Den 1. mars i år skrev den anerkjente rikssynseren Aslak Nore en artikkel i VG med tittelen ”Islamofobimyten”, hvor hans sentrale tese var ”Islamofobi er en myte skapt av muslimske ledere og europeiske liberalere”. Han viser til at siden det ikke er innført yrkesforbud mot muslimer, kan man ikke trekke paralleller til f. eks. jødehetsen på 30-tallet.
Ved hjelp av en heller merkelig statistikk fra England, mener han det bevist at muslimer ikke diskrimineres i Europa, og at det hele er en myte kokt i hop av multikulturalister og mørkemenn, en myte som hører hjemme i “den konspiratoriske internettstratosfæren”. Inlegget ble etterpå, med forfatterens velvillige tillatelse, trykket på document.no, som er det mest profilerte islamfiendtlige nettstedet i Norge. I denne artikkelen vil jeg kikke litt nærmere på denne påstanden, samt de muslimfiendtlige miljøene i Norge og utlandet. Jeg vil hevde at islamhat er reelt, og vise hvordan den fungerer i praksis, samt påvise hvordan de forskjellige støttespillerne fungerer som deler av en større bevegelse, en bevegelse med det mål for øyet å maksimere enhver krise mellom muslimer og verdslige.
Historisk er islamofobi i Norge et relativt nytt fenomen, og må ikke forveksles med generell religionsforakt, militant ateisme eller generell rasisme. Den norske rasismen mot innvandrere på 80-tallet var ikke spesielt rettet mot deres religion, f. eks. var Arne Myrdals FMI ikke mot en etnisk eller religiøs gruppe, men mot innvandring generelt. Alle svartinger og kjipp-kjapper skulle ut, åkke som. Først i kjølvannet av 11/9 kom det spesifike hatet mot islam frem i lyset, et hat som ble legitimert og som dermed eksploderte i kjølvannet av karikaturstriden, hvor danske muslimske geistlige brukte karikaturer av profeten (fvmh) som et middel til å skape reaksjoner mot det de følte var muslimfiendtlighet i Danmark. Plutselig spratt organisasjoner som kjempet mot “islamisering” av vesten opp som paddehatter, bøker om “den muslimske invasjon” ble bestselgere og plutselig var det stuereint å diskutere hva trikkeførere skulle tillates å ha på hodet. Gamle nazister og Israelvenner fant hverandre i en felles fiende, serbiske ekstremister og homofile libertarianere endte plutselig opp side ved side, forent i kampen mot “de andre”. På Internett vokste det opp en hel subkultur av hatere, folk som synest patologisk optatt av problemstillingen på en måte ihvertfall ikke undertegnede har sett noensinne. Det er dette fenomenet Aslak Nore avfeier som en konspirasjon mellom liberalere og muslimske geistlige.
Min hovedtese er at man kan dele islamhaterne inn i tre hovedgrupper: De rabiate, de legitimerende og de politiske kreftene, med en liten sub-gruppe av opportunister, og at disse fungerer synergisk. I den første gruppen vil jeg især trekke frem Norges egen sjefshater, som skriver under pseudonymet Fjordman. Han opererer på flere blogger, hovedsakelig på en ved navnet Gates of Vienna, og er en sjeldent skarp og poengtert stemme for etnisk rensing av Europa med alle midler. Han støttet serberne for massakren i Srebrenica, og bruker store intellektuelle ressurser på å oppfordre til europeisk borgerkrig. I likhet med Aslak Nore har han blitt trykket på document.no, riktignok som et tilsvar til kritikk han fikk av stedets eier, Hans Rustad. Inlegget fikk blant annet anerkjennende kommentarer fra Ole Jørgen Anfindsen, en annen av de mer respekterte og legitimerte islamofobene. Dette er hva han ser for seg for England:
“1. The British government continues its suicidal policy of promoting Multiculturalism and cracking down on British “racists”.
2. A precipitating incident by an immigrant or group of immigrants sparks violence, with mobs of angry Britons taking the law into their own hands.
3. The riot police and possibly military troops are summoned by the government to quell the “racist hooligans.”
4. At this point a true civil war has begun, with the Government and civil
authorities, in tacit alliance with the Islamists, fighting native Britons.
5. Elements of the police and the military are reluctant to fight against their own countrymen — with whom they are in broad agreement — and they defect to the “racist” side of the conflict.
6. Next step…? Perhaps a full civil war?”
Dette, mener mannen som deler talerstol med den godeste Nore, er den eneste løsningen på problemet: En borgerkrig mellom “folket” (Les British National Party) og de dumsnille liberale og dere muslimske venner. Av andre rabiate nettsider med varierende legitimitet kan nevnes Jihad Watch og Atlas Shrugged, med blogforfattere som ihvertfall tas semiseriøst av høyrevridde publikasjoner og forskere. Her hjemme har vi organisasjoner som SIAN (Stopp Islamiseringen av Norge), Demokratene og Norgespatriotene samt et utall skrikeblogger, men takket være det fraværende element av nynazister unikt for Norge, er det få som er truende til å gjøre noe med det.
Over dette nivået har vi det jeg kaller det legitimerende nivået. Det disse deltakerne har til felles, er at de skriver på et akademisk språk, bruker statistikk og forskning (svært selektivt, men dog), argumenterer rasjonelt og har fått inpass i de store avisene for sine meninger. Samtidig er det et fellestrekk at de alle sirkler rundt den samme grøten. Mens noen er monomanisk optatt av kun islam, eller aspekter ved islam, er andre mer vidtrekkende. Den før nevnte Anfindsen er en av to brødre som driver nettstedet Honest Thinking, og faller inn i sistnevnte kategori. Nettstedet er holdt i en sober og akademisk tone, og leverer velformulerte tekster om hvorfor raseforskning er interessant, hvorfor asylsøkere er svindlere, hvorfor staten (og især Statistisk Sentralbyrå) bedriver konspiratorisk tallmanipulering, alt ispedd en liten dose med hverdagshistorier om kriminalitet begått av innvandrere. Hege Storhaugs Human Rights Service er mer fokusert, av de 20 første “nyhets-sakene” på hjemmesiden deres handler 19 om muslimsk vold og problemer rundt muslimsk innvandring, mens én sak er om polsk innvandring. HRS mottar 2 millioner kroner i året fra Staten for å drive denne virksomheten. Av andre anerkjente røster kan man nevne tidligere stortingsrepresentant Hallgrim Berg, som ble berømt for å ha ringt politiet da han så en somalier telle penger på lokaltoget (mannen skulle kjøpe bil) og den tidligere nevnte Hans Rustad. En sjelden fugl her hjemme er den homofile amerikaneren Bruce Bawer, som har høstet delvis god omtale i Aftenposten, og som vel må sies å tilhøre de internasjonale storhetene på den islamofobiske scenen. Han nevnes ofte i samme åndedrag som Oriana Fallaci, Pim Fortuyn og Ayaan Hirsi Ali, tre andre som har gjort rabiat islamhat til et kulturelt akseptert fenomen og skrevet bestsellere. (Pim Fortuyn tok enda sin død av det, og opnådde dermed instant martyrstatus.)
Til sist kommer vi til det politiske nivået, og også her er det en glidende skala fra ekstremisme til høflig angst. Nylig foregikk det et skisma innen den islamofobiske bevegelsen, da store deler av den gikk inn i samarbeid med det belgiske høyreekstreme partiet Vlaams Belange fra Belgia. Den legitime delen, deriblant Bawer, fant det en smule ubehagelig å skulle stå skulder ved skulder med svartskjorter som legger ned blomster på SS-graver hvert år, noe han ble heftig angrepet av sine egne for. I den andre enden av skalaen finner vi vårt eget FrP, som plukker islamofobe argumenter som det passer dem og vekker dem til live hver valgkamp. Det kanskje klareste eksempelet på et parti som har kommet til makt ved hjelp av islamofobisk retorikk er Dansk Folkeparti, et parti som uten skam bruker skremselspropaganda i sine valgplakater og har opnådd indirekte regjeringsmakt på det. Også britiske BNP har lagt av seg sin nazistiske fortid, tilsluttet seg Israelvennene og vendt fokus mot muslimene som sin nye hatgruppe.
Til sist kommer det jeg kaller opportunistene, og det er her Aslak Nore kommer inn. Dette er individer som er optatt av selviscenesettelse fremfor konkret politikk, og som finner det opportunt å kaste seg på bølgen for å få ansiktet sitt i blad. I forkant av sin siste boklansering la Nore ut flere av sine tekster på det dypt islamfiendtlige nettstedet document.no, han kom med den nevnte erklæring om at islamofobi var en konstruksjon samtidig som han delte talerstol nettop med de islamofobe. Men da boka kom, var det ikke noe krutt i posen, derimot var boka om utfordringer ved et flerkulturelt samfunn med perspektiver fra USA. Med andre ord, han hypet seg selv opp som antimuslim, for å nå det bokkjøpende publikummet i FrP-leiren. Sånt vil vi se mer av i tida som kommer.
Dette temaet er egentlig en lengre artikkel eller bok verdig, og mye kan bli sagt om de retoriske modellene islamofobene bruker. Skal jeg konkludere kjapt, vil jeg hevde følgende: Den islamofobe tankestrukturen har en klar linje, og er et politisk prosjekt bygd av intelligente og kalkulerende mennesker med ønske om makt. Man tager fremmedfrykten og den generelle angsten fra de rabiate delene av bevegelsen, forfiner deres argumenter gjennom det legitimerende element, og introduserer så disse argumentene som politiske sannheter gjennom partier og offentlig debatt. Ved hjelp av ”uavhengige eksperter” får man en illusjon om et forskningsmiljø av seriøse mennesker som er ærlig bekymret for utviklingen. Det som fort forsvinner er det faktum at disse menneskene har en klar forutintatt mening om sitt ”forskningsfelt” som er bygd på frykt og hat. Det hele minner i utstrakt grad om byggingen av jødehatet på 30-tallet, der brunskjortene sto for det rabiate hatet, de ariske ”forskerne” sto for legitimeringen og de nasjonalsosialistiske partiene sto for den politiske implementeringen. Så nei, Aslak, du må gjerne hevde at islamofobi er et fenomen om ikke eksisterer. Men det beviser kun at du er en del av problemet og ikke løsningen.
Martin Knutsen