I sin kronikk i Dagbladet 18. mai går Paul Bjerke i rette med motstanderne av ”politisk korrekthet”, og hevder langt på vei at ”pk”-begrepet er en planlagt avledningsmanøver fra krefter på høyresida, som har brukt sin pengemakt til å påvirke opinionen.
Bjerkes kritikk lider dessverre av å være simplifiserende, med konspiratoriske undertoner. En gjennomgang av ”pk”-begrepets historie kan moderere ham her.
Opprinnelig hadde ikke uttrykket noen negativ klang, men var rett og slett en stadfestelse av hva man anså for god politisk tenkning. Slik brukes det f.eks. av J. Wilson så langt tilbake som 1793.
Den ironiske bruken vi er vant til i dag springer ut av det antikapitaliske opprøret på 60-70-tallet preget av feminisme og antirasisme. Som så ofte under folkebevegelser, kom også her krav om enhet og konformitet. Men ikke alle innad i bevegelsen godtok konformitetspresset.
Doris Lessing, feminstikon etter Den gyldne notatbok, irriterte seg over alskens feministiske programerklæringer hun ble forventet å støtte. Norman Mailer slaktet radikalfeminismen i The Prisoner of Sex. Tom Wolfe, på den tida mest kjent for å sympatisere med motkulturer som surf og hippi, latterliggjorde svermeriet for svart makt i Radical Chic.
Ray Bradbury, en klar anti-rasist med reell bekymring for tredje-verdensspørsmål, hadde for øvrig vært enda tidligere ute: Allerede i 1953, i romanen Fahrenheit 451, advarte han om at redselen for å fornærme minoriteter kunne føre til meningstyranni.
Slike konforme holdninger som disse samfunnsdebattantene påpekte, ble utover på 70-80-tallet stadig oftere referert til som ”pk”. Det er et poeng at de som ledet an i kritikken fortrinnsvis var folk som selv assosierte seg med venstresida og/eller motkulturen. Pk ble da sett som en pervertering av et sunt engasjement.
Høyresida var stort sett uinteressert i å kalle seg politisk ukorrekt før opp mot 90-tallet. Da adopterte høyrepopulister argumentene fra fritenkerne nevnt over, men nå for å sverte venstresida i alminnelighet. Venstresida ble likestilt med sine mest autoritære innslag.
Slik kritikken av pk opprinnelig var ment, var den slett ikke et forsvar for rasisme eller ukritisk tradisjonalisme. Pk-kortet kan da ikke spilles av en ekte rasist (slik f.eks. Vigrid-leder Tore Tvedt jevnlig gjør) uten å miste sin ironiske kraft og bli absurd?
Om man vil gå i rette med høyrepopulisters og -ekstremisters lettvinte bruk av pk-begrepet, er det faktisk nok å kjenne dets historie. Bjerkes lettere konspirative vektlegging av John M. Olin Foundations sponsing av bøker er et villspor; det er ikke herfra ”pk” stammer.
Det er mulig ”pk” i dag er blitt et begrep tømt for mening. Heldigvis har vi på norsk et annet godt ord som er vel så dekkende: smålig. Smålighet vet vi hva er, den fins for øvrig i alle leire.
Bjarne Benjaminsen
Ifølge Den Danske Ordbog, om ‘smålig’:
1)
Som ikke unner andre særlig mye(hverken konkret eller abstrakt)
2)
meget nøjeregnende og pedantisk; som vidner om overdreven interesse for detaljer og småting.
eks. uten smålige hensyn
fra norrønt smáligr; omgjort til små, altså ‘ubetydelig’.
Jeg synes måten du legger opp teksten på er spennende. Hensikten med å ta opp spørsmål om definisjonsmakt, og din vektlegging av at renhetsinfluerte initiativ florerer både blandt majoritets- og minoritetsgrupper, vekker assosiasjoner til saklige(re) tanketråder til bruk i gjenbesøk omtalte kritikk.
Jeg gleder meg til å lese mer av gatekvister. Det er mange nok våkne mennesker som misliker/lar være å skumpe bort i sovende troll. De som flyttet/flykter ofte utenlands har på sin side gitt opp å så frø i dette kameraderirike vennskapsfattige riket. Begge er rørende smålige; for stive eller for myke. Gateplanter med blandede røtter dytter unna asfalten og vaulkanske bergarter gjennom bevegelse.. bevegelse som i sum peker mot nedoverkraften.