Kuk og fitte skal sammen sitte

(Flashback ca 1/2 år:) Sommeren 2012 pågikk et drama i norske media. Den selverklærte antifeministen Eivind Berge ble stilt for retten for å ha utgytt drapsfantasier på bloggen sin. Berge er så forbannet på feministisk lovgivning, i særdeleshet loven som forbyr kjøp av sex, at han kunne tenke seg å drepe en av disse purkesvina som håndhever lovene. I ren protest.

Men en dag kunne Bergens Tidende meddele oss: Det går så meget bedre for Eivind. Han har fått seg dame. Det verste er over, drapstankene er trengt i bakgrunnen. Kjæresten kan fortelle at Eivind er en snill mann som alltid tenker på hennes behov. Tenk det! Var han bare en snill gutt som hadde vanskelig for å få pult?

I kjølvannet av Berge-saken kom debatten: Er det mange slike som Berge rundt om i samfunnet? Er de tikkende bomber? Må denne ”mannosfæren”, menn som sitter på nettet og gulper opp hat mot feministhælvetet, fordømmes på det sterkeste, (er det det som hjelper)? Eller skal man ta dem for seg som et symptom på underliggende problemer av mer omfattende art? Har likestillingen gått for langt, er det likestillingen som produserer slike som vesle Eivind?

Det er altså ”mannsrollens krise” vi snakker om igjen. Nå er det ikke første gang dette diskuteres, og det fins mange langt kløktigere bidrag enn Eivind Berge vi kunne tatt utgangspunkt i. Norman Mailers The Prisoner of Sex, for eksempel, som allerede i 1971 tok knallhardt oppgjør med Kate Milletts sosialfeminisme (Milletts Sexual Politics var en bibel for 68er-amasonene). Eller hva med Robert Blys fantastiske Iron John. A book about men (1990) som bruker eventyr og mytologi for å forklare mannens utfordring i vår tid? Hvem husker Vetle Lid Larssens Anti-Sex (jeg!) elller Erlend Loes Tatt av Kvinnen fra det forvirrede 90-tall?

Og ellers så går jo denne debatten kontinuerlig. Knausgård, Anne Anka, har jeg sagt nok, eller hva?

Men her begynner vi med nettopp denne kontroversielle mannosfæren, fordi den sier oss mye om hvor galt det er fatt. Det som slår en når en leser for eksempel Berge, er nemlig dette grunnleggende misforholdet i tenkningen:

På første utpust støtter man seg på kjønnsspillet. Som når man problematiserer anti-voldtektskampanjenes ”nei betyr nei”. (Og for så vidt, et ”nei” her og en unnvikende manøver der har vært en del av kjønnsspillet til alle tider.)

På neste utpust vil man kjønnsspillet til livs. Som når man klager over at snille gutter ikke får seg, de bare utnyttes følelsesmessig av pripne piker som prater og prater men aldri vrenger av seg trusa. (Til det kan jeg bare si, som et godt råd: Stop acting like boys and be men!)

Denne urimeligheten, på den ene siden ønsker man kjønnsspill og kjønnsroller, på den annen side ikke, går igjen hele tiden. Og denne spenningen bærer vi vel i oss, noen og enhver. Det som gjør det patetisk hos mannosfære-gutta, er at de insisterer på å se det som noe unaturlig, påtvunget dem utenfra. Derfor blir analysen av deres egne personlige problemer så totaliserende. Det nye matriarkatet har skylden for alle deres sexuelle spenninger. De vil ikke det skal være så jævlig vanskelig å få seg dame, og tåler ikke å bli slått til jorda, til og med latterliggjort, hver gang de feiler.

Vel og bra, så de er patetiske da? Skal vi bare holde kjeft om dem i så fall?

Nei, for jeg kan selvsagt ikke dy meg for å påpeke: Kjenner vi ikke igjen dette misforholdet nettopp fra feministisk retorikk (riktignok med omvendt fortegn)? På den ene side er kjønnsroller og kjønnsspill kvinneundertrykkende, på den annen side skal menn konsekvent gå i seg selv som kjønn?

Feminismen har selv bedt om dette lenge, med sin insistering på at kjønnsrollene er patriarkatets undertrykkelsesmekanismer og kun det. Som om det skulle være et mål å bli kvitt alle kjønnsroller og all spenning mellom kjønnene?

Vi er mange som ikke mener det er ønskelig. Vi opplever kjønnsspillet også som noe positivt, noe vi lærer å elske ettersom vi vokser til, noe vi oppsøker i felles glede. Mye tyder på at det ikke er mulig å avskaffe kjønnsroller totalt uten at kjønnene avskaffes samtidig. Ethvert samfunn til alle tider har operert med kjønnsroller av et eller annet slag. Disse forandrer seg, selvfølgelig, og bra er det (På 50-tallet var det uhørt for menn å la håret vokse løst og ledig slik jeg gjør, for eksempel). Det gis mange grenseoverskridelser, unntak, utviklinger, transer, lesber og lekehomser. Og det er ikke ønskelig å stagnere i et rollemønster der ingen utveier er mulig og der man defineres utelukkende ut fra sine kjønnslige oppgaver. Også det dreper spenningen i livet.

Men kanskje ligger problemet i det tvangsmessige forholdet til kjønnsroller, også når vi forholder oss til dem tvangsmessig negativt? Hvis kjønnsrollene har inngått i ulike former for undertrykkelse, så er det undertrykkelsen vi må ta tak i, ikke det at vi forholder oss til hverandre som kjønn, som mann og kvinne, i seg selv. For dette gjør vi også av positive grunner. Vi liker (eller trenger?) stormkastene på Mars og hetebølgene på Venus.

Så likestillingen har gått for langt? To momenter blandes ofte sammen, og vi bør skille dem: En ting er likeverd mellom individer på tvers av kjønn. Det tror vi på. Men noe ganske annet er kampen mot kjønnsrollene per se, denne uviljen mot å la mennesker få finne ut av kjønnsspillet på egen hånd. Det er det siste som her kritiseres. Vanligvis forstår jeg imidlertid begrepet ”likestilling” til å bety det første? Så lenge likestilling bare betyr det første momentet, kan den jo ikke gå ”for langt.”

Statsfeminismen går likevel for langt når den erklærer krig mot kjønnsroller og insisterer på at kjønnenes ulike opptreden i hjem og arbeidsliv bør motarbeides systematisk. Faktisk svipper mannosfæren innom gode ankepunkter rett som det er, deres usikkerhet i kjønnsspillet gjør dem årvåkne for underkommuniserte nyanser (Eksemplene gidder jeg ikke gjenta, alle husker vel Hjernevask?). Oppgjøret med feminismen har pågått en stund nå, politikere og kommentatorer i Dagbla’ burde snart begynne å høre. Mannosfære-guttas feil ligger ikke i at de reagerer, men i at de fortsetter den gamle krigen mellom kjønnene. Deres opprør går ikke til dybden av problemet.

En sann human innstilling, som respekterer hele mennesket, vil nødvendigvis forkaste feminisme og antifeminisme på samme grunnlag. For som menneske av kjøtt og blod kan man ikke basere sin verdensanskuelse først og fremst på abstrakte begreper som ”matriarkat” og ”patriarkat”. Man vil også ha en selvstendig opplevelse av ”mann” og ”kvinne”.

Bjarne Benjaminsen

sexokrat