Etter de forderdelige hendelsene 22/7 ble det mer aktuelt enn noengang å kikke nøyere på konspirasjonstenkning: hele “manifestet” til Anders Behring Breivik var jo en eneste stor konspirasjonsnoia. Selvom handlingene hans var ekstreme og heldigvis nesten aldri skjer, så har konspirasjonstenkning generelt blitt veldig vanlig og utbredt. Hvordan oppstår den, og hva er typisk for denne måten å tenke og konkludere på?
Fort og gæli’
Vi mennesker har et veldig behov for å forstå, dvs. lage oss en sammenhengende historie om årsakene til at noe skjer eller er som det er. Det som er typisk for konspirasjonstenkning er at den har en dragning mot ondsinnede årsaker. Utgangspunktet er en følelse av at det er “noe” som styrer oss. Og det er jo forsåvidt sant: venner, familie, myndighetene, og ikke minst media og økonomien (arbeidslivet, reklamen og varefloden). De første er lette å se og forstå, mens de store og langsiktige effektene av økonomien er mer ulne og vanskelige å fatte. Folk som tenker konspiratorisk konkluderer derfor isteden raskt fra “noe” til noen: at det må være en liten gruppe konkrete mennesker som sitter og planlegger og pønsker ut onde gjerninger. Slike grupper kan være alt fra vitenskapsmenn eller militæret til feminister, muslimer eller “kulturmarxister” (som hos Anders Behring Breivik).
Redde mennesker
Et nødvendig utgangspunkt for konspirasjonstenkning ser ut til å være redsel. Vi synes alle det er ubehagelig med ting vi ikke forstår, og dette føles verre jo reddere og mindre trygg man er på seg selv og verden rundt. Har man vært redd lenge nok kan det lett feste seg til paranoia, et engstelig og generelt mistenksomt perspektiv på livet. Har man havnet der så kan det bli helt uutholdelig at det er ting man ikke vet og forstår, og for å slippe unna disse vonde følelsene må man straks finne en forklaring. Man tåler ikke at det er løse ender som man ikke har kontroll over, og i panikken koker man derfor sammen et slurvete hastverksarbeid for å få sjelefred.
Nærsynthet
Typisk for dem som lager konspirasjonsteorier er at de har liten trening i å tenke i store sammenhenger med mange ingredienser som virker sammen (“systemtenkning”). De mangler innsikten i at enkeltdeler best kan forstås som forholdet mellom ting, og at ingenting eksisterer aleine i et vakum. De tar dermed ikke med i betraktningen at ting kan skje utilsiktet, som en følge av mange enkelt-menneskers handlinger, uten at noen av dem hver for seg faktisk forutså eller ønsket konsekvensene. At helheten er større en summen av enkeltdelene.
Dette er jo en forutsetning for å kunne tenke politisk. Konspiratørene tenker ikke politisk. De forstår bare vanlig sosialt samvær mellom enkeltpersoner, og går umiddelbart ut fra at de samme mekanismene gjelder for store enheter som et helt samfunn.
Den Totale Konspirasjonen
Når de presenterer sine fantasifulle konspirasjonsteorier for andre blir de selvfølgelig ofte møtt med motforestillinger. De fleste voksne mennesker med erfaring fra arbeidslivet, foreningsarbeid og familie forstår jo heldigvis hvor komplisert samværet mellom mennesker er, og hvor mange merkelig utslag det kan gi. Mange har jo også konkrete fagkunnskaper rundt et eller annet felt som inngår i konspirasjonsteorien, og kan dermed peke på feilslutninger som havarerer hele sammensvergelsen.
Såntnoe blir fryktelig truende for konspiratørene, som kjenner redselen stige fram igjen. De har ikke følelsesmessig råd til å le og si at “Haha, ja du har jammen rett, det der visste jeg ikke. Da har jeg nok tatt feil”. I redselens favn er selvtilliten for tynn til å kunne tåle at noen andre faktisk veit mer enn dem selv og dermed også skjønner mer. Isteden går de til angrep. Fagpersonene som taler dem imot – og særlig hvis de er fra skoler eller universiteter – har slett ikke rett i sine innsigelser; nei, de er selv en del av Den Store Konspirasjonen! Det de sier kan dermed ikke regnes med. Konsekvensen blir absurd: det er bare dem uten fagkunnskaper som bør uttale seg om et tema!
Dermed benekter de at kunnskap i det hele tatt er mulig. At det er sannsynlig at noen som har brukt årevis på å studere eller jobbe med et emne veit mer om det enn vi andre som ikke har gjort det.
Samme metode brukes nå også i politikken. Nesten hver gang Fremskrittspartiet kommer med uttalelser som ikke henger på greip og blir kritisert for det, så benekter de at det er noe gæernt med dem: neida, det er media sin skyld, fordi de er infiltrert av “venstrevridde journalister”! Her er det ikke redsel og noia som driver konspirasjonspåstandene, men sleip og kynisk manipulasjon av maktsyke mennesker. FrP er flinke værhaner, og har fått med seg at slike forklaringer nå kan slå an hos folk.
Eventyr og virkelighet
Det er også påfallende hvordan konspiratørene har en tendens til å gripe fatt i de mer usannsynlige forklaringene først. Der folkevettet med sin erfaring heller ville anta at ting som vanlig skyldes rot og udugelighet, konkluderer konspiratørene gjerne med helt fantastiske forklaringsmodeller. En politiker er ikke først og fremst kunnskapsløs eller korrupt, nei han er en ond, insektoid alien som har tatt over en menneskekropp!
Begrepet ble oppfunnet i 1958 av den tyske nevrologen Klaus Conrad, som definerte det som “å ubegrunnet se sammenhenger”, ledsaget av “en spesifikk følelse av unormal meningsfullhet”. Etterhvert har det blitt utvidet til å omfatte menneskets tendens til å søke mønstre i tilfeldig natur generelt, slik som i gambling, paranormale fenomener, religion, og tilogmed forsøk på vitenskapelig observasjon.
Wikipedia
Typisk for oss mennesker er jo at vi har en ubegrenset fantasi, og et språk som også kan uttrykke umuligheter. Vi elsker å bruke den til å finne opp og fortelle hverandre historier. Det er absolutt på sin plass å også bruke den til å spekulere over lugubre motiver hos pengefolk- og andre maktgrupper. Alle voksne veit jo at folk ikke alltid snakker sant, og at det media presenterer oss ofte er løgn og propaganda. Men til forskjell fra konspirasjonsteoretikerne har folk flest en ballast av kunnskaper og erfaring om samfunnet som gjør at de kan skille mellom det som er sannsynlig og det som bare hører hjemme i eventyrenes verden. De fleste er også bevisst at folk elsker å kunne komme med juicy sladder, og at det dermed blir umulig å kunne holde konspirasjoner hemmelige når de omfatter hundrevis eller tusener av mennesker.
Konspiranoia-folka er ofte veldig umodne, og vil så gjerne at verden skal være som hos Disney: full av magi, rom/tidsreiser og superhemmelig superteknologi.
Spiller det noen rolle da?
Så lenge folk bare driver med dette som underholdning gjør det ikke så mye skade. Konspirasjonsteorier kommer jo i alle grader, fra det helt psykiatriske (“…overvåknings-chip’er blir hemmelig satt inn i alle nyfødte babyer…de styrer tankene våre med kjemikalier i vannet og lufta…”) til det som nærmer seg politisk tenkning og reell innsikt. Men problemet er at ting som blir gjentatt ofte nok har en tendens til å bli betraktet som sant, f.eks. slik media siden “9/11” har bygget opp hat og noia mot muslimer, selvom de virkelige statistikkene viser at 99,6% av all terror i Europa siste året ikke hadde noe med islamisme å gjøre. 1
Og med internett kan alle spre sine tanker, på fine nettsider som ser seriøse ut for dem uten bakgrunnskunnskaper. Mens de ustabile tidligere fikk sin forvirring moderert av daglig omgang med normale mennesker, kan de nå isolert foran PCene dyrke sin galskap med et fåtall likesinnede spredt over hele kloden, få den stadig bekreftet og leve seg helt inn i sine private bobler av virkelighet.
Ekstra farlig blir det når maktsyke mennesker utnytter konspiranoia for politiske formål. Det var jo det som skjedde med nazismen, en paranoid konspirasjonsteori sausa sammen med kvasivitenskap og selvforherligende myter om eget “folk” som en spesielt utvalgt gruppe, som kunne sette seg utover normal menneskelig moralitet. Liknende “logikk” har igjen fått oppslutning i europeisk politikk, med hatefulle ekstremistpartier i maktposisjoner i flere land. Innimellom dukker det derfor fram ekstremister som Breivik, som trekker denne tenkemåten til sin ytterste konsekvens, og grelt viser fram hva slags menneskesyn dette egentlig er.
De samme ingrediensene brukes av alle ekstremister, fra Al-Qaeda til venstreterrorister i Baskerland til hindunasjonalister i India. Og resultatet blir alltid det samme: destruksjon, død og ødelagte liv, smerte, sorg og ennå mer sinne og avstand mellom folk. Sånn kan man ikke oppføre seg på en overfylt planet, vi må bli voksne og stå sammen hvis vi skal klare å overleve den økologiske krisen.
1 Den årlige rapporten fra EUROPOL om terrorisme:
google “EU terrorism situation and trend report”
Istedenfor Gud?
Hvorfor har konspirasjonstenkning blitt så utbredt? Skyldes det en oppvekst med X-files? Eller har folk generelt blitt mer engstelige enn før?
Jøssda, det er mer enn nok å bekymre seg over – øko-krise, klimaendringer, giftig mat – men antakelig hadde folk mer bekymringer før enn vi nå har i vårt trygge og velfødte samfunn. Kan det være nettopp fordi vi har blitt så rike, og dermed har tid og krefter til å gruble istedenfor å bare kjempe for dagens brød?
En viktigere faktor kan være at religion har mistet mye av sin makt over sinnene. Ideen om Gud er jo den totale konspiranoia: et usynlig vesen som vet og styrer alt, og tilogmed snatcher sjela di når du dør! Det kunne vært tatt rett ut av en dårlig science fiction-film fra Hollywood. I ethvert samfunn vil det selvfølgelig finnes en del følelsesmessig og dermed mentalt ustabile personer. Og folk som har vanskeligheter med å skulle bli voksne og ta ansvaret for sitt eget liv, uten foreldre som ordner opp. Tidligere kunne disse finne tilflukt i religionen. Den forsikrer oss jo om at på tross av en forvirrende og ofte skremmende verden så ligger det orden og en god mening bak det hele. Krig, sykdom og plutselig død kan nok få tvilen til å murre, men prestene beroliger oss med at DET behøver vi ikke tenke på, for “Guds veier er uransakelige” – m.a.o. det er greit å være uvitende og uforstående. Slik fungerte religion som en svamp som sugde opp de ustabile, og ga en trygg, sammenhengende mening til enklere mennesker.
Denne løsningen har blitt borte for de fleste i moderne industrisamfunn, og massemedia gjør at vi får høre om elendighet og naturkatastrofer over hele kloden. Det kan lett gi inntrykk av at slikt skjer mye oftere enn før, og da er det ikke rart om folk blir engstelige. Kanskje konspirasjonsteoriene har blitt vår nye religion, den totale forklaringen som bekrefter at det er ordning-och-reda i universet likevel?
Tekst: Are Hansen
Illustrasjon: Ailin Einmo