Forsvarstale for Politikerforakten

Selv om det utallige ganger har blitt sverget ved at politikk er et ikke-tema, og at maktens spill må forbeholdes de som har en generell interesse for pedanteri, moralisme, synsing, hanekamp, sentimentalitet og stormer i vannglass, har altså den politiske muse igjen begynt å hviske meg i øret. Denne gangen har dog hviskingen en mørk og murrende karakter. Det er ikke idealene og fremskrittstanken som er drivkraft. Snarere tvert imot.
Først skal en del påstander legges til grunn. Disse påstandene ville helst ropes ut fra taket av en høy bygning, men gis her i skriftlig form:

– Vi lever ikke i et demokrati!
– Ikke stol på politikere!
– Du har ikke en borgerplikt til å stemme!

Demokrati
Hva som etymologisk ligger i dette ordet, er blitt en så klisjéfull truisme at det nok kan sløyfes her. Demokrati ble brukt for å beskrive et folks virksomhet når det samlet seg og diskuterte hvordan anliggender som omfattet dem alle som kollektiv, skulle tas hånd om. Enhver hadde forslagsrett, og enhver hadde talerett, forutsatt at han (prefeministisk tidsalder) satte av tiden og energien til å møte opp. Sakene ble diskutert og avgjort der og da, som virkning av  folkets direkte handling. Her ble representanter utpekt, generaler som diplomater, i forbindelse med enkeltsaker. Deres handlinger ble nøye underlagt folkets restriksjoner, og selvhevdende handlinger ble hardt slått ned på. Denne måten å styre på vokste fram på bekostning av et forhenværende system, aristokratiet. der kriteriet for utøvende makt var at du hadde en familierelasjon til det makthavende dynastiet.
Det fordres ikke en familierelasjon for å kunne bli innlemmet i politikernes rekker i vårt samfunn. Det holder med en intim relasjon til en av de gruppene som eksplisitt bedriver politikk. Du må begynne som menig medlem i en av disse klubbene, være aktiv i de interne prosesser i den valgte klubben, lære hvilke meninger det er propert å inneha, øves opp i en viss type retorikk, delta i, og være fortrolig med seremonier av forskjellig grad av obskuritet (alt fra landsmøtemiddager til demonstrasjoner, stands og lignende), kort sagt oppdras på ny av Partiet, som du identifiserer deg med. Først når en slik metamorfose er gjennomgått, kan du være med i konkurransen med de andre innenfor din sekt om tillitsvervet topplassering-på-valglista. For å virkelig få inngangsbillett til demokratiet, må du deretter konkurrere mot de djerveste medlemmene av andre klubber, med sine tradisjoner om å forvalte folkets avgjørelser i noen år.
At det er folket, og ikke for eksempel Kongen eller Keiseren, som får utpeke hvem som får ta avgjørelsene, er vitterlig elskverdig. Men å kalle dette systemet demokratisk? Siden utnevnelsen av kandidater fordrer en hel del, som vi har sett, kan en lure. Dessuten:En må igjennom de nevnte prosessene i et stort parti for å ha en reell mulighet til å få et mandat til Stortinget. Avstanden til demokratias frie ytringer i folkeforsamlingen er slående.
Når en politiker er valgt inn på Tinget, har denne sterke interesser knyttet til sin posisjon. Det er en fryktelig eksklusiv jobb en har fått, dette mandatet til å ta avgjørelser for folket. Og når man først har fått den, så får man som regel beholde den.
Et slags mandat fra folket har politikerne fått, men at det er folket som styrer, er å trekke det litt vidt. Stortinget gjør rett som det er drastiske vedtak direkte i strid mot folkets vilje. Når Norge sist sendte militære styrker inn i krigsområder på oppdrag fra NATO (en allianse det norske folk for øvrig aldri fikk ta stilling til), var et overveldende flertall av folket imot avgjørelsen. Avgjørelser som strider imot folkeviljen finnes ikke innenfor et spill som kan kalles demokrati (jf. Ludwig Wittgenstein: Zettel).
For athenerne i klassisk tid var folkets aktive stillingtagen avgjørende for beslutningen. I vår tid snakker vi om Demokratiet som noe aldeles selvfølgelig , men har vi mistet av syne begrepets mening?
Det opprinnelige demokratibegrepet ble brukt like inn i romantikken. I Mogens Herman Hansens bok Det athenske demokrati – og vores heter det:

”Før ca. 1850 ville ingen protestere mod at kalle demokratia [det direkte demokratiet i athen] for demokrati. (…) I førsteutgaven af Encyclopædia Britannica fra 1771 finder man følgende korte notis: «DEMOKRATI, det samme som folkestyre, hvor den øverste magt er i hænderne på folket. Sådanne var Rom og Athen i gamle dage, men hva vore moderne republikker angår, så kommer deres regeringsform nærmere aristokrati end demokrati, med undtagelse af Basel.”2

Republikk var det foretrukne ordet for representativt styre, og demokrati var et område for seg. ”Demokrati og ræpresentasjon føltes ligefrem som motsetninger.”3
Hvordan hadde det seg at disse motsetningene ble forent i hybriden representativt demokrati, selve demokratibegrepet i språkets hverdagsligste bruk?

Politikeren
Hva ligger det så i det tilsyneltende agget mot Politikeren? Vel, jf. det som ble nevnt overfor, sier de sjelden noe interessant. De doktrinene som partiet har definert for dem, gjør at de sjelden uttaler seg om noe som ikke allerede står omtalt i partiets program.
Dersom Partiet har lyktes med oppdragelsen, mener de oppriktig de skisserte synspunktene. Problemet er at partienes repertoar stadig skrumper inn. Vi kan se dette som en virkning av brutaliseringen av medias dekning av politikken. Tidligere kunne Politikeren i større grad danne argumentasjonsrekker og drøfte kompliserte problemstillinger. Det er nå erstattet av slagordlignende påstander som er lette å legge merke til. Måten argumentasjonen blir besørget har følgelig blitt viktigere enn innholdet i argumentasjonen. Tidligere skjønte vi, fra den nyanserte, vanskelige politiske jargon at politikk var vanskelig. Politikeren måtte vise at den kunne ha et veloverveid og nyansert forhold til problemstillingene, før avgjørelser ble tatt. Også partiprogrammene var langt rikere på innhold enn dagens liste av slagord alle og enhver kan forstå og være enig i.
At folk får tilgang til synspunktene til politikerne, virker vel og bra. Men dette skjer på bekostning av mulige meningsnyanser og teoretisk bredde. Dersom Politikeren har bedre skolering i retorikk enn faktisk politisk tenkning, hva gjør denne skikket til å representere sine velgere, over enhver annen potensiell representant? Det at Politikeren, som representant for folket, har like dårlig peiling på politikk som enhver annen, gjør ikke det representative styret mer demokratisk. Det bare undergraver ethvert argument for å opprettholde den representative ordningen.
Det paradoksale er at politikeren nå på sett og vis bør forholde seg på denne unyanserte måten, fordi de har blitt gitt et mandat fra folket gjennom partiet. Prinsipprogrammet har definert mulighetsfeltet Politikeren kan utfolde seg innenfor. Overskrider Politikeren dette, har denne ikke lenger legitimitet i folket. Tendensen til forenklede slagordbaserte prinsipprogrammer, gjør at Politikeren stadig blir i dårligere stand til å treffe veloverveide, pragmatiske avgjørelser.
Krav om kvalitetssikring av Politikeren umuliggjøres nå av at slike krav ville fungere ekskluderende og dermed være udemokratiske. Men dersom vi innser at vi i utgangspunktet ikke har å gjøre med et demokrati, skjønner vi fort at vi er bedre stilt med verdige representanter i førersetet.
Konklusjonen må bli denne: Gi Politikeren tilbake sin integritet, og gi oss en grunn til å stole på henne/ham, eller dropp Politikeren helt og holdent. Skal vi først styres, så styr oss for all del vel!

Valgordningen
Hvor ofte hører vi ikke argumenter for hvor viktig det er å bruke stemmeretten sin? Paradoksale scenarioer der de som velger sin rett til ikke å velge, faktisk blir holdt ansvarlige for valgresultatet, har ofte dukket ofte opp i diskusjoner rundt dette stortingsvalget. ”Vil du at Siv Jensen skal bli statsminister?!” Vel, nei, jeg vil egentlig ikke ha noe med Siv Jensen som Politiker å gjøre over hodet. Men ”Siv Jensen” kunne her byttes ut med hvilket som helst navn tilhørende en norsk Politiker. ”Jens Stoltenberg” eller ”Kristin Halvorsen” er like lite tiltalende. De er alle mediafabrikerte ikke-personer, som en har lært å kjenne kun gjennom sentimentale oppslag i media. Med den gjengse stortingskandidat er det enda verre! Folk vet som regel ikke hvem de stemmer på, kun hvilken klubb som har oppdratt dem.
Har dermed makten flyttet seg fra folket, via representanten, til de respektive partienes landsmøter? Hva om vi vil noe annet? Da er valgmulighetene å stemme blankt, eller å avstå fra å stemme overhodet. Det intuitive svaret for mange er da: ”Stem blankt i alle fall. Da viser du at du har gjort deg opp en mening!” Ja, en blank stemme kunne muligens gitt et visst signal om at du er kritisk innstilt til valgsystemet. Men ikke det riktige signalet.
Å stemme blankt er en mistillitserklæring til Politikerne som stiller til valg. Du stemmer på ingen av dem, og viser aktivt at de må skjerpe seg, skal de fortjene ditt mandat for representasjon i Stortinget. Men heller ikke noe mer enn dette. Det at du deltar i selve valget, betyr likevel at du har latt deg overbevise om at valgets funksjon er så viktig, at det er verd å delta, og å mene noe om det. Å velge å avstå fra valget er en mer kontroversiell og radikal handling. Hvorfor? Fordi den er systemkritisk.
Når du har avstått fra å gi vekk din stemme i valget, havner du lett i kategorien ”sofavelger” og blir omtalt som en med sviktende evne eller interesse til å sette seg inn i de viktige sakene. Jeg mener at dette er en absurd påstand. Hadde valgene hatt så stor betydning, ville det ikke vært nødvendig for staten å sette i gang pr-kampanjer, og reklamere for valgene som om de var produkter som det ikke finnes et sultent nok marked for. Fordi valgene er så betydningsløse som de er, har vi fenomenet sviktende valgdeltagelse. Hadde disse folkene erfaring med at det virkelig var noe som stod på spill ved hvert valg, ville de nok stemt.
Det som faktisk skjer når en avstår fra å stemme, er at selve representantenes representasjon, for hver fraværende stemme, mister sin legitimitet i folket. Er dette et demokratisk problem? Nei, det er et problem for det representative styret. Om folket (demos) velger, i praksis, bort det representative styret, er det tvert imot et demokratisk problem om det ikke oppstår debatt rundt nye styreformer. Dette vet staten, og i sin selvopprettholdende væremåte forsøker den å overtale sin befolkning til ikke å stille spørsmål om dens struktur. Derfor blir det argumentert for et perspektiv der vår valgordning blir framstilt som den eneste mulige veien for et sivilisert samfunn. Dersom vi ikke stemmer, vil vi hensynke til et førdemokratisk barbari, der folket lar seg blindt lede av ett eller flere spesielt priviligerte individer. For noen vinner jo valget uansett, selv om valgdeltagelsen er aldri så lav? Ved å ikke ta stilling, lar du det bli opp til tilfeldighetene hvem som vinner. Men kunne du ikke like gjerne si det motsatte?
Er ikke en tolkning av sviktende valgdeltagelse som et resultat av en avmaktsfølelse like, eller enda mer, nærliggende? Kan det være ønsket om å ha mer å si, og skuffelsen over gang på gang å innse at ting på et relevant plan ikke forandrer seg etter valgene, som gir et slikt utslag. Kunne ikke mangelen på reelt demokrati være den beste tolkningen. Konklusjonen blir i så fall: Dersom du ikke er fornøyd med valgordningen slik den er i deg, ikke stem!
Og uansett hvilke pragmatiske argumenter en blir konfrontert med, vit at det innenfor vår konstitusjon ikke fins rom for at noen av kandidatene kan treffe avgjørelser som vil gjøre situasjonen vesensforskjellig etter valget, verken til det bedre eller verre. Reformer vil følge på reformer, og var det noe som gikk galt, så ordner nok de neste i rekken opp. En stemme ved stortingsvalget er i alle tilfelle en stemme til status quo.
Er du troende demokrat, eller synes fetisjeringen av politikken har gått for vidt, er det fullstendig legitimt å avstå fra å stemme. I alle tilfelle ville det hjulpet å konsekvent bruke begrepet representasjon når en omtaler dagens politiske virkelighet, for å hindre forvirring rundt diskusjoner om eventuelle alternativer til dette. Konkrete forslag skal ikke diskuteres her, men å få oppklart en del floker i den politiske språkbruken er viktig, dersom vi overhodet skal kunne diskutere politikk på et dypere nivå en det som er mulig i dag.

Referanser:
Ludwig Wittgenstein: Zettel, Humanist Forlag, Oslo 2001
Mogens Herman Hansen: Det athenske demokrati- og vores, Museum Tusculanums Forlag, København 2008