Rabat er hovedstaden i Marokko, og den mest utviklede byen i landet. Turen går via Paris, og jeg ankommer en liten, gammeldags flyplass. Så liten at man ikke skulle tro det var flyplassen til landets hovedstad, som tross alt har to millioner innbyggere.
Etter å ha fyllt ut adresse og formålet med turen, blir jeg møtt av min venn og to vennlige arabere som ønsker meg velkommen til Marokko.
Min venn er syk fordi leiligheten han bor i er skitten og lukter av sopp, så etter en matbit er det rett til sengs. Dagen etter blir jeg med ham på universitetet, hvor han er utvekslingsstudent. Jentene her går ikke med hijab, men store, mørke solbriller, og de fleste er veldig vakre. Studentene er blandt de som har det godt i Marokko – de fleste andre tjener rundt 200 – 400 euro i måneden. Selv om det meste koster rundt 1/5 av hva det gjør i Norge, er det i minste laget.
Rabat er en moderne arabisk by med et fransk preg. Alle skilt er tospråklige på fransk og arabisk. Den er ikke like velholdt og ren som vi er vant med i Norge. Lukten av eksos slår deg over alt – det er tydelig at bilene ikke har katalysator. Og bygningene har ikke samme standard. Men caféene er fantastiske, og den eneste forskjellen på disse og caféer i Paris er at de ikke serverer alkohol. Et stort og deilig måltid på restaurant koster ca. 20 kroner, og frokost med marokkansk brød og tvilsom servelat koster ennå mindre. Det finnes barer, men de er få og bortgjemte (ofte med mørke vinduer). Og alkohol kan kjøpes, men det er så dyrt at bare turister og rike har råd til det.
På kvelden har min kamerat avtalt at en del marokkanske venner kommer til ham for å røyke. Først kommer to stykker, og vi blir med i bil til Salé, nabobyen til Rabat som ligger så nærme at den nærmest kan regnes som en bydel. I dette området blir jeg fortalt at man ikke må gå ute om natten: sinnssyke ranere med store sverd går i gatene, sier marokkanerne mens de ler rått. Det virker som det er nettopp disse sverdmennene vi nå skal handle fra. Vi blir fortalt at man ikke må ha mer enn fem gram på seg, for da er det seks måneders fengsel. Samtidig sier loven i Marokko at det er ti års fengsel for å røyke eller oppbevare cannabis, men det er visst stor forskjell på lov og praksis. Og i de fleste tilfeller ender det med at man bestikker politiet. Ikke noen betryggende følelse, men allikevel nok til å tro at man neppe blir buret inne som turist om man har en mindre mengde og røyker diskret i eget hjem eller andre trygge omgivelser.
Vår marokkanske venn kommer tilbake med hasj han har kjøpt fra sverdmennene, og turen går tilbake til min venn. Hasjen er lys og pulveraktig, ikke spesielt sterk, men den smaker naturlig og er ganske god. Vi røyker til langt ute på natten, og har det morsomt. Det rulles på marokkansk vis – med en sigaretttupp som filter. Limet på papiret brukes ikke, men rives av. Og det røykes litt roligere enn i Norge. Jeg blir anbefalt zig-zag sigarettpapir, det smaker visst mindre og brenner litt saktere. Mere egnet, i følge marokkanske eksperter.
Dagen etter skal vi på tur, etter først å ha drukket en cafe nusnus – sterk franskbrent kaffe med fløte i et lag over, med mye sukker. Araberne kan kaffe ennå bedre enn italienere og franskmenn.
Turen går til en by nord for Rabat, hvor vi igjen opplever den verdensberømte marokkanske gjestfriheten. Våre venner gir oss deres eget soverom for natten. De to brødrene tar oss med på tur, og etter å ha klart å riste av oss den ene broren er det taxi rett til en røyke-café. Taxisjåføren skjønner hvor det bærer hen, og rødmer, smiler og ler mens han prater arabisk med vår vert. Vel framme kommer vi til en hyggelig cafe på et gatehjørne i et boligområde, hvor det spilles brettspill og drikkes te. Her er det bare menn, og selv om cannabis ikke er lov, går det an å røyke her. Cafeen er en av flere uoffisielle røykecafeer i Marokko. Hasjen er lys, men mer oljete og av bedre kvalitet enn det som finnes i Rabat. Vår venn ringer en annen venn av seg for at vi skal få prøve å røyke kief av en Sebsi. En Sebsi er en tradisjonell marokkansk pipe som har vært brukt lenge av innbyggerne i Rif-fjellene. Og kief er et cannabisprodukt jeg aldri har sett før: det er hvitt, og består av noe av det beste fra planten, ristet av og tørket, men ikke laget hasj av. Det er hverken som marihuana eller hasj, men et eget produkt. Dette puttes i det lille rommet på pipen, og man røyker rolig, tre trekk, og blåser deretter slik at det som er igjen poppes ut på bakken. Siden pipen er ca. 45 cm lang, er røyken temperert før den inhaleres, og dette er en veldig behagelig og tradisjonell måte å røyke på. Vi blir spandert på fire-fem runder med sebsi hver, samtidig som noen jointer går rundt bordet. De ler mye av våre forsøk på å røyke sebsi riktig og påfølgende hostekuler. Det inntas ekstremt søt mint-te, noe som gjør at man holder seg oppegående selv om man har røyket. I det store og det hele merkes det at det er en eldgammel kultur rundt dette.
En av marokkanerne spør hvor mye jeg tjener pr. måned. «Her tjener vi 200 euro pr. måned sier han», «det er ingen ting» sier jeg. «Det er derfor vi har noe som kan få deg til å føle deg som du er i New York eller Paris, selv om du ikke er det», sier han.
Etterpå blir vi plukket opp av storebror, og invitert til et måltid med familien. Etter den søte teen og fordi vi røyket så rolig, går det fabelaktig bra å snakke med familien. Kvinnene har laget mat og forlatt rommet. Mennene kommer og spiser. Deilige finhakkede grønnsaker, krydrede oliven, grillet kjøtt og marokkanske runde brød inntas. Etterpå er det frukt. Og man deler, og spiser av samme asjett. En av våre venner gir meg en appelsin – dette må jeg smake. Marokkanske appelsiner er som økologiske i Norge, men ti ganger bedre. Deilige, oljete og søte. Hvordan kan man like «norske» appelsiner, etter å ha prøvd dette?
Deler av nord-Marokko var tideligere okkupert av spanjolene. Fordi grupper i nord-Marokko stod bak attentatforsøk mot den forrige kongen, Hassan II, ble området neglisjert i flere tiår. Byen fremstår derfor som svært nedslitt. Det henger bilder av kongen over alt, men ikke alle er like fornøyd som i Rabat. En araber vi møter kaller ham «the king of thieves». «All of our budget is in Switzerland», forklarer han. Bare vedlikeholdet av bilparken hans koster visst over femti millioner dollar i året. Men det virker som kongedømmet har positive virkninger også. Selv om Marokko ikke er et demokrati, har de klart å unngå militær konflikt som den i Algerie, og folk har det relativt mye friere og bedre enn i de andre landene i nordafrika. Den nye kongen har klart å holde forskjellige krefter i landet i sjakk, og har gjort mye for å forbedre kvinners rettigheter og gjøre Marokko til et bedre sted å leve. Den nye familiekoden Mudwana som ble vedtatt i 2004 er en av de mest liberale i noe arabisk land, og tillater kvinner å skille seg og forbyr seksuell trakassering. Flerkoneri er bare tillatt hvis den første kona godtar det, og hvis det er en god grunn for det – og det forutsetter at mannen har råd til å dekke begge kvinners utgifter.
Forholdet mellom menn og kvinner er spesielt: de fleste gifte og voksne kvinner bruker hijab, men ikke alle. Mange lever ofte vilt i tenårene før de roer seg ned. Det er mange kontraster i dette landet, ikke minst fordi det ligger i krysspunktet mellom vestlig og arabisk kultur. Det er utrolig å se hvordan de takler denne innflytelsen.
Mellom alle de markante aspektene ved det Marokkanske samfunnet, er det en ting som er spesielt positivt: folk er veldig vennlige og gjestfrie. De tar deg inn i sitt hjem, inviterer deg på middag, og gir deg sin seng. Kanskje hadde det vært en annerledes tur om jeg selv var kvinne, men jeg velger å tro at det hadde vært en fin opplevelse på sin måte. Vi får i hvert fall lov til å hilse på kvinnene og takke dem for maten etter måltidet.
Det er med blandede følelser jeg reiser hjem til Norge. Dette kjedelige sosialdemokratiske landet, der man forventer konformitet.
Zero-Zero