Psykiatrien er som kjent veldig opptatt av å sortere oss inn i kategorier, diagnoser. Man kan jo undre seg over om det har noen positiv mening. Det er ihvertfall tydelig at det gir mange negative konsekvenser.
Det virker som mange av dem som lider av psykiatrisk tenkning tror at det å samle diverse symptomer og gi dem et navn fører til kunnskap eller innsikt. Sett utenfra oser dette av nevrotisk kontrollnarkomani, et engstelig behov for å fange inn og sortere menneskelig variasjon i ryddige, avgrensede bokser. Og bak det hele ruver troen på at det finnes en Normal måte å være menneske på, at alt annet er sykdom og at symptomer på variasjon raskest mulig bør dempes med medikamenter.
Psykiatriens mange diagnoser samles i en lang liste, DSM (“Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders”), som utgis og oppdateres av American Psychiatric Association og brukes av psykiatrien over hele verden. Så psykiaterne selv vet jo egentlig at deres diagnoser bare er ideer skapt av dem selv. Men denne bevisstheten blir dessverre fort borte på veien fra psykiatri-kongressene og ut til media, ansatte i helsesektoren og pasientene selv. Diagnosenes diskutable samling av symptomer blir der til en sykdom, en årsak til symptomer. Noe man hjelpeløst er rammet av, som må behandles av profesjonelle pillepushere.
Et grelt og dessverre veldig aktuelt eksempel på dette er diagnosen ADHD. Den deles ut i hytt og pine til unger som ikke passer inn i skolens stillesittende fokus på boklig lærdom, med et veldig snevert perspektiv: det er barna det er noe feil med, de har kjemisk ubalanse i hjernen, og det bør behandles med amfetaminliknende stoffer! Dette blir en privatisering av mentale og sosiale problemer. Det er liten interesse eller fokus på hvorfor barna er urolige eller ukonsentrerte, om det kan ha noe med familiesituasjon, kosthold eller skolen selv å gjøre. Veldig behagelig og lettvint for de voksne; verken foreldre, lærere eller skolepolitikere behøver dermed gå i seg selv og se på hva slags livssituasjon de gir ungene. Barna betaler hele prisen ved å bli tvungne statsnarkomane på sterke stimulanter, til stor profitt for legemiddelindustrien som driver meget aktiv lobby-virksomhet for å støtte opp om denne tankegangen.
Det er godt de ikke hadde Ritalin den gangen Mozart var barn, ellers er det mye flott musikk som aldri ville blitt til. Komponere konserter fra femårs- alderen, det er vel neppe normalt? Mozart døde bare 35 år gammel, etter å ha skrevet over 600 verker. Snakk om hyperaktiv utblåsning!
Hva hvis Einstein hadde fått kjemisk “hjelp” mot sin drømmende og abstrakte legning, som passet veldig dårlig inn i datidens Prøyssiske skoleverk?
Psykiatrien og pilleindustriens markedsførere er alltid på utkikk etter nye kunder, og det blir dermed ingen grenser for hvilke deler av livet som skal sykeliggjøres. Også vi psykedelikere har fått påklistret en diagnose: overivrige psykiatere fikk inn diagnosen HPPD (“Hallucinogen Persisting Perception Disorder”) på DSM-lista. Når man leser indikasjonene på denne diagnosen blir man slått av hvor vage og svevende de er, og om kategorien i det hele tatt har noen mening. Det det dreier seg om er visuelle forvrengninger og støy i etterkant av bruk av psykedeliske stoffer som LSD, fleinsopp, meskalin o.l. Folk kan se glorier rundt gjenstander, etterslep i lufta etter ting som beveger seg, bevegelser på stillestående overflater, prikker eller “snø” i lufta osv. Problemet er at symptomene er nesten umulige å avgrense, noe forfatterne av diagnosen selv innrømmer. For selv friske mennesker som aldri har vært i nærheten av psykedelika kan oppleve slike fenomener. De fleste har vel lagt merke til prikker eller streker som beveger seg i synsfeltet (det er små mengder bøss i øyevæsken) eller et mylder av bittesmå svake “gnister” hvis du stirrer på himmelen eller en hvit vegg (det er faktisk de hvite blodlegemene i øyets blodårer vi ser). Forvrengninger og ustabiliteter i synsfeltet kan alle oppleve en dag de er veldig slitne. Spørsmålet blir om brukere av psykedelika har slikt i større grad enn andre, eller om de bare er mer oppmerksomme på og interesserte i sånt enn folk flest.
Noen av fenomenene som nevnes for HPPD kan likevel være reelle ettervirkninger av psykedelika (glorier, etterslep, bølgende bevegelser på egentlig stillestående overflater). De fleste med psykedelisk erfaring har vel opplevd det, men vet også at slikt som regel avtar ganske raskt etter bruk. Nybegynnere kan imidlertid bli bekymret, og vikle seg inn i engstelige tanker om at de kanskje har påført hjernen sin varige skader. Jeg har selv opplevd det, men forsto seinere at det skyldtes en tripp som i panikk ble avbrutt (med valium) før den hadde fått gå sin naturlige gang til forløsning. Det virket som hjernen fremdeles sydet og kokte under overflaten, og urolighetene i synsfeltet ble ikke helt borte før jeg igjen tok en tripp og fullførte den uten brutale avbrudd.
Å finne opp en diagnose som HPPD motvirker de målene psykiatrien påstår å jobbe for. Det å fortelle engstelige og overfølsomme trippere at de “har” HPPD fyrer bare opp under engstelsen. Og selvfølgelig prøver psykiaterne raskt å prakke på pasientene “behandling” med sløvende stoffer som Valium, Xanax eller Klonopin, som bare hemmer helingen. Isteden burde de beroliget pasienten med at dette er normalt og ufarlig, og et tegn på at de har brukt psykedelika for hyppig i det siste og trenger en lengre pause. I de få tilfellene der synsforvrengningene fortsetter uvanlig lenge burde terapøyten heller gå inn på hvordan brukerens siste tripp forløp, hva den evt. brakte fram i bevisstheten av problemer, og hvordan brukeren håndterte det. På denne måten kunne det styrket pasienten, ved å lære henne å tolke fenomenene som nyttige signaler fra de under- og ubevisste delene av hjernen, og føre til større selvinnsikt og mental utvikling.
Mange av dem som jobber i psykiatrien har sikkert et virkelig ønske om å hjelpe dem som kommer med sine følelsesmessige knuter. Problemet er at de har små muligheter til det sålenge de jobber etter psykiatriens ideologi og verdenssyn. Fokuset der er jo der på sykdom, ikke helbredelse, og de forstår ikke at mentale og følelsesmessige livskriser er gyldne sjanser til å bearbeide og forløse dyptliggende problemer. Isteden prøver de å “normalisere” pasienten raskest mulig ved å dempe symptomene med kjemi. Resultatet er at pasienten aldri kommer videre, og fortsetter å være avhengig av pillene for å opprettholde en slags fungerende normalitet. M.a.o., de har blitt narkomane, skapt av psykiatrien og betalt for i dyre dommer av det offentlige. 400 000 nordmenn tar daglig lykkepiller med frokosten for å komme seg gjennom hverdagen.
Vi som jobber i rusmiddelomsorgen ser dette hele tiden. Hardbarka gatenarkomane er mye mer avhengige av piller som framstilles og selges som lovlig medisin, enn de er av heroin. Avvenning fra sistnevnte tar kanskje et par uker, mens abstinensene fra pillene kan vare i måneder og år. Mange av dem jeg har møtt startet sin dop-karriere nettopp med beroligende stoffer fra legen, som en privatisert “løsning” på store familieproblemer med rus og overgrep.
Ja, vi har et stort narkotikaproblem i Norge, men de forkomne stakkarne vi ser henge på Jernbanetorget er dessverre bare en liten del av alle de som er hekta. De fleste narkomane har både hus og jobb og pene klær, og få interesserer seg for hva slags liv de egentlig har så lenge de klarer å gå på jobben og være gode forbrukere.
Are Krishna