Apokalypse, sopp og kjærlighet

Det som gjør boken til mer enn gjennomsnittlig kiosklitteratur, er det grundige researcharbeidet Mads Larsen har lagt ned i verket. Både nysjamanisme, Rainbow-bevegelsen og 2012-profetiene er høyst reelle fenomener. Nysjamanisme er et samlebegrep for et mangfold av moderne retninger som forsøker å videreføre tradisjonelle former for, eller konstruere nye varianter av, den sjamanistiske praksis. En toneangivende skikkelse i så måte, er for eksempel den amerikanske antropologen Michael Harner. Med utgangspunkt i egne erfaringer med forskjellige urbefolkningstradisjoner, har han forsøkt å identifisere et sett med felles teknikker for sjamanistiske kulturer og deretter overført disse til vestlige forhold. Slike nysjamanistiske retninger er i mange tilfeller knyttet til bruk av psykedeliske stoffer, liksom mange av de tradisjonelle, og da spesielt det søramerikanske brygget ayahuasca.

Rainbow-bevegelsen er egentlig en løst sammensatt gruppe mennesker som kaller seg The Rainbow Family of Living Light, eller mer forenklet The Rainbow Family. De baserer seg på ikkevold og ikkehierarkiske sosiale strukturer. Siden oppstarten i USA i 1972, har de hatt årlige samlinger, eller gatherings, på utvalgte plasser over hele verden. For eksempel var det en Rainbow-samling på Karlsøy utenfor Troms i 1989. På disse samlingene lever man i tråd med hippieidealet om åpne og selvrealiserende fellesskap, der en deler på de nødvendige godene og ikke benytter penger.

2012-profetiene betegner en moderne New Age-tolkning av mayakalenderen, der mayakalenderen leses som en gammel profeti om at verden vil gjennomgå en grunnleggende forandring den 21. desember 2012, eller at dagens virkelighet på et vis vil erstattes med en basert på andre prinsipper. I hvilken grad det vil være en åndelig, rent verdimessig eller mer materiell forandring, strides tilhengerne om. Videre strides de om hvor konkret profetien skal tolkes. De velvillige, men mer skeptiske ser den moderne tolkningen som en metafor for en voksende ny bevissthet som en kan slutte seg til, der en tenker mindre egoistisk og mer hensiktsmessig på vegne av økosystemet og menneskeheten.

Uansett hva en tror, er det mot dette bakteppet Mads Larsen har plassert fortellingen sin, slik at det er hendelser knyttet til disse bevegelsene som driver Robins indre erkjennelsesreise og dannelsesprosess fremover. Siden boken skildrer miljøer som i stor grad overlapper med Gateavisas leserskare sine, bestemte Gateavisa seg for å arrangere et intervju med forfatteren i forkant av utgivelsen. I det følgende forteller Mads Larsen om sine egne erfaringer og synspunkter på Rainbow- og 2012-bevegelsen, samt hans egen motivasjon for å skrive en roman om den.

Utgangspunktet for romanprosjektet ditt var at du møtte en amerikaner som overfalt deg på en bar, sa at du var Odins etterkommer og forutbestemt til å skrive historien om 2012. Kan du si noe om hvorfor du ble inspirert istedenfor å avfeie ham som en gærning?

Jeg pleier ikke å ta stilling til sånt. Jeg syntes bare at det var en jævlig kul historie. Om han var gal eller om Odin hadde bodd i ham var ikke så relevant. Historien fortsatte å henge ved meg i årene som fulgte, slik at det føltes riktig å gå ut og finne den, slik han hadde bedt meg om.

Hvordan grep du an oppdraget?

Det startet veldig åpent, siden jeg ikke ante hva dette med Odin, Zevs og 2012 gikk ut på. Jeg begynte med å google 2012 og finne ut av hva det handlet om. Tilfeldigvis hadde jeg vært i Palenque et par år tidligere, så jeg hadde et vagt minne om at det hadde å gjøre med mayakalenderen. Etter å ha sjekket dette, tenkte jeg, okay, det her må jeg finne ut av.

Noe av det første jeg gjorde, var å dra på buddhistisk meditasjonsretreat i Nordmarka, med to buddhistmunker fra Thailand. Jeg begynte å meditere og leste veldig mye om ting rundt 2012-fenomenet. I tillegg var jeg på en del seremonier hvor det ble brukt endogene eller psykedeliske stoffer, som for eksempel ayahuasca-seremonier. Deretter dro jeg på Rainbow-samlinger i Mexico og Tyrkia, og så på kornsirkeltur til England.

Hvor toneangivende føler du at 2012-ideene er innad i Rainbow-bevegelsen, etter å ha vært på flere samlinger? Sett utenfra fortoner det seg først og fremst som en omreisende hippiebevegelse.

Det varierer veldig. Det er en fascinerende, amerikansk guru ved navn Jose Arguelles som har laget en moderne utgave av mayakalenderen, som han kaller Dreamspell. Denne er veldig populær blant mange som reiser på Rainbow-samlinger.  Ellers var de selvsagt mye mer oppmerksomme på 2012 i Mexico enn i Tyrkia. På den annen side kjørte jeg workshops om 2012 både i Mexico og i Tyrkia. Da var interessen formidabel begge steder; folk syntes det var veldig spennende å få høre om de forskjellige teoriene.

Da jeg leste boken, følte jeg at guruen John representerte et veldig hysterisk, fanatisk og manipulativt potensial ved 2012-bevegelsen. I virkeligheten har jeg forbundet den mer med milde psykedelikere som Terence McKenna og Daniel Pinchbeck, altså med mer innadvendte og til tider ambivalente grublere. Hvordan synes du at dette fortoner seg i praksis?

Det er et ekstremt spenn. Du har alt fra utrolig chille, laidbacke og opplyste folk til mennesker som er på leting etter forskjellige typer svar i livet sitt. Men noe jeg opplever innad i New Age-miljøet, og som er forutsetningen for boka, er at det er en veldig lengsel etter at noe skal skje, at noen skal få gjort noe med Babylon. Derfor satte jeg inn John da jeg skrev den, som er en veldig sterk guru som drar folk med seg, har visjoner og får gjort noe. Jeg har prøvd å vise hva resultatet av en slik lederskikkelse i det miljøet kan bli, og jeg tror ikke at måten jeg har fremstilt det på er urealistisk.

I etterordet til boka refererer du blant annet til Ailo Gaup og andre alternative skikkelser som har gitt deg inspirasjon. Hadde du noen forankring i åndelige eller nyreligiøse miljøer før du satte i gang, eller var det en slags oppdagelsesreise?

Jeg har alltid vært åpen for den type ting. Robin, hovedpersonen i boka, er en veldig kynisk person når han begynner med dette. Sånn har jeg aldri vært. Men nei, jeg vil ikke si at jeg hadde noen forankring. Jeg har vært med på blant annet ayahuasca-sirkler og tok et sjamankurs hos Ailo Gaup som en del av researchprosessen, men nei, jeg hadde ikke vært mye i New Age-miljøet før jeg begynte på boka.

I boken virker Robin skeptisk til mye av det han blir konfrontert med på Rainbow-samlingene. For eksempel synes han det virker rotløst når Linda har vokst opp borte fra moren sin med hele verden som tumleplass, omgitt av reisende rainbows. Hva er din egen opplevelse av Rainbow-bevegelsen og det den står for? Synes du at den i hovedsak er noe storsamfunnet bør lære av, eller har du forbehold?

Selv er jeg blitt veldig glad i den. Jeg synes det er sinnssykt mye bra folk der, og bare det at det skjer, at det går an å leve uten regler, er jo en herlig anarkisme. Det viser at anarkisme fungerer når en har gode mennesker som kommer sammen med en slags felles visjon. Folk graver bæsjegrop, folk lager mat, folk vasker kar og kopper og gjør alt drittarbeidet som må gjøres, folk kommer et halvt år før samlingene for å lete frem områder og folk blir igjen en måned etterpå og rydder opp.  Alle klemmer alle og snakker med alle. Det er selvsagt et sosialt spill der også, et sosialt hierarki, men det er mye mildere enn i resten av verden, så det er en mye mer behagelig måte å omgås på. Så jeg likte det og trivdes veldig godt. Som bygutt får jeg jo en viss lengsel etter brus og lignende når en får utdelt kun to måltider om dagen. Dette hadde kanskje roet seg hvis jeg levde det livet i mange måneder, men det var uansett ikke noe som plaget meg. Jeg hadde det veldig fint. Jeg følte en viss lengsel etter mer urbanitet, men syntes at det var kjempefint.

I Rainbow-bevegelsen er det også en veldig toleranse for raringer. Det er noen folk der som i et normalt samfunn ville blitt klassifisert som gale på sekundet og skjøvet ut, men i stedet er folk åpne og blir med på seremoniene deres. Så det er en veldig toleranse, i hvert fall opplevde jeg det.

I etterordet står det at du har møtt flere av de toneangivende teoretikerne bak 2012-bevegelsen, som  for eksempel John Major Jenkins …

John Major Jenkins tilbrakte jeg litt tid med på en konferanse jeg dro på i Phoenix, Arizona. Han hjalp meg med en del ting i begynnelsen.

Har du noen tiltro til forskningen deres, eller ser du på det som en positiv selvoppfyllende profeti hvis det skjer noe i 2012?

Hvis man skal se på forskningen ut fra vanlige vitenskapelige kriterier, så er det jo bare tull. Men hvis man gjør det, så viser man bare at man ikke aner hva det handler om. Slik jeg ser det, er 2012 en fantastisk labyrint av alle mulige slags teorier. Det er en masse åndelige retninger som man kan følge for å finne seg selv, Gud eller meningen med livet, kort sagt det man leter etter. Hvis man da skal sette seg ned med målestokk for å vise at verden bare består av tilfeldig kolliderende atomer, så kan man jo det, men det viser bare at man ikke helt vet hva det handler om.

Men  ja, John Major Jenkins er samtidig den mest vitenskapelige av dem. Han går veldig vitenskapelig til verks og ønsker selv å være en vitenskapsmann; han blir bare veldig inspirert når han skal konkludere. Det synes jeg er flott. Han er en fin fyr.

Tror du selv at det kommer til å skje noe den 21. desember 2012?

Da jeg begynte på denne ferden, var det et veldig viktig spørsmål for meg. Hva skal skje? Jeg var åpen for nesten alt. Jeg nigransket det som var av teorier og forsøkte å finne ut om det var den ene eller andre som var riktig. Men nå som jeg har kommet meg i mål, er det helt irrelevant for meg om det kommer aliens eller blir masseutslettelser, eller om Gud aktiverer pinealkjertelen slik at vi får masse kjærlighet eller om det bare blir mye fint vær. Det er ikke lenger viktig for meg. Det er fryktelig mye som peker mot 2012 og den datoen, så jeg synes det er spennende, men jeg har ikke investert eller knyttet meg opp mot at en spesiell ting må skje. Det blir en spennende dag, og det føles på mange måter som om det er noe der, men det er vanskelig å sette fingeren på hva. Men for meg er det ikke viktig lenger.

Kan du si noe om hva du lærte selv av å involvere deg med 2012-bevegelsen, og hva du håper at leserne vil få ut av boka di?

Meg ga det sinnssykt mye. Det ga meg alt, noe jeg kommer til å bære med meg for alltid. På én måte forandret det livet mitt helt, på en annen måte gjorde det ikke det. Men for meg ble det en lang ferd hvor jeg følte at da jeg kom i mål så hadde jeg funnet det som jeg hadde lett etter og det som man har lett etter i 5000 år.

Jeg håper at boka skal være spennende og underholdende, men også at noen blir inspirert til å kanskje vandre den veien selv, hvis de føler at det er riktig for dem. Boken er et portrett av den reisen. En reise man kan skrive som en pilegrimsferd til Santiago de Compostela, eller som jakten på den hellige gral eller Eldorado, eller, som så ofte er tilfelle, jakten på verdens ende. Så jeg håper at noen lesere blir inspirert til å gjøre noe lignende selv.