Reisebrev fra Udan Farm

”Vi eier ikke jorda, den eier oss.”

Siden jul har jeg holdt hus på Udan Farm, en økologisk bosetting midt i Georgia, USA, med hjortejegere og McCain-supportere til alle kanter. Gården er hjemmet til mine venner Bob Burns og Isabel Crabtree, hunden Lakshmi (overflodens gudinne), katter, høns, gjess og kalkuner. Her lever jeg det søte liv, spekket med visjoner om et skjønnere samfunn samt mengder med søtpotet.

Bob og Isabel kunne ikke utholde naboer som klagde på “skrotet” deres i hagen, så de kjøpte seg litt land langt uti bushen midt i redneck-land, og satset på å leve av markens grøde. Da de først flyttet ut hit, var det ikke annet enn furuer og sweetgums å se, men det tok dem ikke lang tid å rydde land til å komme igang. I begynnelsen bodde de i telt, mens de (sammen med besøkende venner) bygde en liten stue ved hjelp av nedhogde furutrær, gamle maurtuer, sement og plast samt gulvtepper fra søppelfyllinga. Snart hadde de en hage med spinat, løk, hvitløk, salat og mye mer. Etterhvert skaffet de seg høns, kalkuner og gjess. Da jeg flyttet inn som gårdsgutt i Udan Farms andre år, sto den opprinnelige stua ledig ettersom Bob og Isabel allerede hadde oppført enda et par småhus.

”Folk tenker ofte ikke på at strømmen, vannet og maten de forbruker kommer et sted fra,” sier Bob. ”Det er tørke over store deler av USA, men likevel brukes flunkende ferskt vann til å vaske biler og til å skylle ned dass med. Dette er rent sløseri som ikke trenger forekomme. Vi burde kunne innrette oss slik at vi ikke tar ut mer enn økosystemet klarer å forsyne. Om vi lever av naturens overskudd i stedet for å presse den til døde, lever vi langt bedre liv. Hva er vitsen med å brenne av enorme mengder kull, når vi har varme fra sola? Hvorfor sløse bort grunnvannet til å skylle ned dass, når vi har regnvann, og når vi kan resirkulere vannet vi allerede har brukt til å vaske kopper og dusje i?”

Bob og Isabel har ikke samvittighet til å være med på storsamfunnets dødslek, de vil heller leve i pakt med naturen.

”Det forandrer kanskje ikke verden at vi to alene bestemmer oss for å bo slik, men vi viser ihvertfall at det lar seg gjøre,” sier Bob. ”Vi har tatt steget helt ut, og fordrar dessuten ikke å la oss diktere av alskens naboskapsreglementer – vi foretrekker å være i fred her. Å kunne dyrke sin egen mat og ellers stå for sitt eget livsopphold, burde da være en menneskerett! Men for å forandre verden, trengs det også dem som vil gjennomføre noe liknende i byene, det trengs dem som vil vie seg til å spre kunnskapen og dem som drar resultatene med seg inn i  arkitektur, byplanlegging og politikk. Hva vi to gjør, er bare en liten del av forandringen, men det er med på å forandre.”

Arven fra Seattle

”Vi eier ikke jorda, den eier oss,” siterer Isabel høvding Seattle. ”En gang var all jorda vi ser rundt oss her en stor bomullsplantasje. Etter borgerkrigen ble den delt opp mellom frigitte slaver, og deres etterkommere, samt etterfølgende jordeiere, dyrket mat her i hundre år. Men så lå den øde noen årtier, og skogen vokste til. Slik tar naturen igjen over etter oss. Så lenge vi forstår dette, at naturen er livgivende, er det ingen motsetning mellom å leve av den og å forvalte den. Det er et spørsmål om graden av utnyttelse. Men slik man driver storstilt landbruk f.eks. i dagens USA, med monokulturer og kunstgjødsel, lar man ikke jorda få den hvile og næring den trenger for å fornye seg.”

”Alt det vi mennesker behøver å etterlate oss, kan naturen ta seg av,” hevder Bob. ”Men vi må arbeide med den, vi må la de riktige etterlatenskapene gå tilbake til naturen der den har bruk for dem. Forurensning er bare utslaget av dårlig planlegging, for det som er forurensning for enkelte deler av naturen, kan være en ressurs for andre. Hvis jeg pisser på den samme gresstusten hele tida, dør gresset der – men hvis jeg pisser i ny hagejord, nyttiggjøres pisset som gjødsel.”

På Udan Farm går det meste i sirkler. Hønsene og kalkunene går store deler av dagen utendørs under en netting. Avfallet de etterlater brukes som gjødsel i hagen. Plantene som vokser der, blir mat til både mennesker og dyr.

Ting har flere funksjoner. Stua jeg bor i samler regnvann fra taket, og en oppkveilet svart vannslange på taket gir solvarmet vann til dusjen. Når et tre faller eller hogges, brukes det både til fyringsved og til å lage hekk med.

Tilværelsen som gårdsgutt er paradisisk. Hver morgen mater jeg fugler og dyr, arbeider sammen med Bob på et av hans utallige prosjekter frem til lunsj, og gjør for øvrig hva jeg vil (å lese science fiction viser seg å passe særlig godt her. Det tilfører det riktige draget under stjernene). Maten står Udan Farm for, den er enten dyrket frem på stedet eller ”dumpster-dived”. Når det måtte passe meg, drar jeg inn til nærmeste by og fester med rødnakker, college-kids og/eller lokale hipstere, eller jeg besøker naboene. Hele tida lærer jeg noe praktisk om energi, planter, kompost og det finurlige kretsløpet.

Og det er sant: Mange av Bob og Isabels løsninger har absolutt mer generell implementerbarhet: Hvorfor ikke utstyre hus og bygårder med regnvannsoppsamlere? Det er enkelt, alt man trenger er rør fra takrenna inn til oppvasken. Og hvorfor ikke med det samme konstruere toaletter slik at avfallsvannet fra vask og dusj utnyttes en gang til som nedskyllingsvann? Hvorfor ikke vindmøller, solovner og solcellepaneler på taket? Hva med å utnytte vårt eget avfall til biodrivstoff, eller til gjødsel (via en lengre prosess som hindrer sykdomsfaren)? Og er ikke visjonen om småskala jordbruk i tettbygde strøk absolutt gjennomførbar, det er nok av folk som ville likt å holde på med dette om det var et miljø rundt? Hvorfor ikke la barn drive med dette på skolen, og utenfor gamlehjem osv? Samtidig kan man dyrke frem fisk i små dammer og tønner. Oppsummert: Hvorfor ikke utnytte naturens lokale rikdom til fulle – uten å utbytte den? Resultatet ville bli langt sunnere for oss i alle fall.

”Å basere økonomien på evig vekst, er galskap,” sier Isabel. ”I lengden taper vi, fordi ressursene ikke kan brukes fortere enn de kan fornye seg. Så lenge profitten er målestokken for fremgang, vinner de kortsiktige behovene fremfor de langsiktige. På sikt er den mest effektive ressursbruken å følge naturens rytme.”

”For å forandre verden må du forandre deg selv,” lyder ordtaket. ”Men for å forandre deg selv, må du prøve å forandre verden.”

—-

Lovens lange arm

Som kjent er lovens lange arm i USA noe mer hardtslående enn den norske varianten. Slikt som av enhver normalt empatisk person burde regnes som filleri, kan frata deg friheten i årevis i the land of the free. Selv ikke Udan Farm langt uti skauen kan kjenne seg trygg for den straffende svinelabben. Ca. annethvert år tråler et helikopter området på leting etter marijuana og eventuelt andre droger. Selvsagt tar det seg noen ekstra runder over den hippifiserte eiendommen. Verken Bob eller Isabel er videre glade i THC (”vi vil beholde de få hjernecellene vi har”), men nettopp på grunn av de strenge straffene er det ikke uvanlig at marijuanadyrkere sår plantene sine på andres eiendom. Også crackdealere etterlater kofferter med stoff til hverandre på denne måten. Om myndighetene kommer over slik narkotika, kan de finne på å konfiskere eiendommen. Slik tjener staten noen ekstra slanter. (Takke meg til inntektsskatten!)

—–

Amerikanske Hippier

Selv om Bob og Isabel slett ikke mener at deres eksempel kun har relevans for motkulturen, vil nok mange karakterisere både dem og meg som gjennomførte hippier. I USA, og særlig i sørstatene, favner normalt dette ordet bredere enn det gjør i Norge. Hippiene var ikke bare en kortlevd motkultur på slutten av 60-tallet, hippier lever i høyeste grad den dag i dag. De er folk som heller mot økologi, war on want, peace & love, hjemmeheklede klær, chai-te, indianermytologi osv. Fenomener som Rainbow holder kulturen ved like, men også mangt som ikke såpass soleklart inngår, assossieres med ordet. Hele motkultur- og undergrunnsscenen henger sammen med ”hippi”, det mest utfrika strøket i Atlanta, Little Five Points, er således ”hippistrøket”. Man tenker generelt ikke om hippi så mye som en utgått mote, mer som røttene motkulturen hele tida vokser ut av. Hippi inkorporerer det meste av mer udefinert motkultur (bare de defintivt utdefinerte livsstilsbevegelsene som pønk og goth slipper unna). Betegnende er det for eksempel, at bandet REM, fra Georgias hippihovedstad Athens, sies å ha vokst ut av hippimiljøet. Trang Fødsels sutrete strofe ”Å, skulle vært hippi!” lyder med andre ord ganske tafatt i amerikanske ører, for man vil da svare: ”Så hvorfor blir du ikke bare hippi, da vel? Stop bitching and start a revolution!”

—–

Permakultur

Sammen utgjør Bob og Isabel Middle Georgia Permaculture Initiative. Permakultur er, som lesere av GA muligens har fått med seg, en av disse betegnelsene som florerer i økologisk orienterte miljøer. Det står for både ”permanent agrikultur” og ”permanent kultur”. (Personlig synes jeg ordet er litt dårlig, det lyder for meg som noe lite fleksibelt og størknet noe. Men i realiteten er de permakulturelle innsiktene det helt motsatte, de viser til hvordan mennesker kan omgås naturen på en fantasirik og foranderlig måte). Det er først og fremst Bill Mollison og David Holmgren som har utviklet permakulturkonseptet, som sentrerer omkring bærekraftig design, og trekker veksler på såvel tradisjonell kunnskap som moderne vitenskap. De underliggende prinsippene er praktisk funderte og dreier seg om at elementer har flere funksjoner, at hver funksjon er understøttet av flere elementer, integrasjon heller enn segrasjon av elementene, at etterlatenskaper kan omgjøres til ressurser, å sette pris på mangfold og fornybare ressurser, å begynne sakte og forsiktig ut fra de lokale naturmønstrene og bevege seg mot mer detaljert design etterhvert som man observerer og samhandler med miljøet, og –ikke minst – å forvente forandring.

—–

Rødnakkene

Fordommene om sørstatenes hvite rurale befolkning florerer. Med en særskilt rasistisk historie er det kanskje ikke så rart, men slaveri, Ku Klux Klan og raseskille er tross alt ikke summen av disse menneskenes kulturelle overlevning. Det fins også en tradisjon av småbønders gjensidige hjelp og solrike frie liv (Dere leser vel Mark Twain, folkens?). Den fælslige rasistiske arven har imidlertid gjort stor skade ikke bare for de svarte, men også for rødnakkene selv. Rødnakkekulturen gjennomgår en identitetskrise: Det som tidligere var meningsfullt, er nå vanskelig å gripe. Kulturen, som har mye av virkelig verdi å hente inspirasjon fra, går på tomgang og klamrer seg til enkle holdninger i ren desperasjon.

Hver helg jaktes det rundt omkring oss, vi hører skuddene smelle til alle kanter. Ofte etterlates rådyrlikene med kanskje bare en fot eller et hode kuttet av. (Er de ferske nok, spiser vi kjøttet. Om de er begynt å råtne, bruker vi dem som kompost for trær vi planter.) Disse jegerne jakter i rent tidsfordriv, de skyter løs mens de pemper øl, men det fins ingen ære i jakta – ingen følelse av at jakta har en verdi, at det er verd å ære den ved bare å skyte de dyrene man skal ta med seg. Dette er trist, for det underminerer alt disse menneskene faktisk har å være stolte av.

Andre rødnakker og hillbillies er selvsagt like forferdet som meg over dette, men i en livsverden der hver eneste små- og mellomstore by er redusert til en lang bilgate med de samme enorme kjedebutikkene og fast-food-kjedene langsetter, har denne ekte ansvarlige holdningen ikke lenger noen naturlig sammenheng å ytre seg i.

Kanskje blir det motkulturens hippier som gir nye impulser til redneck-livet? Grenser er til for å brytes…

Privateiendommen

I USA står privateiendommen sterkt. Selv hippier som siterer høvding Seattle stifter opp skremmende advarselsskilt til trestammene. I Udan Farms tilfelle er det for å holde crackdealere og skyteglade jegere unna, ikke på grunn av manglende gjestfrihet. For en nordmann vant med allemannsretten, kan det fort føles trangt og ufritt i et system hvor all natur er oppdelt i strenge private soner – hvor man som oftest bryter loven bare ved å ta seg en skogstur.

 

Bob Burns er en gammel økologisk traver. Han har tidligere holdt til på gårdene Koinonia og Salamander Springs, og har dessuten bodd i Bangladesh. Bob arbeider gjerne hele dagen på gården, en del av hjernen tenker alltid på hvordan han kan skaffe fremtidig mat.

Isabel Crabtree er økologisk entusiast. Hun interesserer seg for medisinale urter, liker å strikke, stelle i hagen, lage mat og pleie kontakter over internett. Tidligere elev av Starhawk. Intenst opptatt av sin indianske arv. Rørt til tårer da W. endelig gikk av som USAs president.

Bjarne Benjaminsen