Vårt fulle potensiale

Skal vi fortsette som før, eller er vi klar for å åpne øynene og åp
ne opp for reelle forandringer?

Mayane hadde rett. Ikke at det er jordens undergang, men at vi står ved et veiskille. Hvor vi kan fortsette med lukkede øyne.  Vi kan la verden fortsette som før, selv om vi vet vi har stødig kurs mot stupet. Eller vi kan benytte det vi har så mye av, men benytter så lite av; våre små grå. Vi kan åpne øynene og se. Vi kan handle deretter. Vi kan forandre verden til et bedre sted hvor vi ser planeten som en enhet, en helhet og vårt felles hjem. Vi kan forandre vårt tankesett og våre handlinger, så våre etterkommere også kan ha glede av Mayanes spådommer. Et skillepunkt hvor vi tok ansvar for hverandre og vår felles klode. 

For english version, click here. 

Pr. idag produserer vi mat nok til ca. 10 milliarder mennesker. Det selv om vi samtidig produserer enorme mengder kjøtt, som igjen stjeler en uhorvelig stor mengde av ferskvannet, ikke minst fra vannfattige land som Pakistan som produserer store deler av kraftfôret vårt. Vann er en knapphetsressurs. Ikke merkbart her i kongeriket Norge selv om 2/3 av vårt vannforbruk kommer fra andre land, men for de rundt regnet 1,1 milliard som ikke har fri tilgang til, klart, rennende vann, og de omtrent 2,4 milliarder som er uten tilgang til sanitæranlegg er vannknappheten merkbar. 

I vår hunger på idioti, eh… unnskyld, energi, bedriver vi det ypperste av miljøkriminalitet ved å suge ut klodens siste olje- og gassreserver via skifergass og fracking (hydraulic fracturing). Det er ikke bare gærningene i BP som gjør det, men også det norske folk, ledet an av vår kjære Stoltenberg og vårt felleseide Statoil.  En prosess som er særdeles forurensende med nærmere 600 forskjellige  kjemikalier som pumpes under stort trykk inn i berggrunn. Ja, blandet med enorme mengder vann.  Hver skifergassbrønn bruker et sted mellom 80 og 300 tonn kjemikalier. Mellom 4 og 30 millioner liter vann går med. Bare 30 – 50% av vannet kommer opp igjen og kan bli behandlet og renset. Det sier seg selv at grunnvannet da blir særdeles forurenset og meget giftig. Ikke så kult, med mindre man bor i nærheten og synes det er tøft å sette fyr på springvannet fra kranen. Nevnte jeg at vann er en knapphetsressurs? 

Jada, vi har nok av alt, også av alt som kan drive oss mennesker ut i nød og elendighet. Også grådighet som gjør at vi kan kvitte oss med millioner av befolkningen, og likevel tjene penger… Som gjør at vi velger å lukke øynene for den skjeve fordelingen blant jordens befolkning, våre søstre og brødre. Som gjør at vi kan legge på oss noen kilo i jula, etter samvittighetsfullt ha støttet vår fantastiske system med noen tusenlapper eller  kanskje mange, til hovedsaklig presanger som de fleste ville hatt råd til selv eller kanskje ikke engang trenger, mens store deler av verdens befolkning lever i fattigdom og nød. Hvor de som skrur og lodder sammen mobilpresangene, eh… sorry, mobiltelefonene, jobber under kummerlige forhold, knapt betalt mens de håndterer all verdens giftstoffer. Hvor en søt, liten barnehånd er mer praktisk enn voksne, sultne fingre til å produsere mer av det vi i rike delen av verden allerede har i overflod.

Bare mens jeg har klimpret ned disse ord, har 300 – 400 mennesker dødd av sult eller sultrelaterte årsaker. Hvert fjerde sekund dør et menneske av sult og sultrelaterte årsaker. Også i 2012 vil vi nå 15 millioner døde barn. Sultet til døde i en verden av overflod. På en klode hvor alt er veldig skjevt fordelt. Hvor 1/3 av befolkningen går sultne. På en klode hvor verdens matproduksjon øker raskere enn befolkningsveksten og hvor Europa kaster nok mat i løpet av et år til å dekke hele Belgia.

Vi produserer nok mat til å brødfø ca. 10 milliarder mennesker pr. 2012. Omtrent samme antall vi regner med å være i 2050. Hvor ulikheten og fattigdom gjør at mange av de som lever på under $2 om dagen, ikke har råd til denne maten. Hvor vi likevel regner med å måtte doble matproduksjonen innen 2050, fordi vår hunger etter det ressurskrevende kjøttet — som også er blant det mest vannkrevende vi bedriver — ingen grenser har i en medie- og pr-skapt verden og hvor vi ikke kan la bilene våre tørste — vi gjør heller om føden til drivstoff. Som om bilene var vår familie.

Vi trenger ikke være redd for at meteorer, vulkanutbrudd eller jordskjelv skal skade jordens befolkning. De har så dårlig nøyaktighet uansett. Vi klarer det best selv, vi har det i system. 

For én milliard av våre søstre og brødre er vann en knapphetsressurs.

Aldri i historien har vi vært våre neste nærmere. Vi er forbundet via nett til alle verdens avkroker og vi har ingen unnskyldning for ikke å ta ansvar. Vi kan kan la bevisstheten våkne, ikke være undertrykt av maktens grådighet og av nedrig misunnelse hvor alt skal være en konkurranse, men vise for oss selv og våre etterkommere at vi som menneskehet kan utvikle oss til felles beste, at vi kan samarbeide like godt om ikke bedre enn vi kan konkurrere. Vise at mennesket fortsatt innehar noe så grunnleggende som kjærlighet og at denne kjærligheten også gjelder vår neste og alt liv rundt oss. Vise vårt fulle potensiale. 

 Godt Nytt År og god, ny tid!

Se også Tjæresand, fracking og Statoil