London, sent 80-tall. Rave-liknende fester ble arrangert allerede tidlig på 80-tallet i Houston og andre steder i USA, holdt i gang av det nye “klubb-dopet” ecstacy. Men det var ikke før mot slutten av tiåret at psykedelisk og elektronisk dansemusikk virkelig slo an, i klubber, tomme varehus og gratis ute-parties i og rundt London (og seinere Manchester). Disse ble kalt Acid House Parties, og var massemønstringer med tusener av deltakere som ofte pågikk i dagevis. Begrepet “rave” dukket ikke opp i media før sommeren 1989. Sosiologisk fikk de en liknende funksjon som fotball-kampene tradisjonelt hadde hatt, ved å gi arbeiderklasse-ungdom et styrkende fellesskap i en tid med få jobber og svake fagforeninger, men i en fredelig og tolerant setting uten hooligans i slosskamp med hverandre.
Britiske politikere reagerte på den framvoksende rave-bevegelsen med mistenksomhet og fiendtlighet, og ga politiet rene apartheid-lover å jobbe med: rett til å arrestere folk i ferd med å sette opp et party, stoppe utendørs fester med mer enn 100 deltakere og “repetetive music”, nekte folk man mistenkte var på vei til et rave fra å reise nærmere enn 5 mil fra partyet, heavy bøter osv.
Til slutt ble mange av arrangørene og DJene lei trakasseringen, og begynte å trekke mot den lille delstaten Goa på sørvest-kysten av India. Dette hadde vært et hippie-fristed siden begynnelsen av 70-tallet, med store utendørs LSD-fester på trope-strendene hver fullmåne. Selvom hippie-strømmen fra Vesten avtok holdt en mindre kjerne stand i paradis, og drev med yoga, psykedelika og utvikling av elektronisk musikk. Møtet mellom disse og techno-musikken fra England skapte etterhvert genren Goa Trance (med pioner-DJs som Fred Disko, Laurent, Goa Gil og Amsterdam Joey). En ny generasjon reisende freaks strømmet til Goa.
Goa, 1990. Alltid strålende sol på en blå himmel. Vakre tropestrender med varmt hav og vaiende kokospalmer. Små landlige bygder og risåkre innenfor. Avslappede, vennlige og smilende indere. På Goas strender Anjuna, Vagator og Harambol fantes ingen hoteller eller masse-turisme. Bare en masse backpackere som levde et rolig og enkelt liv, leide et rom eller lite hus av lokalbefolkningen med utedo og vann i brønnen, og gjerne ble noen måneder – eller hele året. Kafeer og restauranter var stråhytter med matlaging på primus.
Her kunne du finne den merkeligste blanding mennesker på planeten, unge og gamle, et veritabelt flyktninge-mottak fra normaliteten i Vesten. Det som forente dem var en kritisk holdning til det tanketomme, industrielle forbruker-samfunnet og dets klaustrofobiske krav til konform livsstil. Isteden fant de sammen i et kreativt og filosofisk grublende fellesskap, med hippie-kulturelle holdninger som toleranse, økologi, peace and love. Med hinduismens psykedeliske verdensbilde og estetikk som kulturelt bakteppe.
Jeg husker at de kom. Her var det folk fra hele verden: engelskmenn, skandinavere, tyskere, franskmenn, italienere og en og annen japaner og amerikaner. Det dukket også opp noen unge israelere, ofte folk på rømmen fra hjemlandets sionistiske politikk og lange militærtjeneste.
Vi levde glade og barbeinte dager, som gikk med til strandliv, diskusjoner over et uendelig antall te-kopper og jointer i små kafeer, jamming og kunstprosjekter. Samlivet med lokalbefolkningen var tett og preget av respekt og likeverd, for selvom vestlendingene var rikinger her var de ikke det hjemme, og oppførte seg derfor heller ikke slik. Det rituelle høydepunktet var rave-partyene i jungelen eller på stranda, hvor vi trippa og dansa gjennom den milde tropenatta under knallsvart, stjernestrødd himmel, mens raketter gikk til vers og lysene blinket i kokospalmer dekorert med fluoriserende kritt og batikktepper med hindu-motiver. Bedre kan man ikke ha det! Dette var ikke bare underholdning, men skjellsettende og personlighetsforandrende opplevelser, hvor hemninger, hangups og nevroser måtte gi tapt for musikken, rusmidlene og fellesskapet. En mystisk gruppeterapi der folk bearbeidet sine private dramaer gjennom natten og kom ut av det renset, fornyet når sola igjen sto opp.
Året etter kom vi tilbake for mer, flere enn noensinne ettersom ryktene hadde gått over planeten. Det dukket nå opp mange israelere, og disse oppførte seg markant anderledes enn de første streiferne. Dette var folk som reiste i små grupper, med tett samhold. De skilte seg ut fra de andre frikerne ved å være oppfarende, macho og dominerende. Dette ble dårlig likt av inderne, som har en veldig rolig og shanti livsinnstilling, tålmodige og langt tøyelige, nødvendig i et så tett befolket land. Mange av disse israelerne framviste også en nedlatende, ny-kolonial holdning med rasistiske overtoner – herrefolk og tjenere. Påfallende i dette miljøet var det også at de ikke hadde noen kritisk holdning til sitt hjemland, men tvertimot identifiserte seg med den israelske staten og forsvarte den hardnakket.
Hvem var disse ungdommene?
Ein, zwei, drei!
I Israel er det tvungen tre års verneplikt for menn, og to for kvinner. Man får ikke lov å reise ut av landet før denne er avtjent, og det er ikke lett å rømme når man er omringet av fiendtlige artaberstater. I militæret er det en beinhard disiplin og et voldsomt press, og soldatene er ofte i virkelige krigssituasjoner med skyting, blod og død. De er organisert i små grupper som hele tiden skal holde sammen, og forsvare hverandre på slagmarken, et hellig brorskap med sterke bånd av lojalitet. Når de endelig er ferdige er det vanlig å ta seg et år fri, reise ut i verden og fråtse i alle nytelser de måtte avstå fra under tjenesten.
Sodoma og Gomorra
Som regel drar de enten til sør-amerika eller Asia. Men på grunn av Israels politikk overfor palestinerne var de på denne tida ikke velkomne i muslimske land som Malaysia, Indonesia eller Pakistan. De dro derfor til India, og havnet som andre India-backpackere etterhvert på Goas strender for å slappe av etter en rundtur med overdose kultursjokk. Goa var nemlig portugisisk koloni i 400 år, som skapte en middelhavs-aktig laidback blandingskultur som virker mindre fremmedartet på vestlendinger enn resten av India.
Her opplevde de hundsete unge israelerne en eksplosjon av frihet og kroppslig spontanitet, det diametralt motsatte av livet i hæren. Spranget fra oppvekst og tidligere liv til psykedelisk innsikt og tolerant livsinnstilling ble langt større og mer dramatisk for dem enn for oss andre. De fleste av dem hadde aldri vært i utlandet før de dro til Goa.
Bombene sprenger. Kuglene flyr.
Kikk deg over skulderen, broder. Vokt min rygg, søster.
Men så drar vi til Goa.
Røyker en fet en i sola.
Knuller en amerikansk blondine
på stranda.
Så drar vi til Goa! 1
Omtrent slik lyder refrenget til en populær sang blandt de vernepliktige i Israel, som alle kjenner og som mange opplever. Men når pengene tar slutt i India drar de fleste hjem igjen.
Galskap i Det Lovede Land
I kontrast til lufteturen i friheten og følelsen av å få bli del av den internasjonale ungdomskulturen virker hjemlandet isolert og klaustrofobisk kontrollert. Mange klarer ikke den ekstreme overgangen og får store psykiske problemer. I begynnelsen ble de innlagt på det store mentalsykehuset i Geha (“fra Goa til Geha”), men der passet de egentlig ikke inn:
“Disse folka er verken narkomane eller klassiske psykiatriske tilfeller. De er alminnelige, vanligvis godt fungerende mennesker. De fungerer også godt under reisen, men når de kommer hjem igjen melder de psykiske problemene seg og det rammer hardt”, sier Omri Frish1, stifter og leder av Kfar Izun (“Balansebyen”), et lite psykiatrisk hvilested og behandlingssenter spesialisert på Goa-farerne. Omgivelsene er ideelle og suksessraten på behandling nesten maksimal, men behovet er langt større enn tilbudet, med over 1000 stykker på venteliste. Omri Frish anslår at omtrent 10% av de hjemvendte får middels til store psykiske problemer.
Den israelske stats undertrykking og overgrep mot palestinerne er vel kjent og godt dokumentert. Men det har vært lite fokus på de mentale omkostningene for de stakkars israelske ungdommene som blir tvunget til å utføre denne udåden.
“For hver krig eller dramatisk opptrapping av konflikten i Midt-østen vet jeg at det ett til halvannet år seinere kommer en ny bølge av psykiatriske tilfeller. Det er den tiden det typisk tar for en soldat å gjøre ferdig sin verneplikt, reise til Goa og komme hjem igjen med problemene. Nå er det halvannet år siden soldatene var i krig i Libanon”, sier Omri Frish.
Dette er ille nok, men det er verdt å merke seg at det betyr at 90% av de hjemvendte ikke får større problemer enn de klarer å håndtere selv. De fleste faller nok tilbake til et konvensjonelt liv og oppfyller forventningene fra familien og samfunnet. Men for mange var de eksistensielle forandringene de gjennomgikk i utlandet så dyptgripende at dette ikke er ønskelig eller mulig. Og antallet av dem akkumulerer seg. Den israelske ambassaden i India anslår at 50.000 – 60.000 unge israelere drar til India hvert år, og slik har det vært de siste 15 åra. Ikke alle av dem er nykommere rett fra hæren, men selv med et konservativt overslag betyr det at over en halv million israelere så langt har vært igjennom denne psykedeliske dannelsesreisen. Det er mange av en befolkning på rundt 7 millioner, og en enda større del av den unge generasjonen. Dette gir uunngåelig sosiale og samfunnsmessige konsekvenser hjemme i Israel. Særlig siden dette er ressurssterk ungdom, fra gode middelklassehjem og med høy utdannelse. Det er nemlig dem hæren velger ut til sine elite-enheter, og dermed primært dem som havner i virkelige konfliktsituasjoner, opplever krigens traumatiserende gru og deretter drar til intense utblåsninger i India.
“De nye jødene”
I Vesten avtok rave som et massefenomen etter et høydepunkt midt på 90-tallet, og de åndelig/filosofiske aspektene druknet stort sett i kommersiell hedonisme. Men i Israel har ravebevegelsen en langt sterkere politisk karakter, og har derfor holdt seg sterk og stor. Raverne er godt synlige i gatene i Jerusalem og andre større byer, og israelsk trance/techno er internasjonalt dominerende og utgjør landets største musikk-eksport. Da myndighetene som forventet slo sterkt ned på fenomenet kom også mer tradisjonelle venstrekrefter med i det de så som et opprør av sivil ulydighet. Under slagordet “Give Trance A Chance” danset 30.000 ravere på Yitzhak Rabin Plassen i Tel Aviv i 1999 i protest mot regjeringens forfølgelser.
Klubbene er våre nye synagoger, og DJene de nye rabbiene
I dag er sivile rettigheter og muligheten for fri ferdsel mer begrenset enn noen gang tidligere i Israel, og også på grunn av faren for terrorist-angrep er nå rave-arrangementene mindre og mer bortgjemte – tilbake til underground. Kreativiteten er stor, og denne generasjonen jobber hardt med å kombinere sin nye, direkte opplevde åndelighet med tradisjonell mystisisme og rituell ekstase som den jødiske kulturarven er så rik på. De søker også en integrering i det internasjonale samfunn de har vært isolert fra, og dyrker en mer generell åndelighet inspirert av flere religiøse retninger og prøver å komme bort fra gammeltestamentlige ideer om å være spesielle og Det Utvalgte Folk. “Klubbene er våre nye synagoger, og DJene de nye rabbiene”, sier Tomer Ganihar2, en fotograf som har blitt internasjonalt kjent bl.a. for sin bilde-dokumentering av den israelske rave-scenen.
Rave her er både underholdning, bønn og protest
Politikerne er bekymret for at dette senker kampviljen mot “den arabiske trussel”, og det har de nok rett i. Primitivt hat og sjåvinisme blir vanskelige å opprettholde etter dype, selvransakende syretripper og opplevelser av å være ett med alt! Raverne er en prosentmessig stor andel av Israels totale befolkning, men en ennå større andel av ungdommen, dvs. neste generasjons voksne. Demografisk er det dermed uunngåelig at det vil føre til en større opposisjon mot den politikken den israelske stat har ført så langt, og krav om andre måter å løse den betente konflikten denne politikken har skapt. Kanskje det vil vise seg at India uforvarende har bidratt til løsningen av den fastlåste konflikten i Midt-østen?
Are Hansen
1 “Værten og gæsten sidder på en tikkende bombe”, i den danske avisa Information, 4/1-08
2 “An Israeli Photographer Finds Holiness at the Rave”, www.forward.com/articles/2926/
Goa er kanskje ikke det det var engang. Mener å ha hørt at det er tøffere forhold der nå.
IJWTS wow! Why can’t I think of thgins like that?
Maybe because you were not there, and therefore couldn’t know what was happening…?
When you think about it, that’s got to be the right answer.
That’s a slick answer to a challenging question
«KLM does not interfere with any religious or political organization whatsoever,» and then goes on to make this political statement: «and distances itself of the contents of this controversial movie.»How duplicitous can one be?
I like it when a menu item is pointed out to me which has very obviously been in front of me for years but somehow I never even noticed it, and I then find myself wondering how I ever got work done without it.All your tutorials are great, your whole site is. Thanks.
kişi, onu bu kadar iyi tanıdığınız için hem çok sevinecek hem de çok şaşıracaktır. Erkeğe özel alınabilecek yeni yıl hediyeleri arasından en doğru seçim