…and good riddance!

Meldingen om at Margareth Thatcher er død skapte spontan fest og feiring blandt mange briter. Thatcher var Storbritannias statsminister gjennom hele det harde 80-tallet, elsket av noen få og hatet av de mange. Og med god grunn: hennes regime gikk til økonomisk krig mot folk flest i Storbritannia, med en ekstrem høyrevridd politikk. Hennes mål var å knekke fagforeningene, som gjennom hundre års harde kamper hadde fått temmet kapitalismen til levelige proporsjoner, og tvunget fram anstendige lønninger og ansettelsesvilkår og verdens første velferdsstat.

Thatcher og hennes Konservative Parti vant kampen med harde milder vi ikke normalt ser i moderne demokratier, og arbeiderklassen i England ligger nå med knukket rygg og må tåle lave lønninger, kjipe og usikre ansettelsesvilkår og reduserte offentlige ytelser til de trengende. De rike på sin side fikk massive skattelettelser og mindre offentlig kontroll med finanssektorens spekulasjoner. Som høyrefolk flest hadde Thatcher en metafysisk tro på at det frie markeds «Usynlige Hånd» ville ordne alt til det beste og ikke trengte noen regulering fra resten av samfunnet. I virkeligheten var dette et av historiens største ran, med massiv flytting av verdier fra de mange til de få.

 Thatchers regime var også en retur til 50-tallets Kalde Krig, i nært samarbeid med den lett senile Ronald Reagan som president i USA. Begge støttet og brukte enorme pengeressurser på en ny militær opprustning mot Sovjetunionen, i praksis en feit sosialhjelp til krigsindustrien. Da det begynte å gå opp for folk flest hva hennes politikk førte til, grep hun til det eldgamle trickset med nasjonalisme og fellesskap mot en Ytre Fiende: hun startet en krig mot Argentina, for å forsvare den lille kolonien Falkland, en helt ubetydelig liten øygruppe sør i Atlanterhavet. Det virka en stund, folket jublet for Landet akkurat slik de gjør på fotball-kamper. Men virkeligheten var like hard: det fantes ikke jobb, og det var minimale trygder.

Det var harde, fæle tider. Den markedsliberalistiske bølgen nådde også Norge, som fikk sin høyre-regjering under Kåre Willoch i 1981. Selvom den ikke var i nærheten av så ekstrem som Thatchers så greide de å rive ned en viktig del av det norske samfunnet: det utmerkede borettslags-systemet som gjennom flere tiår hadde gjort det mulig for vanlige folk å skaffe seg et anstendig sted å bo. Istedenfor å måtte kjøpe bolig  på et privat marked, trengte man bare betale et beskjedent innskudd, som man fikk igjen hvis man seinere flyttet ut.  Borettslagene var non-profit organisasjoner, og eventuelle overskudd gikk til å bygge ennå flere boliger. Men med Willoch ble det plutselig viktig at alle skulle eie sin egen bolig, presentert som en «frihet». Vel, som vi veit i ettertid gikk det slik kritikerne sa, det førte til en mangedobling av prisen på et sted å bo, og dermed i praksis mindre frihet. I dag er det umulig for ungdom i byene våre å etablere en egen bolig uten støtte fra foreldre og arv. For dem uten slik backing finnes ingen frihet på boligmarkedet.

Og også her hjemme fikk bankvesenet friere tøyler, som ga vår helt egen bolig/bank-krise på slutten av tiåret, som måtte betales for av vanlige folk som nå plutselig satt med langt mer gjeld enn boligverdi.

Det er ikke til å stikke under en stol at det varmer i sjelen å høre om Thatchers død  😎   Selvom den kom 35 år for seint…