Så den store terrorist (populært kalt ABB) ble (først) erklært paranoid-schizofren, sinnssyk, unormal, utilregnelig. Den hyperinstrumentelle niding var altså ikke rasjonell, ikke dypest sett.( Ja, hvem er egentlig det?) For psykiaterne har klassifisert ham, og psykiaterne vet som kjent best: Best om oss – vårt beste.
Men nei, allerede dagen derpå diagnostiseringen, kommer kritikere, psykiatere og psykologer de også, med innvendinger. Diagnosen er åpenbart stilt på feil premisser: Er det virkelig paranoid av en mann som planlegger Norgeshistoriens største udåd å ta forhåndsregler mot overvåkning? Er verdensbildet hans bisart i klinisk forstand når han deler det med en hel bevegelse? De forkvaklede ordene han skulle ha funnet på, som beviser at han er på et annet virkelighetsplan enn oss andre, de er jo allerede i omløp i utallige nettdiskusjoner? Og slikt. Så kommer en ny diagnose: narsissist mm.
Så visste ikke psykiaterne så sikkert likevel? En klar fasit var ikke fullt så lett å finne? Den gale var ikke så unormal, det normale var kanskje galere enn man trodde? En psykiatrisk dom er ikke gitt fra oven via vitenskapens strenge klarhet? (Hvilken uholdbar forvirring! Er ikke menneskesinnet å bli klok på?)
Bør det kanskje demre for folk at ”psykiatrisk ekspertise” er tidas mest utbredte vrangforestilling? Eller si det slik: Tempelridderposøren (populært kalt ABB) kan ende med diagnosen ”paranoid-schizofren” eller ikke, men hva så? Hva er i en diagnose? Om en mann erklæres utilregnelig, kan vi dermed med god samvittighet frakoble ham fra hans sosiale virkelighet? Viske samfunnet og kulturen, oss andre, ut av sammenhengen? Er det slik at diagnosen paranoid-schizofren (plutselig) forklarer massemord?
Spørsmålet om straff satt til side (den bekymringen overlater jeg til Evigheten), hvilket menneskesyn ligger egentlig til grunn for denne slags psykologisering? Å atomisere individet på denne måten, hvor tar det oss? Skal det frita oss fra den moralske gruen? Fra ansvaret? Fra djevelen i vår midte?
Vil vi fritas?
Er jeg urettferdig mot psykologien, vil den bare forstå? Hm. Å tenke over våre indre drivkrefter er en ting (det anbefales), noe ganske annet (diametralt motsatt, vil jeg si) å objektivere et menneske, å være fornøyd med en abstrakt kategori, å tro at handlinger lar seg forstå uavhengig av menneskelig vilje, uavhengig av vår felles ”dom til frihet” under solen. Når psykologien brukes til å umenneskeliggjøre mennesker, så er den ikke i menneskets tjeneste. Gi meg da heller en gal dikter eller en forskrudd prest, som iallfall lar seg bevege og undres over menneskets iboende galskap, som ser seg selv tilkoblet, som forstår at menneskeviljen ikke er en blott og bar måleravlesning, men noe som angår vår fellestilværelse. Vi forstår best et annet menneske ved selv å være menneske, ikke ved å stille oss utenfor i hvite frakker.
Forskjellen mellom et personlig og et upersonlig forhold ligger i det personliges glede ved å gi til andre. Det upersonlige tar heller form av en handel, man har ingen glede av å gi, den eneste gleden ligger i forventingen om å få noe igjen. Siden vi i vår tid i økende grad støtter oss på objektiverende tankesystemer (økonomi og psykologi) for vår virkelighetsforståelse, invaderer det upersonlige vår eksistens. Dette fører igjen til at vi mister noen personlig grunn til å bry oss; stoltheten, storheten, vitsen med å være en del av samfunnet forvitrer. Det er derfor overhengende nødvendig å innse de objektiverende tankesystemenes begrensninger. . Peter Sloterdijk har profetert: ”Det kommende århundre tilhører en titanisk strid mellom generøsitetens fornuft og den nedrige tenkningens beregninger.” Har jeg sagt nok, eller hva?
Ugjerningsmannen populært kalt ABB er i høyeste grad også et produkt av vår moderne samtid, han er besatt av en moderne djevel. Men djevelen kan bare besette et virkelig menneske, et subjekt med vilje og egenrådighet, med potensial til å velge seg selv. ”Gæern” er han vel, morder-Anders (ABB), i den forstand at han har trådt utenfor noe essensielt ”humant”, han har løsnet på sine menneskelige bånd. Dermed er dog slett ikke sagt at han best forstås som en plansje. Også Anders Behring Breivik er et menneske som blir stilt overfor utfordringen hver dag liksom oss andre: Hvem er du i denne verden? Og hvem er de andre?
Vi våger å ta fordringen på alvor? ABB klarte bare å svare ved en nidingsdåd, men skal vi derfor overlate vår skjebne til upersonligheten og umenneskeliggjøringen?
Si gjerne at Breivik er ”gal”, si han lider av en mental rabies. Men tro ikke at vi ved å psykologisere ham slipper unna, at han ikke lenger er forbundet med oss. Tro ikke at hatet, ondsinnet, galskapen overvinnes med piller og sprøytespisser, at drapsmannens (og vår) djevel bare er en størrelse som kan kvantifiseres i neuroner. Tro ikke at vi kan beregne oss vekk fra det moralske juvet som åpner seg i hans makabre etterskjelv. Tro ikke vi kan bortforklare djevelen.
Så (for faen): Gi meg heller en god gammeldags djevleutdriver enn en moderne psykiater!
Prøver du å avskaffe djevelen ved å sette en sprøyte? Da er det djevelen som hvisker deg i øret. Vi kommer nok ikke unna så lett, kompis. ”Vi er alle skyldige. Og jeg mest av alle.”
Bjarne Benjaminsen
(Skrevet før rettssaken begynte)