Stemme fra oven: Ketil Lund

Han sto nylig for en bragd i norsk samfunnsliv. Ketil Lund fikk inn det avgjørende, siste ord i mannjevning med Kåre Willoch. Lund med slepent trykk i stemmeleiet i Dagsnytt-18: “Det i sin tid AKP(m-l) var lovlig, overvåking av dets medlemmer ulovlig. Å tenke systematisk på revolt og revolusjon har rettsbeskyttelse her i landet. Kåre Willoch må som samfunnsstøtte slutte å terpe sin villfarelse om det motsatte. Dette nå sagt for siste gang.” Willoch bet det lydløst i seg, riktignok med en snerpet grimase bare han er kar om å sette på direkten.

For den plettfrie Kåre Willoch var det naturligvis fortærende å bli belært om rett og galt av nettopp Ketil Lund. Riktignok eide Lund tunge kvalifikasjoner, særlig sittesåret fra lange år på dommerbenken i Norges Høyesterett. Men han var som skolegutt eplekjekk frukttyv i familien Willochs villahage, og ble tatt på fersk gjerning og kjeftet huden full av den elleve år eldre og moralsk forargete Kåre. Per i dag står det altså 1-1 i en livslang feide mellom de to, eller rettere, 2-0 til Lund, slik Gateavisa ser det.

 

Av Marius Hauge

Gateavisa: – Fra ung lovbryter til plass blant Rikets øverste dommere!

Lund: – Bevisene er spist og synden foreldet. Men gjerne det: Eksemplet gir håp for enhver som i unge år kan streve med å finne sitt rette spor i tilværelsen.

 

Lømmel i starten

Det var ikke gitt at Ketil Lund skulle ende opp som en kritisk stemme som bærer i samfunnslivet.  Han er kondisjonert avlet, med forfedre som har gjort det godt her i verden og trygget etterslektens plass på livets solside. Ja, oldefar Jens Michael Lund hadde sågar sitt eget prestegjeld i Gamlebyen og topper ifølge Lund rankingen i en familie han er hørbart stolt av. Der finnes liberale jurister på rekke og rad, og Lund ser seg som del av rekken. Og med sedvanlig høy neseføring for en så heldig stillet som ham, gikk Lund løs på tilværelsen med smashing ferdigheter i tennis og majestetisk Oxford-engelsk om hverandre. I tillegg kom Lunds nådeløse tunge, satt i et oppvakt hode. Han holdt til i datidens mest beryktete bydel her i landet, der favorittnormen blant unge menn var den velpleide ufordragelighet i omgang med andre mennesker. Den privilegerte lømmel Ketil Lund kunne umulig bli forvekslet med den lugubre K. Lund i Rådhusgaten 20, innehaveren av hovedstadens ledende detaljutsalg innen blottstilt seksualitet i tekst og bilder.

 

Snill og grei og tøff

Født ovenpå, har Lund i og for seg forblitt der tvers gjennom sitt oppbrudd. Men flink som han er, klarte han å sette sin opprinnelige lodd i halsen og jenke sitt modus tilstrekkelig for krevende roller i offentligheten, Knickerssosialist ble han foraktfullt kalt av Morgenbladets redaksjon, som ikke likte hans avvisning av den svære tvangsbruken i psykiatrien. Gateavisa vet bedre. Lund er en knickers­anarkist. Noen full faneflukt vekk fra sin egen begynnelse, er det likevel ikke snakk om. Og det hender Lund søker ly i den gamle gjengen, men ter seg nå uten graverende unoter. Ja, Lund har gått den riktige veien, fra å være maniert slem til å bli grei og snill. En bitter-søt mine står ved ham. Lunds tale skifter mellom det 1/4 stakkato undrende og det 3/4 høytidelig malende. Den høyreiste skikkelsen med velvalgt søreuropeisk bekledning peker mot et forfinet manns­ideal med pysete tilbøyeligheter. Men skinnet bedrar i Lunds tilfelle. Helt klart. Achtung, derfor! Lund står sterkt, også i eget bilde. Hans kvelertak på Willoch er nevnt.

Lund: – Skulle jeg våge å tegne et selvbilde, kan det jo være dette: En ambulerende sosial selvsikkerhet, satt på et skrøpelig fundament. Det indre korresponderer ikke helt med det som synes.

Også Arbeiderbevegelsens granittharde profiler har forbløffet måttet innse at Lund er minst like tøff utapå som dem og kan ta en støyt og gi en punch. En vár sekretær Haakon Lie, i sine dager nasjonens nifseste mann for enhver som ikke var enig med ham. Lund halte Lie inn på teppet foran sin egen sannhetskommisjon om overvåkningen. Lund, vel skolert i den lyttende Lies fordekte ører på hver finger over kaffeskvett i Folketeaterbygningen på Youngstorget, åpnet slik: Velkommen, Lie. Melk & sukker til? Lie, sint som bare det: Nei! Ikke en ting fra deg, Lund. Lund: Da vet vi det.

GA. – Hva du tør! Og ingen ser ut til å knuffe seg med hell på deg, Lund?

Lund: – Det måtte i tilfellet være Gateavisa med sine skjeve blikk og bøllete stikk. Dere kommer i en særstilling, og jeg lar det passere. Ja, jeg er litt svak for måten, den er ikke helt ulik min egen i freidige stunder. Jeg har forresten holdt en viss beskyttende hånd over avisens rampete praksis. Når det gjelder forholdet til Haakon Lie, priser jeg meg lykkelig over å ha fått oppleve hans minneverdige temperament på nært hold.

Lie hadde forførende ferdigheter i form av sjarm og overbevisende intelligens – og endeløse kunnskaper. En art renessanse­menneske er rette ordet om ham. Jeg falt for den eldre Lies tvers gjennom harde tak og steile fronter. Han vek ikke en tomme, selv ikke i møte med uskyldsrene fristelser. Det er en selvtukt jeg beundrer. Den kan Gateavisa godt lære av.

GA: – Notert!

Lund: – Det er ikke min vane å ville bringe folk til taushet. Jeg er tilhenger av fri omgang med tanker og ideer og individets allmenne rett til å ytre seg som det vil. Men tilfellet Kåre Willoch var i ferd med å løpe løpsk og ropte på kontant korreks, gitt mannens ubendige vranglære og hans ry som læremester i alle ting. Og der Willoch vær så god får tie, var det om å gjøre å få Haakon Lie til å snakke. Begge tråkket feil, hver til sin tid og fra hver sin ståplass: Willoch som høy konservativ talsmann for samfunnets rett i selvforsvar til å overvåke politiske utgrupper på venstresiden, Lie som arbeiderbevegelsens troubleshooter i felten. Men nok om dem. Ingen av de to er lenger ved sakens kjerne.

GA: – Så hva er sakens kjerne?.

 

Sakens kjerne

Lund: – Sakens kjerne er: En uhyggelig forestilling brer om seg, om at selve samfunnet er under beleiring av sine egne og trenger ruste seg i selvforsvar. Det er naturligvis et eldgammelt fenomen, dette, og en legitim statsmakt kan ha gyldig grunn til å verne sitt fellesskap. Men i en ulvetid som vår egen – særlig i kjølvannet av det gruoppvekkende anslaget mot New Yorks Tvillingtårn – har frykten for terror, vold og kriminalitet mot vår sikkerhet blitt en større trussel enn de ugjerninger vi frykter. I kampen mot slike krefter griper vi med sykt lettsinn til virkemidler som i sin konsekvens kan forpeste det livet vi ønsker å beskytte. Og ingen som bekjenner seg til demokratiets lov og orden, kan med hell ta lett på denne utviklingen. Men vi stiller ikke de kritiske spørsmålene, og det er fatal dovenskap. Vi gjør knefall for omstendighetene, som tegnes med dramatiske streker. Det som til nød kunne passere i de eksepsjonelle tilfellene, er nå blitt grei praksis. Og det politisk sløve trekker sammen med det teknologisk mulige og rammer bredere enn selv den mest ambisiøse og uforstandige hensikt skulle tilsi – og åpenbart i strid med rettsstatens grunnleggende standarder. Stadig nye kremt om ulv, og stadig full alarm. Og med nye rop, vokser frykten, den avtar ikke selv om intet skjer. Alt er helt omvendt forestillingen i folkeeventyret, der den kloke moralen er å ikke fare opp i utide, for da er det ingen som bryr seg når det virkelig gjelder. Den dramaturgi som nå råder, er ren import fra USA, der hysteriet lever i beste velgående. Jeg maner til besinnelse her i landet.

Gateavisa: – Helt topp, Lund. Du får satt ord på tingene, der vi ville famle, dyslektisk.

 

Brave New World

Lund: – Jeg går nå videre.

Media, purk, politikk, byråkrati, alle ønsker å gjøre seg gjeldende. Og sammen skaper de en systembundet dynamikk med resultat et registrerings- og innsynsamfunn av det giftigste slaget. Ingen synes å ha den nødvendige kraft til å stritte i mot og ta til vettet. Heller virker det som om dette utrolig nok er en villet utvikling: All informasjonen som finnes og flyter, den kan jo benyttes til et utall gode formål og i nødvendige preventive ærend. Men realiteten er at individene og hele samfunnet lider, først i det stille og siden til margen. Det er jo allerede skrevet verdenslitteratur om dit vi beveger oss – i form av grøsserfiksjon om fremtiden. Men den ublide fremtid er langt på vei nå. Alle ser deg. Ditt eget liv er snart allemannseie.

 

Datalagringsdirektivet

Stadig Lund: – EUs datalagringsdirektiv Norge nå tiltrer, føyer seg dramatisk inn i et begynnende skrekkbilde, selv om intensjonen bak kan ha enkelte gyldige sider. Faktum er: Direktivet legger til rette for at også lovlige borgere helt utenfor mistanke av noe slag skal oppleve å få informasjon om sine private liv lagret i ansiktsløse databaser. Det er ingen mening i dette. Direktivet må være et klassisk eksempel på et offentlig grep som slår om seg på en fullstendig uakseptabel måte.

Vi kan ikke la oss lede av det snusfornuftige snakk om den kompliserte virkeligheten. Da setter vi jo lett det mest dyrebare vi eier over styr. Igjen: Back to Basics. Og den som ikke vet sitt eget beste, går det ikke bra med.  Siste ord er ikke sagt i denne saken.

 

Lund kan overvåkning

Midt på 1990-tallet ledet Lund kommisjonen som bærer hans navn; det var Stortinget som ba ham undersøke hvem som hadde overvåket hva og hvem og hvorvidt det som skjedde sto seg i forhold til norsk lov. Og selv om den grunnleggende meningen bak var å få luftet ut og til sist si sorry og forsone seg med det som hadde skjedd, ble det naturligvis bråk. Lunds kommisjon rippet jo opp i gjemte synder og viste at det fantes omfattende svin på skogen. Hederlige norske personer som hang ved gamle idealer om klasseløs likhet og arbeidsfolk som legitime samfunnsbærere, var blitt mistenkeliggjort som mulige femtekolonister. Vår statsmakt slet den gang kraftig – vi er nå helt tilbake til for mer enn 60 år siden – med selvtilliten undertrykket av den nystartete kalde krigen. Ja, den var i realiteten vettskremt for den overmektige Sovjetstaten, som man tenkte kunne slå om seg også i Norge med bistand fra norske medløpere. Og det regjerende Arbeiderpartiet kjente det som del av sin demokratiske styringsplikt å verne Norge og nordmenn, uten først å ta seg bryet med å kvalitetssikre fremgangsmåter og sortere rett fra urett. Og slik ble det at ikke bare lovlige partier og forsamlinger ble holdt under oppsikt. Også hverdagslivets norske helter kunne bli saumfart og overvåket. Mange fikk sine liv sabotert og ødelagt, enda de fleste var snille i sin tro og aldri gjorde noen fortred.

Siden ble norsk ytre venstre noe helt annet i form av en selvviktig vekkelse fra ungdomstrinnet. Den hadde mye eiendommelig faenskap å rutte med, særlig en konspirerende angst for alt annet enn sin egen kjerne. Det kunne ikke vare. Men på veien ble denne revolusjonære garde overvåket, og det var som regel ulovlig. Slik delte den i og for seg skjebne med politiske utgrupper fra generasjonen før.

Om dette skriver Lunds kommisjon nøye og holdbart i et dokument som vil bli stående som et kildeskrift i den mørkere delen av historien om Norge. Og selv om det altså ble bråk, var det faktums og ikke Lunds feil. Kommisjonen var nemlig uhyre forsiktig både i ordvalgene og med de konklusjoner den til sist fant sikkert grunnlag for å trekke. Han må ha lagt bånd på seg, Lund, for hvem overvåkningens praksis var og er et bastant uvesen. Han må ha visst at en uvøren miss ville være nok. Da ville de lange kniver som ventet snittet ham i småstykker. Øyenvitner forteller at Lund var helt grå i fjeset mens det sto på i kommisjonen.

Gateavisa: – Det var en prestasjon av deg & co å komme levende fra oppdraget? Rapporten sies å være et minnesmerke over varsom omgang med sprengstoff.

Lund: –  Det var en stri tørn, og vi landet intakt. Men det gjelder å ha klart for seg at kontroll- og overvåkingssamfunnet aldri hviler: Målet er at våre liv skal bli fullkomment gjennomsiktige for staten.

 

Sprek i meningen

Nå er Lunds strenge ansikt blitt varmt og riktig trivelig å se til. Han vet at Gateavisa liker å høre hans kritiske salver om den farlige øvrigheten på ville veier. Lund lyder og tenker som den frie mann, det virker desidert som om han deler Gateavisas svarte skepsis til herskende makter. Vennlige tunger har ellers fortalt at det har gjort Lund uhyre godt å slippe sår sitting i høytidelige embeter. Han har endelig funnet seg selv, i firsprang som debattant og skribent. Det er nå bare Lunds egne, uavhengige lyster som temmer ham.

Og Lund byr på seg selv: – Jeg ser meg som et anarkistisk anlagt menneske, mer det enn grunnleggende stridbar. Kall meg gjerne en myndighets­bekjemper. Det er en linje jeg har vært tiltrukket av så lenge jeg kan huske, selv om jeg som paradoksalt menneske også har vær ttiltrukket av maktens trygghet. Nå kjennes det godt å stå helt på egne ben. I Høyesterett, for eksempel, blir man som dommer svimeslått av høytid og ritualer. En flod av æresbevisninger og oppmerksomheter blir dommerne til del, verdens privilegier sitter løst sammen med embetets selvpålagte pinsler. Man kan saktens miste seg selv av mindre. Jeg var ønsket i Høyesterett – som en juridisk stemme klart på kant med det gjengse – og dissenterte mye i visse saker, som for eksempel straffe­saker.  Men i Høyesterett er det et utpreget sivilisert miljø, med stor toleranse for uenighet. Da jeg en gang røk uklar med en kollega – han nektet plent å sitte i retten sammen med meg – var det som resultat av Lundkommisjonenes virksomhet. Han mente, som Kåre Willoch, at partiet AKP (ml) var fritt vilt.

Lund medgir at han ikke skjemmes av sin evne til å fornærme mennesker. Taktløshetens nådegave er også noe. Men vanligvis ypper han seg bare, godlynt og forsiktig. Den rutinerte asfalt­cowboy, Gateavisas evige fotograf, kaster et skrått blikk ut i rommet der vi sitter, og vil med blikket si han synes personen Lund huser dødskule ytterligheter. Men alt som høres fra en tilsynelatende slask som Medbøe, er en pertentlig og hjertefølt bemerkning om at Lunds kontor er rent og pent. Klart Medbøe og Lund straks fant tonen.

 

Byr på seg selv

Lund videre om seg og sitt liv: – Som medarbeider hos regjeringsadvokaten – det er ikke et spøkefullt sted å være – skar det seg til sist. Jeg skrev under et opprop mot det vi oppfattet som en hårreisende praksis å nekte en spesiell kategori tiltalte rett til bistand fra advokat. En liten kjerne av sinte forsvarsadvokater pluss meg sto helt alene mot resten av Norges juriststand. Det bar inn på teppet hos min sjef, omtrent som Haakon Lie måtte komme til mitt. Der vanket et gult kort og brente et blått lys. Jeg gikk min vei ut bakdøren like etterpå.

Som uavhengig advokat skrev og talte Lund sterkt mot forholdene som rådet innenfor det tunge psykiatriske helsevernet, med behandlingsmetoder preget av tvang og vold han til denne dag kategorisk avviser. Lund fightet sine slag for miljøvernet i Norge og tapte som regel. Han prosederte den store saken Naturvernforbundet anla mot statens inngrep i Altavassdraget. Men miljø­vernet var den gang ikke kommet på moten, og naturen hadde svak rettsbeskyttelse. Lund kom tomhendt fra det. Men i Høyesterett la man merke til hans spissfindige evner og tok Lund til seg et knapt tiår senere.

Han representerte “ulike gærninger” i retten, men hentet sitt daglige brød som juridisk rådgiver for Norges faglitterære forfattere, hvis kraftfulle forening han hjalp å stifte.

Lund har gjennom skiftende tider vært menneskerettighetenes pålitelige talsmann. Og når han likevel ikke endte i Strasbourg på sin tamp, var det vel hans egen vegring mot mer stillesitting som var avgjørende. Lund er ingen drage i strafferettspleien, og sier nå det er en skam å se tilbake på hva man han har vært med på. Han sikter til straffe­utmålingen for narkotikaforbrytelser.

 

Om stoff og straff

Lund: – Den hardhendte justisen løp seg helt vill. Jeg har dessverre ennå ikke rukket å legge hele bredsiden til for å støtte den nye tekningen som heldigvis gjør seg gjeldende. Mindre straff og mer omsorgsfull behandling av ulykkelige rusofre er den eneste vei fremover. Jeg kjenner ikke fullt ut Gateavisas syn i narkodebatten. Men vi står vel tilnærmet sammen i spørsmålet om straff og tukt. Jeg slutter opp om anbefalingene i Stoltenbergutvalgets Rapport om narkotika. Det er et modig og fremsynt dokument, som jeg håper vil lede til konkrete forbedringer. Enhver som følger med i dette, må også glede seg over de sterke signaler som nå foreligger fra den FN-oppnevnte gruppen. Men igjen: Det som teller er et bedre liv for dem på kjøret der ute.

 

Gateavisa og Lund

Ketil Lunds historie omfatter også å være gode busser med Gateavisa. Han ga oss verdifulle råd om jussens fine nyanser i forhold til pøblete påfunn. På 1980-tallet reddet han redaksjonen fra å gå rett i baret med hendene tilgriset av familiene Brundtland og Willochs private søppel. I rettssalen sto han samme tiår suverent opp for Gateavisas fremste blant likemenn, som seilte under det utspekulerte kunstnernavnet Sylphilia Morgenstierne tvers gjennom sitt høyst alminnelige Mari Toft fra barnsben. Familien von Munthe af Morgenstierne, med funklende adelskap tilbake til norsk urtid, følte seg besudlet og knust. Lund vant med glans i straffesaken staten anla mot henne og fikk stadfestet dette: Det er en av livets friheter å kunne kalle seg selv hva som helst, så lenge stuntets hensikt ikke er uttrykkelig rettsstridig og det heller ikke går til helvete med noen. De delikate von Munthene fikk tåle såpass.

 

Fornøyd

Lund: –  Det har vært et hell å få bruke de varierte mulighetene tilværelsen har gitt meg. Jeg holder samtidig fast ved at selve livet er grunnleggende urettferdig, gitt den menneskelige skrøpelighet i sin brede alminnelighet. Mitt livs prosjekt er å bry seg der det virkelig gjelder og ikke legge sten til  byrden med unødvendige inngrep i våre liv. Sagt annerledes: Vi bør holde oss til det essensielle og dermed til det eksistensielle, når vi skal mestre den krevende oppgaven å være til. Og jeg håper det vil finnes en rød tråd i mine gjerninger som rimer. Å ivre for miljøvern, som jeg gjør, er å ta konsekvensen av at en levende fremtid fordrer en pakt med naturen. Å stå opp for menneskerettighetene, er å skjønne at livet har liten vits uten dem. Å mot­arbeide utidig tvang og straff er ikke annet enn å ta våre humanistiske idealer på rette alvor.

 

Trist i bunnen

Lund ses sjelden med en tåre i øyekroken. Selv ikke med sin sørgelig triste erkjennelse av livet, er det fuktig der. Lunds hjerte blør ikke, det er fornuften i hans hode som rår. Ja, han kan virke tørr og akademisk i møte med det som er vondt og galt, der andre helst vil grine som bare det. Han er ingen mann for de store samfunnssystemene, som jo huser ravende urimeligheter som del av sin helhet. Mest er Lund en uberegnelig sjel, og ingen vet sikkert hvor aktøren Lund hopper. Han tar sakene som de kommer, og er seg selv nok hver gang. Vårt eget møte med Lund festner inntrykket av et digert spenn i hans personlighet: Anarko-liberal og aristokratisk – gammeldags og tidsmessig – iherdig mot autoriteter i arbeidstiden og avslappet med establishmentet i fritiden – selvsikker og visstnok også usikker – tenker stort og pleier sine egne små detaljer. Både besk og leken er han også.

Det er fordømt tull å tro at Lund ønsker å endevende samfunnet, sånn ekte sosialister vil. Han er overhode ikke der. Og det vil aldri falle Gateavisa inn å ty til banale typekategorier, når vi skal  karakterisere en som ham. Heldigvis har Lund litt av hvert i seg på samme tid.

Løs kanon med finsikte, det kan stå om Ketil Lund.

 

Etterord

Denne tekst var ferdig gjennomarbeidet og klar for trykken før den kolossale forbrytelsen i Oslo og på Utøya 22. juli. Den har merket enhver. Vi velger å trykke intervjuet uten endringer, fordi det i sitt grunnleggende innhold forblir gyldig.