her og nå virker vår cocktail. Østerud er tilstrekkelig spritet opp og innfrir halvfems med en vekkende tilstandsrapport om en verden i ulage. Det var som vi ante: Mannen har flust i reserve.

GA: – Vi er nesten rørt til klump i halsen av dine takter. Men din stemme er ikke riktig høy nok. Hev den! I dette frie hus trenger ingen engste seg for å rope ut. Vårt tema er ikke lavmælt, det er en katastrofe som hender hele tiden. En fatal råhet slår mot menneskeheten. Du kjenner jo til hele den fordømte greia. Sola er ikke for alle. Det har egenverdi at nettopp du sier det. Folk i skyggen roper på lysere tider.

Under hard himmel

ØØ: –  Jeg sier:  Krig, vold og nød, undertrykkelse og fornedrelse, terror og motterror er dagens orden og brutaliserer menneskene. Vi lever under trykket av en internasjonal finanskapital uten ansikt og en politisk økonomi uten påtrengende samvittighet. Den lille manns rolle er ofte å forsvinne bak de store tallene og de dystre hovedtrekkene. Minoriteter kjeppjages og trengende mennesker drives  på flukt. I verdens våpensmier er det full pinne. Med Bjørneboe: Livet leves under en hard himmel.

Men også: Verden nå er mindre farlig enn for bare en generasjon siden. Væpnete konflikter direkte mellom stormaktene kan være en saga blott, simpelthen fordi det ikke vil lønne seg for noen av dem. Men deres utrettelige kniving om geopolitisk innflytelse fortsetter og har sine ødeleggende sider. Nye maktsentra gjør seg gjeldende og hever sine borgere fra destitusjon til glimmer av håp. Kina og India har i dag en fremgangsrik mellomklasse som teller henimot 2 ganger Europas befolkning.

Gateavisa spør om det som kommer

Umulig å vite

ØØ: –  Umulig vanskelig å si hva fremtiden vil bringe. Jeg nærer dyp skepsis til prognoser og extrapoleringer, også i regi av hyperinformerte eksperter. De tar som oftest helt feil. Dyptgripende tilfeldigheter og uforutsette hendelser kan nettopp ingen vite om på forhånd. I mitt bilde er verdens videre skjebne verken her eller der. I det lange løp kan det gå begge veier, eller endringene kan flate ut. Kina er et godt eksempel. Hvert år skjer 60.000 dokumenterte opprør i stort og smått på den kinesiske landsbygda, og de slås ned med robust myndighetshånd. Mandatet kommer fra den svulmende middelklassen i byene og den årlige økonomiske veksten på ca 10 prosent. Hva neste Kina og de internasjonale ringvirkningene, hvis denne utviklingen stopper opp? Ingen vet!

GA: – Også vi må melde pass akkurat her.

Faen heller

ØØ: – Det er i og for seg godt gjort ikke å bli fly forbanna på verdens utskeielser. Men hvor fruktbart er det å gå rett i full skjæring? Vær utålmodig, menneske, er en OK arbeidsregel. Likevel har ikke alle Gateavisas kapasitet til å hisse seg opp og kaste den første og beste bløtkaken i kampens hete. Selv har jeg en viss sympati med den frie agitasjon, som ikke legger bånd på seg. I min tilværelse må jeg imidlertid la meg sjenere av et kravstort embete og tjene brødet med profesjonell stamina. Og der jeg er, fremmer ingen sin sak bare ved å slå i bordet. Det må være hold i knyttneven.  Det gjelder å undersøke og tenke seg frem til en posisjon som sitter og setter gode prosesser på sporet.

Jeg sto friere før, uten å være i nærheten av Gateavisas nivå.

ØØ: – Et råd: Hold styr på nyansene og vit forskjell på hva som er skrekkelig, og det som er på bedringens vei. Dogmatisk svermeri for det elendige er noe annet enn den gode strid for det man tror på. Fred, frihet og menneskeverd er sammensatte størrelser, og veien dit krever tålmodig arbeid og grundig innsikt. Jeg aner en faenskapsdyrkelse i Gateavisas linje. Men jo mer faenskap, desto mindre å glede seg over. Hva med en liten brøkdel saklighet i det enkle regnskapet? Se hen til Arne Næss, som har formulert dette for både liten og stor. Kom igjen!

GA: – Det med regning er ikke vår sterkeste side.

En pekefinger

ØØ: – Blås nå i det. Som lærer sier jeg dere: Hør etter, elever!

Autoritet uten verdig formål er en selvmotsigelse; det betyr imidlertid ikke at enhver autoritet faktisk er nonsense, Gateavisa!! Det er den perverterte autoritet som er illegitim. Og det gode sinnelag som i praksis ikke gavner noen, er en dårlig venn.

Historiske erfaringer fra alle steder viser at fremragende vilje ofte bærer med seg en uviss fremtid, og at selv prektige gjerninger kan være vorspiel til store bjørnetjenester. Moralen er å utvise skeptisk refleksjon rundt mulige konsekvenser, før man setter i gang. Selv ønsker jeg å fungere som et velinformert og åpent tvilende menneske, ikke som frontkjemper for upraktiske visjoner.  Beklager hvis dette sårer husets illusjoner. La et kjølig hode lede tanken, gjerne gjennom en tilmålt kanal i hjertet.

GA: – Vi ønsker å forbli varme i toppen!

ØØ –  Jeg har kjempet mine slag rundt disse problemstillingene. Da jeg i 1980 tiltrådte professoratet etter Galtung, anså jeg det nødvendig å ta mine skolerte kolleger i skole. Såpass! Delvis særnorske idealismer hadde grepet tak i faget fredsforskning og styrt det mer etter politisk tendens enn gjennom uhildet samfunnsvitenskap. For mange etiske postulater og for få dokumenterte sammenhenger. Det var som om hypotesene i starten ble forvekslet med holdbare konklusjoner i finalen. En sann metodisk blunder, kan man si. Det gjaldt å dempe fagets sinnelagsetikk og styrke konsekvensmoraliteten i det. Og mellom hjertelag og hjernebark, finnes en tredje vei. Den er god som noen, med reelle utsikter for fremskritt i fag og felt, basert på det beste analyseverktøy vi kjenner og med sikker sans for faktums tale. Heller ikke forskere har rett til å se bort fra det snusfornuftige prinsipp, om at resultatene teller tyngst. Det ble harde slag med ondt blod som fløt den gangen. Nå er det bare uskyldige holdemerker tilbake – sammen med flere forskningsresultater som ledet galt av sted. .

GA: – Du nærmest valser over det dyrebare og ideelle ! Ja, du virker herdet av dine akademiske kunnskaper. Hva med litt bløt omtrentlighet, Østerud?

ØØ. – Ikke noe for meg !

Europa på tvers  

GA: – La oss ta vår egen verdensdel. Og vi spør straks: Er det sant det vi hører, at du går inn for å senke grensebommene og gjeninnføre valutaveksling i den europeiske sonen? Sjokkerende, i tilfellet! For Gateavisa og vår handlingsrettete venstreside forblir utfordringen å rive ned gjerdene og pushe den frie flyt. Rollene er byttet, Østerud: Du sitter fast på tvers, mens vi seiler galant i strømmen.

ØØ: –  Feiende formulert og pinlig lettvint tenkt. Det jeg forteller, er at den pan-europeiske union med årene er drevet for langt. Og vi er forledet til å tro at stadig dypere og bredere integrasjon i Europa uten videre er en god ting: Gamle fiender har funnet hverandre til gjensidig nytte. Krig i Europa hører nå historien til. Sammen står vi sterke i forhold til resten av verden osv.  Retorikken er god, lik som hensikten er det. Men ambisjonene tar overhånd. Europas land og folk kan ikke styres over én lest, som om alle er like. Forskjellene dem i mellom er grunnleggende og historiske. Utøvelse av overnasjonal makt under disse omstendigheter funker ikke godt, all den stund de styrende instrumentene ikke er tilpasset Europas høyst sprikende realiteter. Og selv om stadig nye stater søker lykken i EU, tåler ikke de svakeste i gruppen det intime fellesskapet og havner på kjøret; som dere vil si. Dette er ikke god samfunnsbygging over landegrensene. EU eksisterer og kan selvsagt ikke avskaffes. Jeg anbefaler samling rundt den opprinnelige kjerneidé.

GA: –  Du forblir på tvers!

Land på kjøret

ØØ: – Jeg er ikke ferdig: Når EUs mektigste medlemsland gir førstehjelp til sine forbundsfeller, blir det ytterligere synd på pasientene og bedre kår for hjelperne. Det velstående nord må jo plassere sine pengebinger, og det skjer til god rente i de ringere stilte landene i sør. Bare spør Europas største banker. Resultatet er at Europas sørflanke får penger mellom hendene de ikke eier og lever over evne og bruker dem opp. Så kommer likevel regningen, som er i form av kutt i levestandard og velferdsgoder, som begge kalles nødvendige reformer bestemt av EU og det internasjonale kredittvesen. Da tyr folk til gatene, som vi ser. Slik er det i grove trekk, tilpasset Gateavisas måte å si tingene på. Utenforlandet Norge klarer seg forøvrig uansett, stinne av cash og hell som vi er.

En liten ting å nevne, kanskje:  Som gymnasiast vant jeg en stilskrivingskonkurranse med tema Europa og fikk sammen med 18 andre skrivende ungdommer fra like mange europeiske land en studietur i premie. Turen gikk til Europa-samarbeidets hovedinstitusjoner, og vi ble gjort stas på av vertskapet rundt omkring. Jeg fikk etterhvert nok av all den Euro-svada vi fikk høre. Siden har min skepsis ligget der.

Dette rekker fra min side.

Svin på skogen

GA: – Ikke fra vår! Nasjonalstatene i Europa har sine svin på skogen. Radikal høyrepopulisme og svart ekstremisme truer og krenker  minoriteter og særlig sårbare utgrupper. Bare et samlet Europa kan tukte utvekstene fra utsiden og beskytte de akutt trengende rettslig og politisk. Det er en ny og viktig rolle. Vi planlegger et Gateavisas Europa-nummer – «Vi for EU» – hovedsakelig av denne grunn.

Og mens vi har deg, Østerud: Som rådgiver for den norske nobelkomiteen ber vi deg ta med et forslag fra Gateavisa: «Nobels fredspris anno 2012 tildeles Rromfolkets kultur. Den fører en fredelig kamp for sitt hjem og sitt land, som dypest sett er hele Europa.»

ØØ: – Veldig bra! Jeg tar det med til Lundestad.

Kort om filleting   

Makt og avmakt i dette landet? Gateavisa hadde nesten glemt. Saken er jo en filleting i det store bildet. Men Østerud er statsfinansiert for å ta rede på dette spesielt, og vi spør pliktskyldigst:  Hvordan står det til her?

ØØ.- Helt kort. Essensen i enhver ting bør jo kunne skrives på baksiden av en fyrstikkeske. Vi er lært opp med rikets lover som hellig målestokk på demokrati og menneskerett. Men retten er også den sterkes ly, vel så mye som de svakes vern.

Når vi i maktutredningen lager et kritisk nummer av det vi kaller rettsliggjøring  av norsk samfunnsliv, er det selvsagt ikke ment som et slag mot det vi ikke kan klare oss med foruten. Vi skiller lag med Gateavisa, som ønsker å bedrive selvskudd og marsjere tvers gjennom lov til seier! Vårt perspektiv er ikke at lovens lange arm er for lang, men heller at aktørene i politisk maktkamp kan strekke sine armer utidig langt retning et rettslig halmstrå til nakent beste for sine håndfaste særinteresser. En enslig lovparagraf kan være nok til å vinne frem for den freidige, der politisk drakamp tidligere kunne ta tiår og mobilisere menneskemasser på hver side. Og i de ytterste tilfellene kan den liberale rettsstaten tenkes å komme i strid med den samfunnskontrakt vi har kjempet frem i dette landet. Og det vil aldri være meningen.

Problemstillingen har falt enkelte av mine kolleger blytungt for brystet, og de har fektet vilt, mens jeg har tatt det, hva skal jeg si, jo tilmålt pent.

Jeg viser ellers til den fulle koffert av dokumenter vi har skrevet.

Øyvind Østerud har talt. Og det er konsekvens i hans linje. Han innprenter kravet til våken omsorg for konsekvensene i våre tanker, ord og gjerninger. Slik omsorg må enhver vise som vil verden håndfast vel.

Av Marius Hauge