«Dream of Californication» synger Red Hot Chilli Peppers, vemodig over å se sin egen kultur dominere sinnene til mennesker over hele kloden, og vel (får vi anta) bevisst paradokset at de selv er californications fremste eksponenter nettopp i den samme syngeakten. Enn så lenge lever vi innenfor det amerikanske imperiet (som riktignok taper terreng til andre og skumlere imperialmakter for hver dag som går, uten at anti-imperialistene enser det.) Hollywood er drømmenes kraftverkskjerne, L.A. er byen hvor du kan ta rompetempen på sivilisasjonen. Og sivilisasjonen er het, vill, i susende sportsbilfart mot neste dans inn i fremtida:
De unike
Jeg befant meg i L.A. sammen med den usedvanlige urskogskvinnen med indianerblikk (fra en asfaltfille av en by i Middle Georgia), hun jeg håpløst romantiserte. Vi tok inn på et billig (tro det eller ei) herberg på Hollywood Blvd. Rommet delte vi med en forsoffen, ambisiøs skuespiller uten jobb, men med slitent ansikt. Om dagen gikk vi opp og ned gatene, så etter leilighet, spøkte og lo mens vi stadig helte på vann i våre dehydrerte solhovnede kropper. Om kvelden alkoholiserte vi fjasende sammen med herbergets øvrige beboere. Jeg husker:
Den enorme kroppsbyggeren, alltid smilende og hyggelig, tidligere husokkupant, han som skrev dikt ved å understreke ord i allerede skrevne bøker, jobbet som utkaster på klubben hvor Death Row-labelets gangstersjefer vanket, var ekspert på alt seksuelt og fikk seg ny jobb på erotisk museum, som egentlig var i byen for å møte sin sønn han ikke hadde besøksrett til.
Det australske hardrockbandet med en vanvittig heftig kvinnelig grindervokalist, svær fanskare hjemme i Australia, men som foreløpig spilte på sushibarer her i imperiets midtpunkt. Lydbilde som ville fått Marilyn Manson til å klynke. (Og selvsagt verdens hyggeligste mennesker.)
Sosiologurkvinnen fra Colombia som hadde stukket fra universitet for å bli filmregissør.
Standupkomikeren som inntil nylig hadde drevet en lokal WalMart i Chicago, hvor han kjedet seg slik at han begynte å lire av seg høylytte vitser inne i lokalet, og derved oppnådde å bli hodejaktet til en av Sunset Strips mer opphøyde etablissementer.
Veteransersjanten som ikke kunne venne seg til sivillivet, og som (derfor?) konsekvent titulerte veterankapteinen han hadde møtt her på herberget «sir», som konsekvent adlød alle ordre fra det hold med et «yes, sir». Veterankapteinen, en stor skøyer, fantastisk villmann, full av kvinnehistorier og ablegøyer, uten et autoritært trekk ved sitt vesen, som konsekvent behandlet veteransersjanten som sin underordnede også i det sivile liv.
Jada, også personalet gladdesperasjonsfestet med oss. Andre gjester kom og gikk, til og fra bakgården. Vi ble værende kveld etter kveld. Eierne smilte kinesiskhøflig, talte pengene, dro hjem. Vi gikk i hallusinasjonsørske langsetter fortauene, på strendene, i Hollywood-fjellene, tok endeløse bussturer med chicanos til og fra jobb, lot oss muntre opp av overdådigfabulerende grafittivegger i lange, nesten-tomme maskincowboygater, nøt synet av vakre trær og vakre mennesker i Beverly Hills, holdt oss stort sett utenfor city of Compton hvor nøden pisker de innfødte med slavedriverråskap, kom tettere og tettere sammen med våre nye venner for hver kveld, hver natt, hver grytidlige solselviske morgen.
Flytende liv
Slik åpenbarte englenes by seg for oss. En kaskade av menneskelig liv. Levd liv som snurret seg rundt i seg selv, i hverandre. Alle er på vei, alt kan skje, ingen identiteter sitter fast. Hvert menneske er seg selv, i evig endring. Og dette anerkjenner byen, dette er selve livsnerven som driver californication, den amerikanske sivilisasjonsprosessen. På hvert gatehjørne står alternativpsykologer, scientologer, hvite hekser, påfuglkledde reklamedamer, vampyrer, superhelter. Alt er i bevegelse, alt er oljebrus, bensinfall, lysfotoner, hetebølger. Den ene dag pønker og husokkupant, den neste utkastermuskelsvulmer. Den ene dag silkonstripperske og pornoheksesøster, den neste rasta-hippi-singer/songwriter fremdeles på rulleskøyter. Eller alt sammen på samme dag, innen den samme identiteten. Vi går over i hverandre, hver og en av oss, mens vi skåler og hyperengasjerer.
Hvorfor tro at den enkeltes personlige historie kan tilpasses en ytre identitet, hvorfor tro at en gitt standard kan kreves for en personlighet? Nei, livet er altfor mangfoldig. Menneskene du møter og møter deg selv i er altfor mangefasetterte. Standardene stikker ikke dypt nok, de treffer ikke nerven i vår livssituasjon.
Er dette noe nytt? Enn si bundet til postmodernisme og «californication»? Slett ikke, roper vi. Selvfølgelig ikke, skråler vi. Men i bakgården bak Hollywood Blvd åpenbares det som levd sannhet, synlig for alle og enhver – og umulig å skjule bak forordninger, generaliseringer, faste støpninger. Idag er det ikke lenger mulig å fornekte det: Vi er i flyt gjennom universet.
Lїgn og forbannet dikt
Kannestøperen var hard mot Peer Gynt. Peer måtte velge hvem han skulle være. For å leve i ekthet. Velge, ja. Men for å velge må du leve. For å være den du er, må du kunne sette din eksistens på spill. Du kan ikke velge bort medmennesker, ditt livsprosjekt kan ikke settes på formel allerede i utgangspunktet. Du er ikke eksklusivt kristen, ateist, husokkupant, hippi, pornostjerne, eventyrer. Du er alltid potensialitet langt utover dine egne rammer. Smak på det!
Om du gyntsk drømmer og romantiserer, gjør det at du lever mindre? Eller mer?
Kulturkritikeren vil si at vi moderne er på rømmen fra oss selv, fra livsansvaret, liksom Peer Gynt. Jeg, den livshungrige, lytter, men er aldri fornøyd med kritikk alene: Hva gjør jeg i så fall med det? Jeg rømmer inn i meg selv! Jeg kaster meg inn i identitetseventyret! Jeg gladdesperasjonsdrikker med menneskene, jeg nyter smil og svettende kropper! Jeg godtar ikke ekthetspjatt uten hudkontakt! Jeg lytter til bensinfallets brus og bryter håndbak med veterankapteinen! Identitetsselvsikkerhet er for hyklersk, det biter vi ikke på. Beklager, Ibsen, men jeg kan ikke gå utenom. For å være det ansvarlige individ du etterlyser, for å eksistere som mer enn et ytre skall, må jeg dikte og lyve, reise og gjøgle, sprute og sprite. Livet sitter ikke stille, min herre! Det er da du, av alle, klar over?
Djevelsk engel, engelsk djevel
Californication er overveldende, sinnssyk. Og de nervøse til sinns tåler den ikke. Noen får heteslag. Noen mister seg selv i sluk av konformitet til noe salgbart, de gjør selve forandringen av livsstilssymbolikk til det eneste faste (Og derved det vemodige anslaget hos Red Hot, som faktisk har skjønt ganske mye). Det krever mot å se moten i hvitøyet, uten støtte fra evige verdier.
Noen konverterer til motstandsløs, monolittisk monoteisme. Faste rammer, trygghet, sikre setninger. Vite hvor man har sine medmennesker, en enkel oppskrift på livet. Heller sterke og veldefinerte idealer, enn verdimangfold som forvirrer alle verdier ut av hode og sjel. Heller integriteten i et velfundert liv enn fasadeklatring.
Men det er for sent. Det virker ikke. Det er uærlig. Det stemmer ikke. Kan du velge virkeligheten inn i en smalnende form? Kan du unnlate å ta englenes utfordring, å ikke utsettes for solas ubønnhørlige forvandlende hetekraft?
Salman Rushdie, vismannen og luringen, skjærer med sjamanisk falkeblikk lysgjennomtrengende spriker i postmodernismens lerret. Salman dikteren forutså med en djevels vågemot, med en engels ydmykhet. Dikteren skjønte: Om djevelen skjuler seg overalt, er han også inni religionen, inni sannhetsfrasene. Da kan Profetens ord like gjerne være djevelens som engelens, og til og med begges på samme tid. Det er du, det enkelte mennesket, som hører ordene. De er ingenting verdt, ikke noe ekte budskap til deg, om ikke du selv tar stilling. Du må bringe dine egne verdier å forstå ordene gjennom. Alltid. Hver gang. Den ytre fasthet en gang for alle, er djevelens illusjon. Veien til Gud går gjennom deg selv, din egen ansvarlighet, ditt eget levde liv. Det kommer du ikke utenom.
Skjønner?
Rushdie skildrer engelen som ikke vet om han er engel eller djevel, profeten som både er dikter og sannsiger, falskner og gudestemme. Profeten er menneske! Dette tåler ikke de nervøse, de som ønsker enkle svar, de som ikke har kraft til å bruke seg selv, de som er seg selv nok, de som ikke vil fortsette å spørre. For dette skal Satan Rushdie dø.
Men de sataniske vers er utsunget. Hele vår sivilisasjon synger dem. Englene i englenes by høysynger dem til ære for guden i det enkelte menneske hver eneste dag. Og vi hører dem. Dette er virkeligheten, dette er menneskene vår sivilisasjon har frembrunget.
Å fordømme en hore, en dikter, en tjukkas, en teit glamourmodell, kan enhver ufølsom ayatollah-fariseer-hobbykannestøper gjøre. Men sannheten, veien og livet?
Sjelens musikk
Plutselig lengter jeg tilbake til L.A. Men så ser jeg meg rundt i Oslo by. Her er L.A. rundt meg overalt. Dansende rastaer, feite wannabegangstere, kristenhippier, en hel landsby av somaliere og polakker i en halvstor leilighet. Mangfoldet lar seg ikke stoppe, det idemyldreformerer seg i økologisk samspill med den mangfoldige menneskenaturen.
«Dream of Californication.» Ja, det ligger en dypere kraft i frihetens fremferd, som ikke lar seg redusere til mote-som-siste-verdi og ynkelig pengebegjær. Det dreier seg ikke om kulturimperialisme. Det dreier seg om den samme frihetslengselen levende mennesker etterstreber overalt. I Oslo, i London, i Bombay. Som sivilisasjonssentrum må L.A. ikonisere dette for oss, fordi vi krever det av vår sivilisasjon!
Er det da litt vemodig tross alt, at L.A. gjøres til ikon for denne frihetslengselen? Og dermed reduserer den til noe spesifikt, noe som ikke tar utgangspunkt i det enkelte menneske lenger, men i idealbildet, sivilisasjonssentrum, målestokken for selvrealiseringssuksess?
Djevelen skjuler seg overalt, også hos englene. Men det betyr ikke at englene ikke fins.
Det er ikke sivilisasjonens sentrum som skaper ekte sivilisasjon, det er menneskene som siviliserer seg selv, gjennom og ved hjelp av hverandre. Her er vi ved den sosiale dannelsens sanne kjerne. Den som lukker seg for livet ved å gjøre opp sine meninger en gang for alle, velger den enkle vei, går utenom seg selv. Å være seg selv er å inngå i verdens idemyldrende samspill. Som en stemme i den stadig forandrede og forandrende englesangen (gjerne med funky bassgang til). Nærmere vår uforanderlige sjel kommer vi ikke…
Bjarne Benjaminsen
Referanser:
Red Hot Chilli Peppers:
Californication
Henrik Ibsen: Peer Gynt
Salman Rushdie: Sataniske Vers
Diverse forfattere: Det nye testamente
(Hentet fra GA 189)