På tide med et virkelig knull!

Om medievirkelighetens avsexualisering av kvinnekroppen

Vi lever ikke i en sexualisert tidsalder, som så mange later til å tro. Nei, snarere er vi i dag avsexualiserte. Utvilsomt gjelder dette særlig kvinnekroppen: Moderne kvinner lider i dypet av sine legemer ved å ha mistet sin selvfølgelige status som sex-objekter. Og mannen er av samme grunn redusert til en patetisk slappkuk, som alt hva han river og sliter ikke er kar for sine drifter når det virkelig gjelder. Men fortvil ikke: Sannelig jeg sier dere, noe er i ferd med å skje. Det strammer igjen i buksa, vi går mot lystigere tider!

På 70-tallet stormet illsinte feminister inn på Narvesen og røsket med seg pornobladene som de deretter gjorde opp gigantiske heksebål på. Slik protesterte de mot noe de kalte ”sex-objektiviseringa av kvinner”. Kvinnen ble, ifølge disse feministene, gjort til mannens sex-objekt ved at denne pornografien fikk eksistere i kulturen.

Nå kan man undre seg hva som er så galt med å være sex-objekt? Har ikke kvinner alltid vært mannens sex-objekter, og vice versa? Ønsket ikke både menn og kvinner å være hverandres sex-objekter, å være sexuelt attraktive for hverandre, lenge før Narvesens tid? Jo, de gjorde det. Likevel kan de fleste av oss (innrøm det da, gutta!), når vi vil være riktig forståelsesfulle, fornemme hvorfor disse 70-tallsfeministene reagerte på pornobildene i Narvesen. Vi forstår noe av deres ”gut reaction”, selv om begrunnelsen deres virker mildt sagt usammenhengende. Så hvordan kan dette ha seg?

Med overhengende fare for å virke belærende, vil jeg foreslå å forstå feministenes pornohat på et litt annet grunnlag enn det de selv postulerte. (Med andre ord vil jeg være så smakløst uforskammet å psykologisere dem. Noen ganger er det så herlig å være ufordragelig bedrevitende). Det som dypest sett provoserer kvinnesakskvinnen ved å se smekre kvinnekropper nakne og struttende i kiosken, er ikke at hun (og kvinnen generelt) derved gjøres til sex-objekt (for det er man allerede), men tvert imot: at hun avsexualiseres derigjennom.

Formelen for sexy

Avsexualiseres, sier jeg? Just. Ved at nakenbildene fremstiller, og gang på gang insisterer på, et kroppsideal som slett ikke alle kvinner er i nærheten av å passe inn i, avsexualiseres den jevne kvinne. Bildene snevrer inn et kvinnekroppsideal. I sum kommuniseres da dette: Det er de kvinner som lever opp til disse veldreide proporsjoner som er sexuelt attråverdige. Kvinner med en annen kroppsutforming avsexualiseres i samme slag. Den jevne kvinne taper sin sexuelle kraft qua kvinne; man er tiltrekkende ikke fordi man er kvinne, men bare i den grad man ligger nært opptil det spesifikke, relativt snevre, kroppsidealet.

Riktignok skjer ikke denne prosessen med noen nødvendighet, for både bildenes damer og kvinner i andre fasonger kunne vært attraktive samtidig. Men i praksis kan man likevel si at det forholder seg slik. I praksis har alle disse bildene, ved sin dominans av den billedlige reproduksjonen av sexualitet, signalisert overfor oss å ha funnet formelen for sexy. For kvinner i andre fasonger er ikke representert, og mengden av reproduksjoner av ”sexy” jålebein gir inntrykk av at dette er standard. Dette er altså vel å merke ikke noen objektiv sammenheng, men bare måten de sexuelle reproduksjonene av kvinnekroppen har blitt mottatt i vår kultur opptil nå. Og, som jeg kommer til etter hvert, dette kan gjerne være i ferd med å endre seg…

Jo snevrere det signaliserte kvinnekroppsidealet er, jo mer avsexualiseres den vanlige kvinne. (Og i en parentes bemerket: Dette evinnelige fokuset på akkurat porno, på fullstendig avkledde kvinner, er egentlig ganske misvisende. Det (i dobbel forstand) snevreste kvinnekroppsidealet finner man ikke i pornoen, men i kvinnebladene, på cat-walken og på reklameplakatene. Det er også her, i den kjøttløse, spiseforstyrrede prototyp, den mest groteske fornektelsen av kvinnens naturlige former kommer til uttrykk. (Man er nærmest fristet til å kalle det et androgynt kroppsideal). Den ekte pornoen blir rene mangfoldsfeiringen i forhold. Men la nå det ligge: Vi lar tvilen komme tiltalte til gode, og velger å tro at bålbrennerne ikke var seg mangfoldet i pornoen bevisst. Vi antar dem (med en svær porsjon psykologiserende velvilje) først og fremst å ha reagert på den kommersielt ensrettede kvinnekroppen, som vel tross alt var den mest iøynefallende i 70-tallets Narvesen).

Ta meg som jeg er!

Feministen har blandet kortene, og vil derfor ikke innrømme at det er nettopp å være et sex-objekt hun vil. Men spør du henne i enerom etter å ha fått hennes tillit: Ønsker du at menn skal attrå deg sånn som du er? Se da får du kanskje høre en myk hvisken: Jaaa.

Nettopp, slik må det være. På 50-tallet tok enhver normalt sunn kvinne det for gitt at hun var tillokkende for menn. Slik er det ikke lenger. I dag lider kvinnen av å ikke lenger være mannens sex-objekt. I mindre grad er kvinnen selv sexy, snarere bedømmes det sexuelle (kun) etter alt spjåkeriet man foretar seg for å nærme seg idealet (sminke, sol, silikon og all denne overdrevne imitasjonen).

Joda, og dette fins det vitenskapelig belegg for også. En studie av psykologene Gutierres og Kenrick fra Arizona State University ble utført på følgende vis: Et utvalg menn (blant beboere på studenthybler) ble, etter først å ha sett ulike TV-programmer, vist bilder av potensielle ”blind dates” og bedt om å gradere utseendet deres. Det viste seg at de studentene som nettopp hadde sett Charlie`s Angels (damer dreid rundt kroppsidealet) var langt kresnere i anslaget enn dem som bare hadde sett et vanlig, kjedelig TV-program. Se det. På fagspråk kalles det kontrasteffekten.

Nå kan vi som ikke selv er kvinnesakskvinner bedre fatte deres vrede. En avsexualisert verden er slett ikke trivelig for noen, det forstår seg.

Dette setter jo pornobålene i et helt nytt lys. Nå er de plutselig forståelige. Betyr det at man som liberal sex-tilhenger må begynne å bifalle denne skremmende fremferden fra vår dystre og uhumske fortid?

Alle fristerinner på bålet!

Her gjelder det å beholde fatningen. Vi bør ikke brenne barnet med badstua. Å (bedrevitende) forstå en beveggrunn er ikke det samme som å gå god for handlingen. Brenner man et uttrykk, forhindrer man også den progressive dialogen i å utvikle seg. Slett ikke bra. Vi må heller ikke glemme at fenomenet ensretting fungerer relativt. Altså, hvis man brenner bort et spesifikt kroppsideal har man ett mindre å stille som alternativ når et annet tar dets plass, og er følgelig i verre uføre enn man var. Ifølge pornobålenes logikk måtte egentlig ethvert kvinnekroppsideal brennes (fordi ethvert ideal før eller siden ville være mer dominerende enn de andre), hvilket til syvende og sist ville gjøre kvinnekroppen som sex-objekt, og dermed all sex-lyst overfor kvinner, umulig. (Alle fristerinner på bålet! Og for øvrig: Den velkjente strategien med å dekke godbitene til bak hijab og niqab følger selvsagt et helt tilsvarende innsnevrende tankespor). Man kan ikke legge skylda for ensrettingen på den pure eksistensen av ett slags kroppsideal, for selvsagt har denne slags kropper all rett til å være sex-objekter likså mye som andre. Man får ikke bukt med ensporetheten ved hjelp av ren eliminasjon, snarere stimulerer en slik fremgangsmåte ytterligere ensretting. (Dette er lærdommen fra alle revolusjoner). Kommersiell ensretting av kvinnekroppsidealet bunner ikke i eksistensen av det spesifikke kroppsidealet som er dominerende, men i mangelen på fantasi og innlevelse i alternativene. Alternativene bortfaller som fristende; man kan altså si at kvinnekroppsidealet som sådan snevres inn. Avsexualiseringen pågår. (Her har vi fått bekreftet det gamle visdomsord at lykken avhenger av fantasi i sexlivet…)

Lidderlige løyer

I stedet for heksebål, som jo er en autoritær og usympatisk aksjonsform, foreslår jeg å tenke dette litt videre. For hva sier for eksempel Gutierres og Kenricks psykologiske studie om mennene involvert? Hva impliserer den foregående tankerekken om menns sexuelle situasjon i vår tid? (Har noen tenkt på det?)

Inntrykket er ikke akkurat av sexuelt nysgjerrige erotikere. Ikke livsnytere med appetitt for kvinner, snarere en flokk patetiske sengevætere som ligger på hybelen og drømmer om Charlie`s Angels i stedet for å gå ut i livet og nyte. Ikke sexuelle enere, men sutrete mykonanister som klager over at jentene på campus ikke ser ut som de på musikkvideoen. Altså noe av det fjerneste fra det sexuelt struttende mannsideal man kan komme.

Ingen menn vil, ved bare en anelse selvrefleksjon, ønske seg inn i denne kategorien. Som mann er dette hjelpeløst ynkelig oppførsel. Det trenger du ikke være macho for å innse.

For sexuelt nysgjerrige menn (med sans for kvinner) er det altså bare en lystig utvei: Å resexualisere kvinnen, dvs. å gripe fatt i den deilige kvinnekroppen som selvfølgelig har vært der hele tida (bare i de fleste tilfeller ignorert av idealbildet). Lever man i den virkelige verden heller enn bare gjennom reklamens kvinneideal, er man TV-produsentene langt overlegen i lidderlighet.

Alt ligger til rette for dette. Det popkulturelle medias ”sexy” er blitt så usigelig kjedelig. Disse damene som fyller reklamene har jo ingen spenning i seg. De er sexy fordi de skal være det. Det er ingen kåtskap over noe av dette. Her har det skjedd en vanvittig forfallsutvikling bare i løpet av skarve 10-15 år. På 70-tallet var det popkulturelle sex-idealet en slags ukritisk frigjorthet (impulsiv gang-bang på fest o.l.). På 80-tallet kom en reaksjon mot dette litt bondske, grisebingeaktige sex-kjøret. Nå ble spillet igjen introdusert, med sexy koder, sminke og bekledning. Men ingen var i tvil om at Madonna og (spesielt) Prince var kåte når de tørrjokket over hele scenen. Dagens popartister derimot, virker ikke kåte i det hele tatt, de er ”sexy” fordi det er en del av gamet, og har ingen dypere grunn mellom beina. Faktisk kunne de like gjerne vært mannequinner. Lysten føler seg ikke stimulert i dette medielandskapet. ”Sexy” har ingenting med sex å gjøre, det er ikke annet enn et rent statussymbol. ”Se hvor vellykket jeg er, jeg er sexy”. Og: ”Se på meg, jeg har sexy damer, jeg har gjort det stort. Få den opp, sier du? Nei, det trenger jeg mer hjelp til. Kanskje et par damer til bør duge…” (Parentes litt på siden, for å komme en potensielt mer frigjort ettertid i forkjøpet: Jo da, om jeg absolutt skal være balansert (hvem er balansert i sex?) ser jeg at også disse kjølige personene kunne vært en kilde til ekte kåtskap. Feilen er strengt tatt den at de så overdrevent dominerer scenen med sin livsfjerne glattbarberte glamour at de reiser en mur av glatthet mot all spontan vellyst.)

Kåte gleder

For å si det enkelt og greit: Sex-lystne menn må trenge gjennom dette avsexualiserende mediebildet for å slippe kåtskapen løs. Det er i den virkelige verden det virkelige knullet ligger. Det ”sexy” som mediebildet legger opp til, er styrende bare for sengevætere og hobby-onanister. Ergo er det ingen grunn til at det fortsatt skal ligge status i dette sølet. Ettersom det patetiske i denne holdningen blir desto mer anerkjent, skulle også det snevre kvinnekroppsidealet i samme grad miste sitt hegemoni.

En av GA-redax yngre garde lånte bort et eksemplar av Alan Moores tegneserie Promethea til en noe eldre gateavist. Denne andre fikk for så vidt utbytte av lesningen, men måtte medgi en uvilje mot all kvinnekroppsfikseringen. For oss i den yngre generasjon, som bare kjenner pornobålene som sagn fra en mørk middelalder, kom dette litt overraskende: Vi hadde ikke tenkt over at dette var noe man kunne reagere på. Kort sagt var vi, som har vokst opp med idealiserte kvinnekropper avbildet alle vegne, blitt nærmest immune mot superheltkropper og halvnakne pornokvinner. For oss var Promethea-skikkelsen en ren popkulturell størrelse, som ikke sto i noen umiddelbar forbindelse til kvinner i den virkelige verden, og som derfor ikke var å forstå som en egentlig utfordring til kvinnekroppen. Og husk: Fremtidas generasjon er enda yngre enn oss igjen. (Om ti år sitter sikkert en eller annen sexfiksert gateavist og mimrer om det glade 00-tallet, da alt fortsatt kunne handle om overfladisk sex).

Kvinnekroppsidealet har dermed gått runden. Det vender nå tilbake til kvinnekroppen slik den er ute i den virkelige verden, dvs. mangfoldig. Reklamedamene er blitt kjedelige, pornobålene fullstendig overflødige. Det er på tide med et virkelig knull!

Bjarne Benjaminsen

sexokrat