Skilsmisse fra Staten ?

Stortings-politikerne har forsøkt å rydde opp i foreldede deler av Grunnloven. Tidligere het det der i § 2: “Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion”. Dette er jo absurd i 2012. For det første er ikke en stat en person, og kan derfor ikke tro på Gud. Og ennå viktigere: en stor del av befolkningen i dagens Norge bekjenner seg ikke til organiserte religioner, men er enten ateister/agnostikere eller klarer å finne ut av og definere sine åndelige behov selv uten andres dogmer. I tillegg er det titusener av mennesker som bekjenner seg til andre religioner enn kristendommen.

Gjønnes-utvlaget foreslo endringer av forholdet mellom stat og kirke, som ble vedtatt av Stortinget i 2009 etter en avtale mellom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Siden dette var en grunnlovsendring, måtte den også vedtas av neste Storting etter et valg, og det skjedde 21. mai i år. Hva består så endringene i?

Paragraf 2 har nå blitt endret til “Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskrettighederne.” Dette er litt bedre. Staten har nå ikke lenger noen religion. Men ordet “kristen” er fremdeles med, og det mest provoserende er at det forsøkes sukres med “humanisme”. Dette er en frekk historieforfalskning, fordi humanistiske verdier som personlig frihet (både religiøst og seksuelt), demokrati og likestilling mellom kjønnene slett ikke er noe som har preget vår “kristne arv”. Tvertimot, alle disse borgerrettighetene har blitt kjempet fram på tross av sterk motstand fra Kirken og kristenfolket. Det er dessuten helt unødvendig å ha med første setning i §2, det hadde holdt lenge med “Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne” – da hadde man fått med det beste både fra det sivile og religiøse samfunnet.

Paragrafene i Grunnloven som tidligere krevde at minst halvparten av Regjeringen må bekjenne seg til den protestantiske kristendommen ble også fjernet, selvom Kongen fremdeles må være medlem av Kirken.

Så hvor reell er egentlig denne skilsmissen mellom stat og kirke? Utnevning av biskoper og proster skal ikke lenge skje av Staten i “kirkelig statsråd”, men gjøres av Kirkens egne organer. Til gjengjeld krevde Staten at Kirken måtte utvikle demokratiske organer for slike valg, slik den har forankring hos kirkemedlemmene. Men samtidig ble Paragraf 16 også endret, og lyder nå: “Alle indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.”

Det ser ut til at det er Kirken som er den store vinneren i denne avtalen. Den blir kvitt Statens innblanding, men fortsetter å bli fullt forsørget økonomisk, og beholder alle eiendommene den har tilegnet seg gjennom et langt ekteskap med Staten (betalt av dine og mine skattepenger). Og den særstilling blandt trossamfunn som den mistet i §2 får den tilbake i §16: den “forbliver Norges Folkekirke”. Istedenfor å frakoble religion helt fra staten slik f.eks. USA og Frankrike allerede har gjort i et par hundre år så gis altså den evangelisk-lutherske kristendom fremdeles forrang. Dette er ytterst pinlig i et moderne pluralistiske samfunn, og tankene går hen til Iran og andre regimer vi ikke liker å bli sammenliknet med.

Ellers i samfunnet ville vi vel ikke kalle dette en skilsmisse, men bare en separasjon. Grunnlovsendringene er verken fugl eller fisk, men innebærer en liten, symbolsk seier ved at båndene ihvertfall er løsnet noe. Kanskje en så dvask og utvannet tekst var nødvendig for å få til et forlik i Stortinget? Vi får håpe at dette bare var første episode, og at vi etterhvert kan komme dithen at religion ses på som en privat interesse som man må organisere og finansiere selv, evt. med offentlig støtte på lik linje med idrettslag eller andre private organisasjoner.

Are Hansen