Anarkisten og borgeren

Dialog mellom to dannede mennesker

Scene: Innerst i hjørnet på et fasjonabelt spisested. Levende lys, skinnsofa, tigermønstrete vegger. I bakgrunnen lavmælt og stemningsfull pianoimprovisasjon

 

A (tømmer vinglasset og ser dypt inn i øynene på sin kvinnelige samtalepartner): Jeg godtar ikke at andre bestemmer over meg, derfor vil jeg heller ikke bestemme over andre. Staten er maktutøvelsens prinsipp, og dermed i seg selv et onde – som moralsk ansvarlige mennesker må overvinne.

 

B (ser tilbake på mannen over bordet, drikker vinen, og begynner å kneppe opp blusen): Problemet med din tenkemåte er at den er altfor prinsippiell. Jeg liker heller ikke tvangsmakt, men samfunnet behøver visse ordninger nettopp for å forhindre menneskers maktmisbruk. Det vi kaller «staten» er jo i praksis mange forskjellige institusjoner, alt fra offentlige velferdsordninger til politi og militærvesen. Jeg tror på frihet, og nettopp derfor vil jeg være med på å forme de institusjonene samfunnet trenger. For du tror vel ikke vi kan leve uten noen som helst regler for omgang? Rettsstatens funksjon er å beskytte borgerne mot overgrep fra mennesker som har makt i øyeblikket. Den er ment som de svakes garanti mot de sterkes overgrep.

 

A (hjelper samtalepartneren med kneppingen mens han grådig beføler brystene hennes): Jeg har aldri vært særlig overbevist av argumentet om at vi trenger staten til å passe på oss, som om vi levde i en barnehage. Voldsbruken blant vanlige folk blekner mot den institusjonaliserte volden staten uansett står bak. Kriger, konsentrasjonsleire, atombomber… er vi virkelig villige til å stille oss bak dette for å unngå et og annet gjengslagsmål på byen?

B (stønner, legger seg tilbake, trekker mannen til seg idet hun masserer ham mellom bena): Her er du inne på noe viktig, men fremdeles tenker du altfor prinsippielt for virkeligheten. For det er ikke slik at jeg ved å forfekte rettsstaten nødvendigvis går god for all den jævelskapen ulike stater har utført opp gjennom historien. Alt jeg sier, er at en eller annen form for «stat», en eller annen form for håndhevelse av loven, synes påkrevd for at vi skal fungere sammen i et avansert samfunn. Jeg argumenterer da for den mest velfungerende stat, ikke for en stat som har løpt løpsk. Å gå god for den norske staten per idag, for eksempel, innebærer ikke at man aksepterer det nord-koreanske regimet. (Gnir brystene mot ansiktet hans, rister på håret). Og jeg har ikke engang hevdet staten Norge som mitt forbilde. Mye er galt i dagens Norge, diverse latterlige forbud, obligatorisk militærtjeneste, statlig inngripen i privatlivet, og dette bør vi rette på. Men i denne prosessen vil en form for stat fortsatt underforstås. Faktisk er det få mennesker som helt og fullt godtar noen reelt eksisterende stat; folk kritiserer staten og forandrer den således til det bedre hele tida. Vi to kan være ganske enige om hva som er galt i Norge, og kjempe sammen for et mer frihetlig samfunn, men det betyr ikke at jeg går inn for å oppløse «staten» som sådan av den grunn.

A (kysser kvinnen over hele kroppen, trekker av henne skjørtet, gir fra seg små grynt): Men hør: Når jeg misliker staten, er det ikke bare for all jævelskapen den utfører her og nå, men også for det potensielt livsfarlige den til enhver tid representerer. Staten er en sentralmakt vi moderne mennesker har overlatt styringen av samfunnet til. Det er helt vilt hvor mye makt staten har, hvor mye den vet om oss og hvilke ressurser den har til rådighet. Tenk på hva staten kan være i stand til dersom det politiske klimaet forverrer seg. Stater har tidligere antatt totalitær karakter og kastet folk i fengsel for sine meninger, og vi ser tilløp til dette i hvilken som helst eksisterende stat. Se på hvordan vi behandler asylsøkere, papirløse, hasjrøykere, polygamister… Og plutselig kan det være tiggernes og de prostituertes tur. (Fingrer henne i skrittet). At så mye potensiell makt i det hele tatt er nærværende, er nok til å gjøre en stakkar fullstendig paranoid. Dette er grunnen til at enhver stat må motarbeides just som totalitære regimer. Vi kan ikke løpe risken ved å ha staten hengende over oss som et overvåkningskamera; den må avskaffes.

B (omfavner ham med både armer og ben, drar av ham buksene og lar neglene trenge inn i lårene hans): Jeg er nesten med på det du sier, men du ser bort fra et viktig moment. At en hvilken som helst stat har potensialet for å utvikle totalitære tendenser, tror jeg er helt riktig. Vi burde måle en borgerlig stats verdi ut fra dens motstandsevne mot en slik utvikling. Men samme standard bør vi vel også bedømme et eventuelt statsløst samfunn ut fra? Dersom det anarkiet du forfekter, også skulle vise seg å bære kimen til et autoritært samfunn i seg, vil ikke anarkiet være den beste garantien mot statlig maktmisbruk. Jeg mener historien har bært til skue en tragisk realitet: Der hvor anarkiet har blitt forsøkt gjennomført under moderne forhold, har autoritære krefter ganske fort kuppet samfunnsstyringen, slik at resultatet av anarkiet i praksis har vært tyranni og ufrihet. Tenk på den franske revolusjon, den russiske revolusjon, den spanske borgerkrigen… Selv om anarkistene ikke selv ønsket et autoritært samfunn, skapte de et «maktvakum» som totalitære elementer sto parat til å utnytte. (Gnir skrittet mot lysken hans, biter ham i øret). Anarkiet manglet institusjoner som kunne demme opp for et autoritært kupp. De statene som i praksis vokste frem etter anarkiet var alt annet enn det anarkistene trodde på, men de var det faktiske resultatet. De bød på langt mer umenneskelige forhold enn hva en velutviklet rettsstat kan skilte med. Hvis du sier at rettsstaten bærer i seg kimen til statlige overgrep, må jeg påpeke at det samme kan hevdes om anarkiet. Spørsmålet blir da hvilket samfunn som i minst grad lar seg kuppe av en slik prosess. Jeg tror ikke anarkiet nødvendigvis kommer best ut her. Snarere taler historien til fordel for en form for begrenset «stat» hvor borgerne selv deltar i den løpende utformingen av institusjoner som kan minimere voldsbruk, utrygghet og ufrihet i samfunnet som helhet.

A (trenger inn i henne, glir deilig frem og tilbake): Uansett trengs det et anarkistisk perspektiv for at det du der sier skal evne å overbevise. For dersom samfunnet du tilstreber, er et hvor mennesker lever i størst mulig frihet, kan ikke noe slikt vedvare over tid uten at en grunnleggende maktkritikk holdes ved like. Staten kan aldri være samfunnets mål, for i så fall legger den friheten død. Den totalitære uviklingen vi begge motstreber, skjer ved at staten brer om seg på bekostning av menneskenes frihet. (Klynker). Dersom snakk om et frihetlig samfunn i det hele tatt skal bety noe, må det derfor innebære at menneskene setter seg opp mot staten, det vil si ikke lar seg underlegge statens idé. Sett at du har rett i at vi ikke oppnår frihet ved å avskaffe alle borgerlige institusjoner: Vi bør likevel aldri overse institusjonenes potensielle maktovergrep. Det er helt sikkert at vi ikke kan vinne og opprettholde friheten, dersom vi ikke ser bortenfor de maktstrukturene som til enhver tid foreligger. Vi må kunne kritisere samfunnsinstitusjonene på grunnleggende plan, ut fra verdier staten ikke bestemmer over. Som medmennesker må vi kunne være uavhengige av en hvilken som helst stat. (Støter hardere og hardere inn i henne, vrir seg i vellyst). I bunn og grunn er det dette jeg gjør når jeg grunnleggende ikke godtar å bli bestemt over. Friheten er en virkelig verdi jeg etterstreber for meg selv og andre. Vi oppnår friheten uavhengig av staten. Samfunnsinstitusjonene du forsvarer kan jeg i høyden godta som mer eller mindre velfungerende midler til å opprettholde friheten vi har vunnet i fellesskap. Dermed er det anarkistiske grunnsynet i alle tilfelle relevant.

 

B (stønner vilt, river ham i håret): Mmm. Så sirkelen er sluttet?

 

A (beveger seg i rytmiske støt til musikken, gliser bredt): Anarkiet leve! Friheeeet!

 

Kelner (høflig): Ja, det forstår seg. Smaker maten?

B. Benjaminsen